I følgende kapittel vil det teoretiske rammeverket for oppgaven presenteres. Innledningsvis vil teori om patriarkalsk forhandling legges frem, før teori om sosiale bevegelser presenteres. I undersøkelse av mobiliseringsmetoder tar jeg som nevnt i bruk Howard og Hussains modell for mobilisering i Midtøsten. Deretter vil sosiale bevegelser i Midtøsten, med særlig fokus på Tunisia og Egypt under den arabiske vår fremsettes. Avslutningsvis beskrives de sosiale bevegelsene i Tunisia og Egypt, før jeg ser kort på hvordan protestene under den arabiske vår har blitt behandlet i Saudi-Arabia. I oppgaven vil en induktiv fremgangsmåte benyttes. Den induktive fremgangsmåten er basert på en antagelse om at teoretiske perspektiver kan utvikles på grunnlag av akkumulasjon av empiriske studier. Her vil det opprinnelige datamateriale kunne suppleres med nye undersøkelser for å fremheve mønstre og sammenhenger (Thaagard 2013:197). Formålet er å utprøve, nyansere eller videreutvikle de teoretiske perspektivene som hypotesene er utviklet fra.
3.1 Patriarkalsk forhandling
I tidligere religionsvitenskapelige studier rettes ofte fokuset mot de normative elementene i religioner. Jeanette Sky (2007) kritiserer dette perspektivet, da den kun viser normsetternes versjon av religionen. Med et slikt fokus fjernes sentrale elementer; det fortelles om mennesker uten rase, kjønn eller sosial klasse, og det gis inntrykket av at religionen virker på samme måte for alle troende. Dette normative fokuset har dermed gått på bekostning av forskning om kjønn, med et resultat av at kvinnediskriminerende elementer i religioner ”videreføres” i tekstene som skrives om religionen (Sky 2007:18-19). I denne oppgaven vil forholdet mellom norm og praksis stå sentralt. Her vil både staten, det religiøse lederskapet, familien og kvinners posisjon undersøkes.
I denne oppgaven vil Deniz Kandiyotis (1988) teori om «patriarkalsk forhandling»
anvendes som et rammeverk for å studere protestbevegelsens forhandling av premissene for kvinners posisjon. Kandiyoti definerer «patriarkalsk forhandling» (patriarchal bargain) som et system hvor menn og kvinner innfinner seg med satte regler og kjønnsnormer, men at disse reglene hele tiden redefineres og reforhandles innenfor eksisterende normer (Kandiyoti 1988:286). Kandiyotis bruk av ordet ”forhandling” (bargain) beskriver ifølge henne en gjensidig forhandling mellom likeverdige parter. Til tross for at kvinner har en svakere posisjon i denne forhandlingen, er dette det mest dekkende ordet for å fremheve viktigheten av at det foregår
forhandling der begge parter deltar (Kandiyoti 1988:286). Begrepet «patriarkalsk forhandling»
kan brukes på ulike måter, uavhengig av klasse, kastetilhørighet eller etnisitet. Disse patriarkalske forhandlingene kan utgjøre en sterk påvirkningskraft som kan være med på å utforme kvinners kjønnede subjektivitet, og være førende for kjønnsideologi i ulike kontekster.
Patriarkalsk forhandling viser også til hvilket spillerom aktiv eller passiv motstand kan ha i en familie eller et samfunn, og representerer ikke tidløse eller uforanderlige enheter. Historiske endringer åpner for nye oppgjør med patriarkatet eller reforhandling av kjønnsrelasjoner.
Analyser av kvinners strategier i patriarkalske systemer kan beskrive dette systemets natur i sin kulturelle og midlertidige konkrete form, og avsløre hvordan menn og kvinner motstår, bidrar til, tilpasser seg, og viser sin uenighet om bruken av ressurser, rettigheter og ansvar (Kandiyoti 1988:285). I oppgaven vil måten Women to Drive forhandler under et sett av aksepterte tilgjengelige patriarkalske spilleregler undersøkes, men det tas også et oppgjør med patriarkalske strukturer i det saudiske samfunnet. En undersøkelse av de patriarkalske strukturene kan si noe om hvordan forhandlingsklimaet er i Saudi-Arabia er, og hva som skjer når aktivistene tar i bruk forhandlingsmetoder som ligger utenfor de etablerte patriarkalske strukturene. Dette vil jeg ta for meg i kapittel 7.
3.2 Sosiale bevegelser i europeisk kontekst
”Social movement theory” (SMT) har blitt en av de mest innflytelsesrike perspektivene i nåtidens samfunnsvitenskapelige forskning og har blitt brukt for å beskrive sosiale bevegelser i en europeisk kontekst. Sosiologen Mario Diani (1992) har satt følgende premisser for en sosial bevegelse: Det betegnes av en uformell interaksjon mellom individer, grupper og organisasjoner.
Nettverkene kan være løst sammensatt eller tett tilknyttet hverandre, og har resurser til å igangsette handling basert på en viss type meningsinnhold. Bevegelsen deler verdier og tilbyr tilhørighet til personene tilhørende gruppen. Ut fra denne ”kollektive identiteten” bekreftes bevegelsens verdier internt, men også utad. Aktørene som er involvert må anse seg selv som en del av den sosiale bevegelsen og må anerkjennes som det, både av opposisjonen og utenforstående. På denne måten blir den kollektive identiteten avgjørende for å trekke en grense for hva som ansees som en sosial bevegelse og ikke. Dette antyder imidlertid ikke at ideene og bevegelsens posisjon er homogene innad i bevegelsen. Her kan et vidt spekter av oppfatninger finnes, og konflikter kan på et hvilket som helst tidspunkt oppstå. Uenighet om begrepets innhold har ifølge Neil Stammers (2009) ledet til at sosiale bevegelser vanskelig lar seg skille fra andre
former for menneskelige foreninger (Stammers 2009:34). Diani konkluderer med at spekteret av sosiale bevegelser er så stort, at det vanskelig kan trekkes en grense mellom hva som skiller en sosiale bevegelse fra andre typer av sosial organisering. Han velger likevel å definere en sosial bevegelse som ”et nettverk av uformell interaksjon mellom flere individer, grupper og/eller organisasjoner, engasjerte i politiske eller kulturelle konflikter på grunnlaget av en delt kollektiv identitet” (Diani 1992:134). Sosiologen Charles Tilly (1998) annonserte et viktig spørsmål knyttet til sosiale bevegelsers kollektive identitet: Hvor samkjørte og enhetlige bør de være før de kan kalles en sosial bevegelse? Tilly mente at en sosial bevegelse er ”worthy, unified, numerous and committed” (Tilly 1998:213). Dette sier Stammers seg uenig i, da han heller forstår sosiale bevegelser som kollektive aktører bestående av enkeltindivider som deler en viss grad av interesse for en sak, og som til et visst punkt kan identifisere seg med de andre tilhørerne i bevegelsen. Stammer fremhever at sosiale bevegelser er opptatt av å forsvare eller endre visse aspekter ved samfunnet, men at det ikke nødvendigvis er bred enighet om alle av bevegelsens standpunkter. For at en massemobilisering skal gjennomføres kreves en bred enighet om visse punkter eller i det minste en trussel om at en mobilisering kan finne sted. Dette er et godt virkemiddel for å presse myndighetene til endring og er bevegelsens hoved-sanksjon (Stammers 1994:984).
3.2.1 Protestbevegelse eller sosial bevegelse?
I dette kreves også en klargjøring av hva en protestbevegelse er, i forhold til sosiale bevegelser, da disse har flere lignende egenskaper. Asef Bayat (1998) beskriver at protestbevegelser kjennetegnes ved at den ofte har kort varighet da de gjennom sine protester enten lykkes med sin målsetning eller undertrykkes. I noen tilfeller transformeres de til mer strukturerte og institusjonaliserte sosiale bevegelser, som beskrevet ovenfor. I motsetning til protestbevegelser som kun kritiserer eksisterende strukturer, skaper sosiale bevegelser alternative institusjoner og verdisystem. I stedet for å lede en revolusjonær transformasjon, søker disse sosiale bevegelsene å leve i sameksistens med det ”dominerende sosiale lederskapet (Bayat 1998:141). Dette er det blant annet flere eksempler på i Midtøsten, blant annet under den arabiske vår, da både protestbevegelser og sosiale bevegelser inngikk samarbeid i koalisjoner for å forsøke å gjennomføre større reformer eller samfunnsendringer. I det koalisjonene blir store har myndighetene vanskelig for å undertrykke flere klasser eller grupper samtidig (Goldstone 2011:457). Skillet mellom en protestbevegelse og en sosial bevegelse er også relevant for
Women to Drive. Som jeg vil komme inn på under (punkt 3.5) var Women to Drive innledningsvis en protestbevegelse som siden utviklet seg til å bli en sosial bevegelse.
3.3 Sosiale bevegelser i Midtøsten
Over de siste tiårene har SMT også blitt brukt for å beskrive sosiale bevegelser i Midtøsten. På tross av at Diane Singermann (2004) viser til viser til enkelte likheter mellom SMT og islamsk aktivisme (som blant annet organisasjonens struktur og en kollektiv identitet), synes det likevel ikke å finnes tilstrekkelig mange nok likhetstrekk til å ta i bruk SMT-teori i Midtøsten.
Sosiologene Philip W. Sutton og Stephen Vertigans (2006) utarbeidet en ny teori basert på flere av de samme aspektene som SMT. Sutton og Vertigans definerer ”new social movements”
(NSM) som ikke hierarkiske organisasjoner karakterisert av løst sammensatte nettverk, anti-hierarkiske strukturer og en tilnærming hvor enkeltaktørers deltagelse står sentralt. NSM beror seg på ikke-voldelige aksjoner som metode for å frembringe kulturell endring fremfor å ta politisk makt. I motsetning til andre sosiale bevegelser, kan NSM karakteriseres ved å ha begrensede politiske ambisjoner. Målene i seg selv kan være radikale, men de uttrykkes sjelden som dette og utføres ofte ved bruk av reformistiske strategier. Her uttrykkes ikke ønske om statskupp eller å frata styrende part makt, men det stilles krav om at folket skal gis noe mer medbestemmelse til å uttrykke seg i saker som omhandler dem. Her fremmes særlig middelklassen og marginaliserte gruppers interesser (Sutton og Vertigans 2006:102-3).
Leila Ahmed (1992) og Margot Badran (1995) har undersøkt kvinnelige politiske bevegelser i Midtøsten. Disse studiene synliggjør ifølge Lila Abu-Lughod (1998) hvordan kvinner som en mangfoldig gruppe tenker, argumenterer og har innvirkning på kvinners liv i koloniale-, kvasi-koloniale og nasjonalistiske kontekster (Abu Lughod 1998:5-7). I Midtøsten og Nord-Afrika har kvinneorganisasjoner ofte bestått av advokater, forfattere lærere, offentlige ansatte og forretningskvinner. Disse arbeider for å fremme reformer i islamske familielover og har vært med på å gi kvinner flere rettigheter innad i familien. Her arbeides det også for å kriminalisere vold i hjemmet, og økt politisk og økonomisk deltagelse. Familieloven står sentralt, da den har innvirkning på kvinners rettigheter som statsborger, deres sosiale deltagelse og økonomiske rettigheter, og er gjenstand for mye kritikk av de nevnte kvinnegruppene (Moghadam 1998,2003). Kampanjene retter seg mot myndighetene, det religiøse lederskapet, medier og internasjonale organisasjoner. Argumentene baseres på prinsipper knyttet til menneskerettigheter, internasjonale konvensjoner og en ny-tolkning av de religiøse kildene.
Myndighetene oppfordres her til å etterfølge internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, heriblant kvinnekonvensjonen.
Med tiden har tilsvarende kvinnegrupper vokst frem i Midtøsten. Disse har forskjellige formasjoner; veldedige organisasjoner, offentlige eller organisasjoner tilknyttet staten, bransjeforeninger, kvinnesentre, kvinnerettighets- eller feministiske organisasjoner, ikke-statlige organisasjoner, arbeiderorganisasjoner eller gressrotbevegelser. Som i andre deler av verden har kvinnegrupper arbeidet for å styrke kvinners rettigheter gjennom juridiske reformer, ved å promotere kvinners rettigheter i arbeidslivet og muligheter for økt politisk deltagelse. Det kan vanskelig måles hvorvidt disse bevegelsene har hatt en innflytelse på kvinners status. Styrking av kvinners rettigheter kan også være forårsaket flere faktorer enn kvinnenes innsats, da det delvis også åpnes for reformer på bakgrunn av interne sosio-demografiske endringer. Det skal likevel ikke undervurderes hvor viktig kvinnerettighets-grupper og organisasjoner er for å utvide kvinners politiske muligheter (Moghadam 2008:14). Videre vil modell for mobiliseringsmetoder presenteres.
3.4 Mobiliseringsmetoder
Et viktig element ved undersøkelse av sosiale bevegelser er redegjørelsen for deres mobilisering og protestmetoder. Her vil Howard og Hussains modell for mobilisering i arabiske stater under den arabiske vår tas i bruk. Modellen tar utgangspunkt i stater, hvor flere bevegelser kan inngå (Hussain og Howard 2013). Ved hjelp av denne modellen legger jeg frem Women to Drive sine krav og argumentasjon. Til tross for ulike samfunnsforhold i disse landene, størrelse på bevegelsene og utfallet av deres aktiviteter, tar de i bruk de samme metodene. Sagt på en annen måte, det er ingen sammenheng mellom det å ta i bruk en bestemt metode og utfallet.
Sammenligning av flere bevegelser opp mot hverandre kan likevel være nyttig for blant annet å se hvordan sosiale bevegelser inspireres av hverandre, og hvordan dette kommer til uttrykk i mobiliseringen og i den lokale konteksten. Her vil protestene som ble gjennomført i 1990 også inkluderes, da de ledet opp til bevegelsen som vokste frem i 2011. Flere av kvinnene som deltok i protesten i 1990 er også aktive i Women to Drive i dag.
I Howard og Hussains modell kan sosiale bevegelser følge en fem-faset utvikling;
Aktivistene bruker sosiale medier til å finne andre likesinnede (fase 1). Her etableres en base hvor kollektive politiske mål identifiseres og et felles solidaritetsgrunnlag etableres. Deretter
avdekkes og offentliggjøres historier som statlige medier ignorerer eller sensurerer (fase 2), før offentlige gateprotestester organiseres og dokumenteres (fase 3). Videre brukes digitale medier for å få oppmerksomhet internasjonalt, fra myndighetene, og diaspora-miljøet som kan resultere i at bevegelsen får støtte og oppmerksomhet (fase 4). Det hele kulminerer i en femte fase hvor staten enten slår ned på aktivisters aktiviteter (som i Bahrain og Iran), at herskeren gir etter og møter offentlighetens krav (Egypt, Tunisia), eller at grupper kun når et punkt av langvarig fastlåst stillstand (Libya og Syria) (Howard og Hussain 2013:26).
Politiske, sosiale og økonomiske strukturer er faktorer som kan føre til misnøye og mobilisering, men det er aktørene som er grunnsteinen for at sivilsamfunnet mobiliserer. Til tross for at protestene knyttes til overlappende temaer blir måten de utspilles i sine politiske arenaer forskjellig, med hver sin unike institusjonelle historie, etniske og sekteriske sammensetning, og politiske maktbalanser (Anderson 2011:1). Samtidig kan ikke hver sosiale bevegelse som vokste frem forklares utelukkende ut fra sitt lands tilstand. De brøt ut nesten samtidig, til tross for store forskjeller mellom de ulike statene (Lynch 2014:276). Med bakgrunn i disse teoriene om sosial organisering og modell for mobilisering vil jeg i neste avsnitte fremlegge Women to Drive sin organisering.
3.5 Women to Drive
Hovedparten av Women to Drive sine aktiviteter foregikk i perioden 2011 – 2014, men bevegelsen knyttes også opp mot protester som fant sted i 1990. Med utgangspunkt i Bayats teori om protestbevegelser kategoriserer jeg protestene i 1990 som en protestbevegelse, noe som vil presenteres ytterligere i kapittel 6. Da bevegelsen startet opp igjen i 2011, tok bevegelsen form som en NSM etter Suttons og Vertigans teori. Denne evalueringen bygger på deres begrensede politiske ambisjoner og reformistiske strategier, samt krav om at folket skal gis noe mer medbestemmelse. Bevegelsen betegner seg som en løst sammensatt ikke-hierarkisk, og omtaler bevegelsen som en grasrotkampanje (oct26driving, Noora intervju juni 2015, Shaifa intervju september 2014). Det arbeides ut fra en filosofi om at alle som signerer opprop eller underskriftskampanjer er leder for bevegelsen. Tanken bak dette er blant annet at det skal være vanskelig for myndighetene å fjerne bevegelsen fra offentligheten, da den ikke har én frontfigur eller leder (Noora intervju juni 2015). Digital kommunikasjon gjør at aktivister ikke trenger å møtes fysisk, men at bevegelsen kan leve i beste velgående ved at aktivistene holder kontakten på chattetjenester og sosiale medier. Deltagerne holder kontakt via mobilapplikasjonen
WhatsApp og Telegram8 . Samtale-gruppene blir tatt i bruk for å holde kontakten med de aktive i bevegelsen, samt planlegge protester og kampanjer.
Det sentrale og samlende temaet som Women to Drive fremmer er kravet om at kjøreforbudet for kvinner skal oppheves og at kvinners rettigheter børt styrkes. Bevegelsens krav og metoder beskrives nærmere i kapittel 7. For å belyse bevegelsens metoder anvendes Howard og Hussains modell for mobilisering. Denne modellen tas i bruk da aktivister knyttet til bevegelsen har uttrykt at de protestene under der den arabiske vår inspirerte dem til å selv ta i bruk de samme virkemidlene og metodene (CNN tilgjengelig fra YouTube 26.april 2012). Flere av medlemmene er aktive i andre prosjekter, som for eksempel forfatteren og aktivisten Wajiha al-Howeider, som har publisert korte artikler på internett om hvordan enker, ugifte kvinner, og mindreårige jenter utsettes for restriksjoner og misbruk ved at de ikke tillates å representere seg selv i domstoler. Al-Howeider deltok blant annet på konferanse om menneskerettigheter og nye medier i Nederland, hvor hun annonserte behovet for å endre praksiser knyttet til barneekteskap og kravet om vergesystemet (al-Rasheed 2013:146). Flere av deltagere i bevegelsen arbeider også for å fremme minoriteter og gjestearbeideres rettigheter. Bevegelsen har flere mannlige støttespillere, men jeg velger likevel å kategorisere bevegelsen som en kvinnebevegelse. Dette fordi de eksplisitt ønsker å fremme kvinners interesser (Spehar 2007:47). Til tross for at menn ikke inkluderes bør ikke deres støtte til bevegelsen undervurderes. En videre analyse av Women to Drive sin utvikling og utfall vil presenteres i kapittel 7.
8 en chatte-applikasjoner for meldinger