Saudi-Arabias kosmopolitiske modernitet

I annen faktor som skulle påvirke klimaet som Women to Drive forhandler under kan knyttes til terroraksjonen i USA 11. september 2001. Da det kom frem at Osama bin Laden og 15 av de 19 flykaprerne ansvarlige for terroraksjonen var saudiske, fikk Saudi-Arabia nådeløs kritikk fra det internasjonale samfunn for sin sosiale og religiøse politikk. Oppblomstringen av al-Qaida i Saudi-Arabia på 2000-tallet nødvendiggjorde ytterligere at myndighetene distanserte seg fra alle ekstreme tolkninger som ikke skulle inngå i statens politikk. Dette førte til mer kontroll over religiøse radikale strømninger, men også at visse moderate religiøse grupperinger fikk mer makt i et forsøk på å skape et alternativ til de ekstreme gruppene. Fra dette tidspunktet ønsket den saudiske herskerfamilien å distansere seg fra sitt rykte som barbarer og ekstremister. En strengere kontroll av islamistiske strømninger viste seg også å være nødvendig etter at Saudi-Arabia opplevde en bølge av politisk vold i 2003 og 2004. I denne perioden aksjonerte islamister både mot vestlige og saudiske mål. Dette inkluderte selvmordsangrep, henrettelser, bombeangrep og kidnappinger. Islamistene skapte en ustabil sikkerhetssituasjon i Saudi-Arabia, og i 2006 gjennomførte militante islamister et mislykket angrep mot Abqaiq-anlegget, som er et av verdens

største oljeraffineri. Nå ga kongehuset under Kong Abdullah uttrykk for at Saudi-Arabia skulle gjennomgå en gradvis sosial og økonomisk modernisering med grunnlag i islamske tradisjoner.

Det ble til en viss grad åpnet for sivile organisasjoner, restriktive valg og en mindre sensurert presse. Fra og med dette tidspunktet skulle Saudi-Arabia sine utfordringer diskuteres og løses ved hjelp av konferanser, forelesninger og debatter. Her ble blant annet konferanserekken

«National Dialogue Forum» ble startet opp i 2003. Her ble temaer knyttet til sikkerhet, religion, økonomisk og sosiale utfordringer diskutert (al-Rasheed 2010:245-6). Her ble også forkjempere for reformer også invitert, inkludert kvinner og representanter fra den marginaliserte sjia-grupperingen (som vil presenteres i kapittel 6) invitert. Under forumet kom det frem at majoriteten var enige i at Saudi-Arabia skulle opprettholde sin islamske orientering, men oppfordret kongefamilien om å redusere det religiøse lederskapet sin makt. Det ble også foreslått å innføre et konstitusjonelt monarki etter maktfordelingsprinsippet og ytringsfrihet (Nakash 2006:loc2203). Da kvinners anliggender ble diskutert ble ønsker om fremtidige økonomiske utviklinger presentert av kvinnene selv (al-Rasheed 2013:148). Konferansen endte med en serie anbefalinger som ikke var knyttet opp mot et utøvende organ. Myndighetene hadde ifølge al-Rasheed en klar agenda med denne type forumer da de responderte på internasjonale mediers granskning av landet etter terroraksjonen, og at de ønsket å motarbeide bildet av Saudi-Arabia som et lukket samfunn uten offentlig debatt. Ved å også tillate internasjonale medier tilgang til landet skapte denne dialogen en ”atmosfære av åpenhet” (al-Rasheed 2010:242-3).

For å synliggjøre atmosfæren av åpenhet og reformvillighet har saudiske myndigheter også brukt kvinner som symboler for det al-Rasheed kaller Saudi-Arabias ”kosmopolitiske modernitet”. I denne kosmopolitiske modernitet inngår religiøse tradisjoner, men inkluderer også statens engasjement for å mobilisere kvinner (al-Rasheed 2013:135). Dermed blir sosial reform uttrykt gjennom en styrking av kvinners rettigheter (al-Rasheed 2013:153). Dette ble blant annet synlig ved at suksesshistorier om kvinner til stadighet ble trukket frem i statlige medier. Historier om kvinnelige leger, forskere, piloter, poeter, filmprodusenter, artister, entreprenører og aktivister dukket opp i lokale medier med et særlig fokus på hvordan kvinnene hadde trosset de mange restriksjonene de utsettes for i Saudi-Arabia. Samtidig ble historier om kvinner som hadde blitt voldtatt, misbrukt og marginalisert også annonsert (al-Rasheed 2013:138), samt myndighetenes tiltak for å styrke disse kvinnenes rettigheter. Bak lukkede dører forteller kvinnene bak suksesshistoriene at de er fullstendig klar over at de blir brukt av myndighetene for

å fremme statens modernistiske agenda, men at reformvennligheten i lengden kan føre til at kvinner får flere rettigheter (al-Rasheed 2013:142). Det er imidlertid uenighet om reformvennlighetens reelle funksjon, noe blant annet al-Rasheed viser til som et forsøk på å lede fokuset vekk fra en debatt om mer grunnleggende politiske rettigheter. Dette gjenspeiles ifølge al-Rasheed blant annet i statlige kontrollerte medier, da det kun tillates kontrollerte debatter om kvinners rettigheter. Her avledes oppmerksomheten bort fra mer kontroversielle krav om reell politisk deltagelse, respekt for menneskerettigheter, reform av rettsvesenet eller andre politiske saker. Med dette skapes en følelse av åpenhet og en iscenesatt dialog, som ikke har ført til nevneverdige politiske endringer (Al-Rasheed 2010:245-247). Dette støtter også Stenslie seg til, og peker på at reformene som innføres er motivert ut fra et ønske om å dempe økende misnøye og vestlig kritikk (Stenslie 2010:86). Han peker på at kongefamilien ikke har interesse av å dele makten med folket og at viljen til å gjennomføre mer substansielle reformer er liten. Stenslie mener også at reformene for kvinner har fått mer oppmerksomhet enn det fortjener av utenlandske medier, blant annet ved utnevnelsen av Saudi-Arabias første kvinnelige minister. I realiteten har denne formen for utnevnelser ifølge Stenslie en begrenset politisk betydning (ibid.

2010:86-89).

Saudiske myndigheter må derfor både kontrollere bevegelser som ber om større innflytelse og flere rettigheter, men samtidig de mer konservative islamistiske strømningene i samfunnet. En måte å undertrykke radikale islamistiske strømninger har vært å tillate statlige medier og institusjoner å kritisere radikale tolkninger om kjønnsroller. Da den patriarkalske staten mobiliserer kvinner og engasjerer seg i reformer for kvinner ved å introdusere lovgivning som gir kvinner økt økonomisk deltagelse, marginaliseres de religiøse fatwaene som ikke reflekterer kongehusets ønskede ”kvinne-vennlige” diskurs (al-Rasheed 2013:135). Til tross for alliansen mellom kongehuset og de religiøse lærde hvor kongehusets avgjørelser begrunnes i fatwaer, er det tilfeller hvor kongehuset har trosset det religiøse lederskapets tolkninger. Dette skjedde blant annet tilfelle da kongehuset tillot kvinner å ta høyere utdanning i 1962 og da de oppnevnte en kvinne som viseminister for utdanning i 2009. Et annet eksempel på hvordan kongehuset til tider ikke tar hensyn til det religiøse lederskapet var ved utbyggingen av prestisjeuniversitetet King Abdullah University of Science and Technology (KAUST) i 2009.

Selve universitetet ønsker å tiltrekke seg saudiske toppstudenter som kan være med på å utvikle Saudi-Arabia sine tekniske og vitenskapelige forskning (Commins 2015:60-61). Dette er ikke

kontroversielt i seg selv, men måten det sosiale samspillet er lagt opp på er unik i saudisk standard. Her aksepteres ugifte kvinner og menns samvær på campus, hvor også studentene bor¹⁸. Kvinner tillates også å kjøre bil inne på universitetsområdet (Doumato 2010:7-8). Igjen synliggjøres tilfeller hvor myndighetene gjør unntak for kjøreforbudet. I dette tilfellet gikk de mot det religiøse lederskapets tolkninger. Debatter om KAUST reflekterer dilemmaer i det politiske systemet, da det på en side forsøkes å opprettholde den religiøse praksisen, og på den andre siden ønskes å utdanne saudiske borgere til å være produktive i møte med resten av den globale verdensøkonomien (Commins 2015:60-61). Praksisen rundt kjøreforbudet utfordres også i dette tilfellet. Som nevnt har de raske teknologiske moderniseringsprosessene til tider påvirket forholdet mellom kongehuset og det religiøse lederskapet, som har gått fra å være et tett samarbeid til tidvis fjernere forbindelser mellom de to. Staten legitimerer sitt styre basert på islam, men velger til visse tider å tolke religiøse tekstene og praksiser på en måte som er fordelaktig for utviklingene som de ønsker å fremme (al-Rasheed 2013:171). Samtidig har de religiøse lærde støtte fra store deler av befolkningen, og kongehuset må hele tiden se til at de opprettholder sin plikt som ”vokter av de to hellige moskeer” (al-Rasheed 2013:135). Her undergraves det religiøse lederskapet legitimitet til en viss grad, da staten tillater medier og institusjoner å angripe deres religiøse tolkninger, og at realpolitiske avgjørelser som i noen tilfeller bryter med religiøse fortolkninger tas. Til tross for dette kan forholdet mellom kongehuset og det religiøse lederskapet kan fortsatt sies å være stabilt, men forbindelsen mellom dem har i perioder vært svakere, særlig i tilfeller hvor kongehuset har gått mot de det religiøse lederskapet sine fatwaer.

Kvinners deltagelse i utdanningssektoren og arbeidslivet har ført til at flere religiøse fortolkninger om segregering og kjøreforbud måtte vike. Saudiske myndigheter reformvennlighet har til en viss grad styrket kvinners rettigheter, men de patriarkalske strukturene opprettholdes fremdeles.

18  Universitetscampus er kun åpent for studenter og ansatte, og det er streng sikkerhet knyttet til hvem som tillates adgang på campus.