P RIMÆR OG SEKUNDÆRKILDER

Oppgaven baserer seg på primærdata med informanter tilknyttet Women to Drive. I tillegg brukes skriftlig primærdata fra opprop og bloggposter som bevegelsen har publisert i det digitale rom. Her tas det utgangspunkt i engelskspråklige opprop publisert på www.change.org, en nettside hvor privatpersoner og organisasjoner kan opprette underskriftskampanjer. Data fra

aktivistenes nettside www.right2dignity.wordpress.com, www.oct26driving.com har blitt tatt i bruk, samt at flere av bevegelsens opprop har blitt publisert på den kjente saudiske bloggeren Eman al Nafjan (www.saudiwoman.me) sin hjemmeside. Internett byr imidlertid på spesielle kildekritiske utfordringer, da det ikke er mulig å med sikkerhet vite hvor informasjonen kommer.

Mulighetene for forfalskninger er mange, og innholdet kan endres uten at det blir markert (Østbye 2007 i Thagaard 2013:151). For å styrke relabiliteten har jeg derfor anvendt flere metoder og fokusert de sentrale funnene der hvor dataene fra intervju og det digitale rom sammenfaller med tidligere forskeres beskrivelser av bevegelsen. Informasjon fra media i form av nyhetsartikler og annen litteratur om Women to Drive brukes også som en del av oppgavens datamateriale.

Mine undersøkelser begrenser seg til den engelskspråklige debatten, og ved at jeg ikke følger debatten på aktivistenes førstespråk kan sentrale elementer utelates. Jeg anser det likevel som nyttig å undersøke den engelsk-språklige diskursen i seg selv, da Women to Drive viser et ønske om å dele sitt budskap til andre utover den arabisk-talende befolkningen ved å opprette egne engelskspråklige blogger og opprop. I tillegg brukes skriftlig sekundærdata i form av annen forskning og rapporter publisert av menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty.

2.6 Sammenligning

Hovedfokuset i oppgaven ligger på sosiale bevegelser og forhandlingsrommet for Women to Drive. Da bevegelsen vokste frem under den arabiske vår var det naturlig også å se på andre protest- og sosiale bevegelsers metoder og argumenter, noe som vil gjøres i kapittel 4 og 7.

Sammenlikningen mellom de sosiale bevegelsene skjer i samme periode, geografiske region og mellom land med samme statsreligion. I denne undersøkelsen av de sosiale bevegelsenes krav og metoder har en modell hvor mobilisering settes i system blitt tatt i bruk (se kapittel 3.4).

Sammenlikning er en grunnleggende kognitiv strategi som nødvendigvis inngår i vitenskapelige sammenhenger, blant annet i metaforbruk og klassifikasjonssystem; den er innbakt i metoder og terminologi. Religionsvitenskapelige studier er ofte sammenlignende, noe som knyttes til Max Müller, religionvitenskapets fars uttalelse om at ”Den som kjenner én, kjenner ingen” (Gilhus mfl 2001:36). Samtidig innebærer sammenlikning en modifisering av sannhetskrav for det som sammenlignes, da religionsviteren setter der som sammenlignes i en relasjon som bestemmes av dennes forskningsinteresser (Strausberg 2006:34-35). For at sammenligninger skal være

vitenskapelige, må de utføres innenfor et teoretisk rammeverk. Det dreiser seg om generaliseringer som gjør rede for størst mulig datamengder med færrest mulig karakteristikker.

Sammenligninger er dermed modeller heller enn beskrivelser og gjennom sammenligninger foretas en forenkling av virkeligheten hvilket krever kritisk refleksjon (Gilhus mfl 2001:39). I oppgaven vil en sammenligning med alternative protest- og sosiale bevegelser i Egypt og Tunisia kunne bidra til å forstå situasjonen i Saudi-Arabia.

2.7 Modeller

I undersøkelse av Women to Drives mobiliseringsmetoder i tillegg til de anvendt i Tunisia og Egypt, tar jeg i bruk Philip N. Howard og Muzammil M. Hussains (2013) modell for mobilisering i Midtøsten. En modell er en analytisk konstruksjon hvor sentrale trekk ved et fenomen eller en situasjon fremheves på bekostning av beskrivelser av nyanser eller variasjoner.

Formålet med å bruke en modell er å presentere en forenklet fremstilling av sentrale mønstre og sammenhenger (Thagaard 2013:196). Miles og Huberman (1994) argumenterer for at kvalitative data egner seg til å utvikle forklaringsmodeller som analyserer komplekse årsaksforhold.

Forklaringsmodellen ønsker å forklare forholdet mellom årsak og virkning, men kan komme til å gi en overforenklet forståelse av sammenhenger mellom fenomener som studeres. Dermed er det en utfordring å utvikle modeller som fanger opp kompleksiteten av den virkeligheten vi studere, uten av den overforenkles (Miles og Huberman 1994 i Thagaard 2013:197). For å unngå dette vil denne oppgaven anvende modell for mobilisering for å belyse bevegelsens metode og argumentasjon. I tillegg vil bevegelsenes utvikling, påvirkning og utfall undersøkes og supplere modellen, noe som forhåpentligvis vil bidra til å fange fenomenets kompleksitet. Interne og eksterne sosioøkonomiske og politiske faktorer vil også undersøkes.

2.8 Forskningsetiske overveielser

Det viste seg å være utfordrende å skaffe informanter. Den begrensede responsen fra aktivistene kan forklares ut fra flere årsaker; Flere av aktivistene beskriver å ha blitt truet av myndighetene om at tilknytning til bevegelsen vil medføre fengsling. Myndighetenes behandling av aktivistene setter restriksjoner som naturlig vil dempe den offentlige debatten og kan også føre til at aktivister ikke vedkjenner en tilknytning til bevegelsen. Flere av aktivistene har også skrevet under på kontrakter om at de ikke skal ha kontakt med vestlige medier eller diplomater. Ettersom jeg arbeidet for den norske ambassaden i perioden kan derfor min rolle der ha medført at

kvinnene har brutt kontrakten med myndighetene. Jeg vil komme tilbake til myndighetenes behandling av aktivistene og bevegelsen kommer i kapittel 6.

I en intervjusituasjon er det viktig å være oppmerksom på maktforholdet mellom forskeren og personen som studeres. På en side har forskerens nærvær innflytelse på hvordan datainnsamlingen forløper, men deltageren gjør også et utvalg av hva den er villig til å bidra med, noe som ofte knyttes til hvordan vedkommende oppfatter forskeren (Thagaard 2013:19).

Jeg har derfor forsøkt å være oppmerksom på hvordan deltagernes atferd og måte å snakke om sitt engasjement i bevegelsen på, kan ha blitt påvirket av min tilstedeværelse. Det å komme utenfra som forsker påvirke kan påvirke historiene informantene forteller, og måten de velger å fremstille dem på. Le Renard beskriver flere utfordringer knyttet til feltarbeidet i Riyadh, blant annet at det var en forventning om at hun som vestlig kvinne skulle ta en posisjon som talsperson for kvinners rettigheter (Le Renard 2014:525). Dette opplevde jeg også som en utfordring ved kontakten med representantene fra Women to Drive. Ved bruk av kvalitativ forskning er relasjonen mellom informant og forsker viktig, da de valg som gjøres i forskningsprosessen kan få konsekvenser for personene som studeres (Thagaard 2006:22).

Et reliabilitetsproblem i oppgaven er at, som ellers i kvalitativ forskning, er at fakta ikke kan etterprøves. Bilforbudet er til en viss grad et ømfintlig tema i Saudi-Arabia, og det har derfor vært vanskelig å få sitatsjekk fra noen av informantene. For å styrke relabiliteten i datainnsamlingen vektlegger jeg som nevnt dataene hvor innsamling av data fra det digitale rom sammenfaller med data fra mine informanter. Beskrivelser fra andre forskere og mediehus som har vært i kontakt med aktivister vil også tas i bruk.

Grunnet svært begrenset informasjonsflyt i Saudi-Arabia har jeg måtte basere meg på sekundærlitteratur om myndighetenes og det religiøse lederskapets uttalelser om kjøreforbudet og kvinners stilling i Saudi-Arabia. Da kjøreforbudet for kvinner fremdeles er et sensitivt tema i Saudi-Arabia henvendte jeg meg ikke til noen av disse partene under mitt opphold i Riyadh.

Dataene jeg bruker for å belyse myndighetene og de religiøse lærde sine reaksjoner baseres på tidligere forskning, uttalelser fra myndighetspersoner i engelskspråklige medier, samt aktivistenes gjengivelser av møter og reaksjoner i forbindelse med kjøreprotestene. Begrunnelse for utvalget baseres på tilgjengelige kilder, da saudiske myndigheter i svært begrenset grad har uttalt seg om kjøreforbudet og hvordan den vil behandles i tiden fremover.

Kapittel 3 – Teoretisk linser

I følgende kapittel vil det teoretiske rammeverket for oppgaven presenteres. Innledningsvis vil teori om patriarkalsk forhandling legges frem, før teori om sosiale bevegelser presenteres. I undersøkelse av mobiliseringsmetoder tar jeg som nevnt i bruk Howard og Hussains modell for mobilisering i Midtøsten. Deretter vil sosiale bevegelser i Midtøsten, med særlig fokus på Tunisia og Egypt under den arabiske vår fremsettes. Avslutningsvis beskrives de sosiale bevegelsene i Tunisia og Egypt, før jeg ser kort på hvordan protestene under den arabiske vår har blitt behandlet i Saudi-Arabia. I oppgaven vil en induktiv fremgangsmåte benyttes. Den induktive fremgangsmåten er basert på en antagelse om at teoretiske perspektiver kan utvikles på grunnlag av akkumulasjon av empiriske studier. Her vil det opprinnelige datamateriale kunne suppleres med nye undersøkelser for å fremheve mønstre og sammenhenger (Thaagard 2013:197). Formålet er å utprøve, nyansere eller videreutvikle de teoretiske perspektivene som hypotesene er utviklet fra.

3.1 Patriarkalsk forhandling

I tidligere religionsvitenskapelige studier rettes ofte fokuset mot de normative elementene i religioner. Jeanette Sky (2007) kritiserer dette perspektivet, da den kun viser normsetternes versjon av religionen. Med et slikt fokus fjernes sentrale elementer; det fortelles om mennesker uten rase, kjønn eller sosial klasse, og det gis inntrykket av at religionen virker på samme måte for alle troende. Dette normative fokuset har dermed gått på bekostning av forskning om kjønn, med et resultat av at kvinnediskriminerende elementer i religioner ”videreføres” i tekstene som skrives om religionen (Sky 2007:18-19). I denne oppgaven vil forholdet mellom norm og praksis stå sentralt. Her vil både staten, det religiøse lederskapet, familien og kvinners posisjon undersøkes.

I denne oppgaven vil Deniz Kandiyotis (1988) teori om «patriarkalsk forhandling»

anvendes som et rammeverk for å studere protestbevegelsens forhandling av premissene for kvinners posisjon. Kandiyoti definerer «patriarkalsk forhandling» (patriarchal bargain) som et system hvor menn og kvinner innfinner seg med satte regler og kjønnsnormer, men at disse reglene hele tiden redefineres og reforhandles innenfor eksisterende normer (Kandiyoti 1988:286). Kandiyotis bruk av ordet ”forhandling” (bargain) beskriver ifølge henne en gjensidig forhandling mellom likeverdige parter. Til tross for at kvinner har en svakere posisjon i denne forhandlingen, er dette det mest dekkende ordet for å fremheve viktigheten av at det foregår

forhandling der begge parter deltar (Kandiyoti 1988:286). Begrepet «patriarkalsk forhandling»

kan brukes på ulike måter, uavhengig av klasse, kastetilhørighet eller etnisitet. Disse patriarkalske forhandlingene kan utgjøre en sterk påvirkningskraft som kan være med på å utforme kvinners kjønnede subjektivitet, og være førende for kjønnsideologi i ulike kontekster.

Patriarkalsk forhandling viser også til hvilket spillerom aktiv eller passiv motstand kan ha i en familie eller et samfunn, og representerer ikke tidløse eller uforanderlige enheter. Historiske endringer åpner for nye oppgjør med patriarkatet eller reforhandling av kjønnsrelasjoner.

Analyser av kvinners strategier i patriarkalske systemer kan beskrive dette systemets natur i sin kulturelle og midlertidige konkrete form, og avsløre hvordan menn og kvinner motstår, bidrar til, tilpasser seg, og viser sin uenighet om bruken av ressurser, rettigheter og ansvar (Kandiyoti 1988:285). I oppgaven vil måten Women to Drive forhandler under et sett av aksepterte tilgjengelige patriarkalske spilleregler undersøkes, men det tas også et oppgjør med patriarkalske strukturer i det saudiske samfunnet. En undersøkelse av de patriarkalske strukturene kan si noe om hvordan forhandlingsklimaet er i Saudi-Arabia er, og hva som skjer når aktivistene tar i bruk forhandlingsmetoder som ligger utenfor de etablerte patriarkalske strukturene. Dette vil jeg ta for meg i kapittel 7.

3.2 Sosiale bevegelser i europeisk kontekst

”Social movement theory” (SMT) har blitt en av de mest innflytelsesrike perspektivene i nåtidens samfunnsvitenskapelige forskning og har blitt brukt for å beskrive sosiale bevegelser i en europeisk kontekst. Sosiologen Mario Diani (1992) har satt følgende premisser for en sosial bevegelse: Det betegnes av en uformell interaksjon mellom individer, grupper og organisasjoner.

Nettverkene kan være løst sammensatt eller tett tilknyttet hverandre, og har resurser til å igangsette handling basert på en viss type meningsinnhold. Bevegelsen deler verdier og tilbyr tilhørighet til personene tilhørende gruppen. Ut fra denne ”kollektive identiteten” bekreftes bevegelsens verdier internt, men også utad. Aktørene som er involvert må anse seg selv som en del av den sosiale bevegelsen og må anerkjennes som det, både av opposisjonen og utenforstående. På denne måten blir den kollektive identiteten avgjørende for å trekke en grense for hva som ansees som en sosial bevegelse og ikke. Dette antyder imidlertid ikke at ideene og bevegelsens posisjon er homogene innad i bevegelsen. Her kan et vidt spekter av oppfatninger finnes, og konflikter kan på et hvilket som helst tidspunkt oppstå. Uenighet om begrepets innhold har ifølge Neil Stammers (2009) ledet til at sosiale bevegelser vanskelig lar seg skille fra andre

former for menneskelige foreninger (Stammers 2009:34). Diani konkluderer med at spekteret av sosiale bevegelser er så stort, at det vanskelig kan trekkes en grense mellom hva som skiller en sosiale bevegelse fra andre typer av sosial organisering. Han velger likevel å definere en sosial bevegelse som ”et nettverk av uformell interaksjon mellom flere individer, grupper og/eller organisasjoner, engasjerte i politiske eller kulturelle konflikter på grunnlaget av en delt kollektiv identitet” (Diani 1992:134). Sosiologen Charles Tilly (1998) annonserte et viktig spørsmål knyttet til sosiale bevegelsers kollektive identitet: Hvor samkjørte og enhetlige bør de være før de kan kalles en sosial bevegelse? Tilly mente at en sosial bevegelse er ”worthy, unified, numerous and committed” (Tilly 1998:213). Dette sier Stammers seg uenig i, da han heller forstår sosiale bevegelser som kollektive aktører bestående av enkeltindivider som deler en viss grad av interesse for en sak, og som til et visst punkt kan identifisere seg med de andre tilhørerne i bevegelsen. Stammer fremhever at sosiale bevegelser er opptatt av å forsvare eller endre visse aspekter ved samfunnet, men at det ikke nødvendigvis er bred enighet om alle av bevegelsens standpunkter. For at en massemobilisering skal gjennomføres kreves en bred enighet om visse punkter eller i det minste en trussel om at en mobilisering kan finne sted. Dette er et godt virkemiddel for å presse myndighetene til endring og er bevegelsens hoved-sanksjon (Stammers 1994:984).

3.2.1 Protestbevegelse eller sosial bevegelse?

I dette kreves også en klargjøring av hva en protestbevegelse er, i forhold til sosiale bevegelser, da disse har flere lignende egenskaper. Asef Bayat (1998) beskriver at protestbevegelser kjennetegnes ved at den ofte har kort varighet da de gjennom sine protester enten lykkes med sin målsetning eller undertrykkes. I noen tilfeller transformeres de til mer strukturerte og institusjonaliserte sosiale bevegelser, som beskrevet ovenfor. I motsetning til protestbevegelser som kun kritiserer eksisterende strukturer, skaper sosiale bevegelser alternative institusjoner og verdisystem. I stedet for å lede en revolusjonær transformasjon, søker disse sosiale bevegelsene å leve i sameksistens med det ”dominerende sosiale lederskapet (Bayat 1998:141). Dette er det blant annet flere eksempler på i Midtøsten, blant annet under den arabiske vår, da både protestbevegelser og sosiale bevegelser inngikk samarbeid i koalisjoner for å forsøke å gjennomføre større reformer eller samfunnsendringer. I det koalisjonene blir store har myndighetene vanskelig for å undertrykke flere klasser eller grupper samtidig (Goldstone 2011:457). Skillet mellom en protestbevegelse og en sosial bevegelse er også relevant for

Women to Drive. Som jeg vil komme inn på under (punkt 3.5) var Women to Drive innledningsvis en protestbevegelse som siden utviklet seg til å bli en sosial bevegelse.

3.3 Sosiale bevegelser i Midtøsten

Over de siste tiårene har SMT også blitt brukt for å beskrive sosiale bevegelser i Midtøsten. På tross av at Diane Singermann (2004) viser til viser til enkelte likheter mellom SMT og islamsk aktivisme (som blant annet organisasjonens struktur og en kollektiv identitet), synes det likevel ikke å finnes tilstrekkelig mange nok likhetstrekk til å ta i bruk SMT-teori i Midtøsten.

Sosiologene Philip W. Sutton og Stephen Vertigans (2006) utarbeidet en ny teori basert på flere av de samme aspektene som SMT. Sutton og Vertigans definerer ”new social movements”

(NSM) som ikke hierarkiske organisasjoner karakterisert av løst sammensatte nettverk, anti-hierarkiske strukturer og en tilnærming hvor enkeltaktørers deltagelse står sentralt. NSM beror seg på ikke-voldelige aksjoner som metode for å frembringe kulturell endring fremfor å ta politisk makt. I motsetning til andre sosiale bevegelser, kan NSM karakteriseres ved å ha begrensede politiske ambisjoner. Målene i seg selv kan være radikale, men de uttrykkes sjelden som dette og utføres ofte ved bruk av reformistiske strategier. Her uttrykkes ikke ønske om statskupp eller å frata styrende part makt, men det stilles krav om at folket skal gis noe mer medbestemmelse til å uttrykke seg i saker som omhandler dem. Her fremmes særlig middelklassen og marginaliserte gruppers interesser (Sutton og Vertigans 2006:102-3).

Leila Ahmed (1992) og Margot Badran (1995) har undersøkt kvinnelige politiske bevegelser i Midtøsten. Disse studiene synliggjør ifølge Lila Abu-Lughod (1998) hvordan kvinner som en mangfoldig gruppe tenker, argumenterer og har innvirkning på kvinners liv i koloniale-, kvasi-koloniale og nasjonalistiske kontekster (Abu Lughod 1998:5-7). I Midtøsten og Nord-Afrika har kvinneorganisasjoner ofte bestått av advokater, forfattere lærere, offentlige ansatte og forretningskvinner. Disse arbeider for å fremme reformer i islamske familielover og har vært med på å gi kvinner flere rettigheter innad i familien. Her arbeides det også for å kriminalisere vold i hjemmet, og økt politisk og økonomisk deltagelse. Familieloven står sentralt, da den har innvirkning på kvinners rettigheter som statsborger, deres sosiale deltagelse og økonomiske rettigheter, og er gjenstand for mye kritikk av de nevnte kvinnegruppene (Moghadam 1998,2003). Kampanjene retter seg mot myndighetene, det religiøse lederskapet, medier og internasjonale organisasjoner. Argumentene baseres på prinsipper knyttet til menneskerettigheter, internasjonale konvensjoner og en ny-tolkning av de religiøse kildene.

Myndighetene oppfordres her til å etterfølge internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, heriblant kvinnekonvensjonen.

Med tiden har tilsvarende kvinnegrupper vokst frem i Midtøsten. Disse har forskjellige formasjoner; veldedige organisasjoner, offentlige eller organisasjoner tilknyttet staten, bransjeforeninger, kvinnesentre, kvinnerettighets- eller feministiske organisasjoner, ikke-statlige organisasjoner, arbeiderorganisasjoner eller gressrotbevegelser. Som i andre deler av verden har kvinnegrupper arbeidet for å styrke kvinners rettigheter gjennom juridiske reformer, ved å promotere kvinners rettigheter i arbeidslivet og muligheter for økt politisk deltagelse. Det kan vanskelig måles hvorvidt disse bevegelsene har hatt en innflytelse på kvinners status. Styrking av kvinners rettigheter kan også være forårsaket flere faktorer enn kvinnenes innsats, da det delvis også åpnes for reformer på bakgrunn av interne sosio-demografiske endringer. Det skal likevel ikke undervurderes hvor viktig kvinnerettighets-grupper og organisasjoner er for å utvide kvinners politiske muligheter (Moghadam 2008:14). Videre vil modell for mobiliseringsmetoder presenteres.

3.4 Mobiliseringsmetoder

Et viktig element ved undersøkelse av sosiale bevegelser er redegjørelsen for deres mobilisering og protestmetoder. Her vil Howard og Hussains modell for mobilisering i arabiske stater under den arabiske vår tas i bruk. Modellen tar utgangspunkt i stater, hvor flere bevegelser kan inngå (Hussain og Howard 2013). Ved hjelp av denne modellen legger jeg frem Women to Drive sine krav og argumentasjon. Til tross for ulike samfunnsforhold i disse landene, størrelse på bevegelsene og utfallet av deres aktiviteter, tar de i bruk de samme metodene. Sagt på en annen måte, det er ingen sammenheng mellom det å ta i bruk en bestemt metode og utfallet.

Sammenligning av flere bevegelser opp mot hverandre kan likevel være nyttig for blant annet å se hvordan sosiale bevegelser inspireres av hverandre, og hvordan dette kommer til uttrykk i mobiliseringen og i den lokale konteksten. Her vil protestene som ble gjennomført i 1990 også inkluderes, da de ledet opp til bevegelsen som vokste frem i 2011. Flere av kvinnene som deltok i protesten i 1990 er også aktive i Women to Drive i dag.

I Howard og Hussains modell kan sosiale bevegelser følge en fem-faset utvikling;

Aktivistene bruker sosiale medier til å finne andre likesinnede (fase 1). Her etableres en base hvor kollektive politiske mål identifiseres og et felles solidaritetsgrunnlag etableres. Deretter

avdekkes og offentliggjøres historier som statlige medier ignorerer eller sensurerer (fase 2), før offentlige gateprotestester organiseres og dokumenteres (fase 3). Videre brukes digitale medier for å få oppmerksomhet internasjonalt, fra myndighetene, og diaspora-miljøet som kan resultere i at bevegelsen får støtte og oppmerksomhet (fase 4). Det hele kulminerer i en femte fase hvor staten enten slår ned på aktivisters aktiviteter (som i Bahrain og Iran), at herskeren gir etter og møter offentlighetens krav (Egypt, Tunisia), eller at grupper kun når et punkt av langvarig fastlåst stillstand (Libya og Syria) (Howard og Hussain 2013:26).

Politiske, sosiale og økonomiske strukturer er faktorer som kan føre til misnøye og mobilisering, men det er aktørene som er grunnsteinen for at sivilsamfunnet mobiliserer. Til tross for at protestene knyttes til overlappende temaer blir måten de utspilles i sine politiske arenaer forskjellig, med hver sin unike institusjonelle historie, etniske og sekteriske sammensetning, og politiske maktbalanser (Anderson 2011:1). Samtidig kan ikke hver sosiale bevegelse som vokste

Politiske, sosiale og økonomiske strukturer er faktorer som kan føre til misnøye og mobilisering, men det er aktørene som er grunnsteinen for at sivilsamfunnet mobiliserer. Til tross for at protestene knyttes til overlappende temaer blir måten de utspilles i sine politiske arenaer forskjellig, med hver sin unike institusjonelle historie, etniske og sekteriske sammensetning, og politiske maktbalanser (Anderson 2011:1). Samtidig kan ikke hver sosiale bevegelse som vokste