Sosialkonstruktivisme og produksjonen av kunnskap

Sosialkonstruktivisme er ideen om at mennesker aktivt skaper sin sosiale virkelighet. Den materielle verden innehar i seg selv ingen mening, men tilskrives mening gjennom systemer for språk og representasjoner, skapt av sosiale aktører (Hall, 1997). Sosialkonstruktivister forstår kunnskap som sosialt produsert. Kunnskap er ikke en refleksjon av virkeligheten som finnes ‘der ute’, men produseres av sosiale aktører, innenfor en bestemt kulturell, historisk og romlig kontekst (Bartley, Hubbard, & Kitchin, 2004). Dette betyr at hva vi vet om verden, våre identiteter og verdensbilder, kunne vært annerledes, og kan endre seg over tid.

Kunnskapsproduksjon skjer også innenfor sosiale interaksjoner, der kamper om rett og galt utspiller seg, og noen ideer blir akseptert som allmenne sannheter (Burr, 1995 i Jørgensen &

Phillips, 2002). Å ta et sosialkonstruktivistisk utgangspunkt innebærer å sette et kritisk søkelys på slike sannheter, og vise hvordan denne kunnskapen er et produkt av

samfunnsskapte kategorier eller diskurser. En diskurs kan her defineres som en bestemt måte å snakke om og forstå verden (eller deler av verden) på (Jørgensen & Phillips, 2002).

Utgangspunktet for all diskursanalyse er at diskurser, ved å representere verden på én bestemt måte, utelukker andre mulige fortolkninger og gjør noen typer handling relevante, mens andre handlinger blir utenkelige (Jørgensen & Phillips, 2002). Det er altså ikke språket i seg selv som er interessant, men hvordan språkbruk blir en form for sosial praksis, med sosiale konsekvenser. Diskurser er innvevd i maktrelasjoner og kan for eksempel vokse frem innenfor en institusjon eller profesjon. Dette betyr at ikke alle vil ha lik tilgang til ulike

27 diskurser, og at enkelte diskurser, som for eksempel fagdiskurser, kan gi aktører større

autoritet enn de som ikke har tilgang på samme diskurs: «Discourses operate as a process, restricting not only what can be said about the world, but also who can speak with authority (Waitt, 2010, s. 225)». Diskursanalyse kan brukes som et redskap for å studere hvordan makt kommer til uttrykk gjennom språk, for eksempel ved å definere hva en god by skal være eller hva som er gyldig kunnskap om byutvikling (Skogheim & Røe, 2003).

Diskursanalyse innenfor samfunnsvitenskapen er ofte sterkt inspirert av Foucault. Foucault var opptatt av å forklare hvorfor det som aksepteres som sannhet varierer mellom ulike historiske epoker (Waitt, 2010). For Foucault handlet en diskursanalyse altså ikke om å avgjøre hvorvidt et utsagn er sant eller falskt, men om å forstå de geografiske og historiske omstendighetene som privilegerer enkelte diskurser. Hvordan forvaltes en diskurs slik at den fremstår som sann, og hvilke sosiale konsekvenser får dette? Diskurser, hos Foucault er ikke bare representasjoner av virkeligheten, men skaper sine egne sannhetsregimer (Lees, 2004).

Et sannhetsregime består av alt det vi tror vi vet om et tema, som igjen påvirker hvordan vi regulerer og kontrollerer dette området.

Foucault mente det fantes en tett sammenheng mellom kunnskap og makt. Makt er, ifølge Foucault, forankret i sosiale praksiser, og er dermed ikke noe et individ eller en gruppe har (Jørgensen & Phillips, 2002). Han betegner makt som både en produktiv og en begrensende kraft, som påvirker hvordan verden formes og snakkes om. Kunnskap er alltid en form for makt, og makt er avgjørende for hvorvidt kunnskap brukes i et gitt tilfelle. Kunnskap som kobles til makt kan, ifølge Foucault, gjøre seg selv til sannhet.

Foucault forstod diskurser som relativt regelbundne sett av utsagn, som setter grenser for hva det gir mening å si (Jørgensen & Phillips, 2002). Denne definisjonen av diskurs danner også utgangspunktet for de fleste diskursanalytiske tilnærminger, inkludert Faircloughs kritiske diskursanalyse, som anvendes i denne oppgaven. Lingvisten Norman Fairclough har blant annet videreutviklet Foucaults utgangspunkt til å inkludere metoder for detaljert tekstanalyse.

I motsetning til Foucault tar de fleste diskursanalytikere i dag utgangspunkt i at det ikke finnes ett sannhetsregime i hver historiske epoke, men heller flere ulike diskurser som kjemper om sannheten.

Ulike diskursanalytiske tilnærminger har ulik forståelse av hvor viktig språket er i konstruksjonen av virkeligheten. Fairclough (2003) bruker diskursbegrepet om tekster,

28

samtaler og andre semiotiske systemer, men fremholder at andre former for sosial praksis er ikke-diskursive. Dette innebærer at enkelte elementer ved den sosiale verden fungerer i henhold til andre logikker enn den diskursive, og må bli studert gjennom andre teoretiske verktøy. Her legger han til grunn at det eksisterer et dialektisk forhold mellom det diskursive og det ikke-diskursive. Diskursene former virkeligheten ved å konstituere kunnskap,

identiteter og sosiale relasjoner. Samtidig eksisterer det sosiale praksiser og strukturer som påvirker diskursenes form og utbredelse, som for eksempel institusjoner. Fairclough argumenterer for at selv om samfunnets institusjoner er sosialt konstruerte, utgjør disse i tillegg materielle virkeligheter, som påvirker og begrenser den diskursive konstruksjonen av et sosialt fenomen.

Her skiller Faircloughs diskursanalyse seg fra mer poststrukturalistiske tilnærminger,

deriblant Laclau og Mouffes diskursteori, som mener at all sosial praksis kan analyseres som diskurs (Jørgensen & Phillips, 2002). Argumentet til Laclau og Mouffe er at selv om det eksisterer en materiell virkelighet, vil vår tilgang til denne alltid gå gjennom diskurser. De bruker et jordskjelv som eksempel. Selv om jordskjelvet har en ubestridelig materiell

eksistens, vil vår tolkning av hendelsen, for eksempel som et naturfenomen eller som en straff fra Gud, være betinget av diskurser. Det kan dermed være problematisk å trekke et skille mellom det diskursive og det ikke-diskursive, slik Fairclough gjør, for hvor går egentlig dette skillet? Én mulighet er å betrakte dette som et analytisk, heller enn et empirisk, skille

(Jørgensen & Phillips, 2002). Det betyr at selv om vi kun har tilgang til den sosiale

virkeligheten gjennom representasjoner, kan vi likevel analysere denne virkeligheten som om den er noe mer enn meningsdannelse. Det anerkjennes dermed at strukturer har en selvstendig kraft, som gjør at noen diskurser blir mer sannsynlige i noen sosiale sammenhenger og på noen steder (Geras, 1987).

Kritisk diskursteori kan dermed kombineres med en kritisk realistisk tilnærming til kunnskap.

Den realistiske grunntanken er at objekter kan eksistere utenfor vår kunnskap om dem.

Virkeligheten kan ikke reduseres til vår kunnskap om virkeligheten, som alltid er betinget, delvis og skiftende (Fairclough, 2003, s.14). Derfor kan heller ingen analyse av tekst fortelle oss alt det er mulig å vite om teksten. Forskeren må være åpen for at kategoriene en forstår et fenomen utfra kan endres eller forbedres, og at det ikke finnes én objektiv måte å analysere tekst på.

29