«Å få til en tydelig grønn gate. Det har vært den viktigste målsetningen. Det har blitt den viktigste målsetningen til Statens vegvesen. Det å få til en frodig, grønn parkgate som vi egentlig ikke har sett før.» (Representanten for Dronninga Landskap).
Det kan utledes en diskurs som i første rekke betrakter Dronning Eufemias gate som et symbol og en estetisk, arkitektonisk form. Materialbruk og beplantning blir i denne diskursen tillagt stor viktighet, og det blir et mål i seg selv at gaten skal fremstå som vakker, med en særegen identitet. Dronning Eufemias gate omtales her typisk som en praktgate eller parkgate.
Denne diskursen er spesielt synlig når landskapsarkitektene i Dronninga Landskap beskriver Dronning Eufemias gate som det de kaller en botanisk gate:
«En palett av over 312 gatetrær fordelt på 54 sorter og arter er plantet i lunder for blant annet å reflektere det 21. århundres mangfold. Sortsvalget tilfredsstiller de strenge kravene til moderne gatetrær under Oslos forhold og klima. Gatetrærne etiketteres og ordnes som en geografisk vandring fra Øst-Asia via Kaukasus og Europa til Vest-Amerika på Dronning Eufemias nordre fortau.» (dronninga-landskap.com).
Skogheim (2008) finner i sin studie av arkitektprofesjonen at rollen som kunstner har en sterk plass i arkitektenes selvoppfattelse. Innenfor denne diskursen vil det å produsere unik og nyskapende arkitektur (slik det oppfattes av andre arkitekter) verdsettes høyt. Det er spesielt i påkostede prosjekter, som Dronning Eufemias gate er et eksempel på, at arkitektens
muligheter for å realisere sine estetiske visjoner er størst. Dette kan igjen gjøre arkitektene interessert i å formulere sin oppgave som estetisk, heller enn politisk og økonomisk, slik Jones (2009, s. 2530) påpeker:
“[T]he emphasis on the distinctive aesthetic of icons allows architects to be artists and to foreground the aestheticised vision of the profession that emphasises the construction of form.”
Et argument for at Bjørvika trenger et særegent design har vært at det kan være med på å gi bydelen identitet. Identitet blir her forstått utelukkende som distinksjon. Dette kommer blant annet til uttrykk i designkonkurransen for byrommene i Bjørvika, som ble vunnet av Gehl
81 Architects og SLA i 2004. Muligheten til å gi bydelen en særegen identitet tidlig i prosessen, blir oppgitt som begrunnelse for valget av vinner. I kapittelet om gater (lagt til i 2007), i Temahefte Byrom og Gaterom, omtales Dronning Eufemias gate som den «vigtigste
identitetsgivende gade i Bjørvika», og det fremheves at estetikk og beplantning har en viktig rolle i å skape denne identiteten:
«Gode bygader stiller høje krav til æstetisk udformning, og trygge og behagelige forhold for fodgængere og cyklister», «Operagata og Nyland Allé […] knytter Oslo’s to vigtigste, historiske bydele sammen, og dette stiller særligt høje, æstetiske krav til deres udformning», «Nyland Allé bør beplantes så den får en særlig karakter».
Den estetiske diskursen og entreprenørpolitikk
Bourdieu mente at urban design er en måte økonomisk kapital kan omformes til symbolsk kapital, til fordel for en oppdragsgiver. Dette anses gjerne som arkitektenes primære
markedsnisje (Dovey, 1999). Arkitekten står dermed ikke fritt til å designe etter egne ønsker, men må tilpasse sitt arbeid til de sosiale og politiske visjonene for området. Typisk for
kontemporære ikoner er, ifølge Jones (2009) at de designes med en framoverskuende estetikk, med intensjon om å signalisere endring. Arkitekturen kan dermed mobiliseres for å gi en sosialt meningsfull form til en politisk-økonomisk strategi:
“we can consider architecture a key part of an ideological and material shift that renders an economic project socially meaningful and sufficiently ‘resonant’, albeit representing a highly partial message about the city, identity or place.” (Jones, 2009, s. 2529)
Estetikken i Dronning Eufemias gate svarer på idealet om en mangfoldig byutvikling, samtidig som den høye kontorandelen i Dronning Eufemias gate okkuperes av et bestemt segment av Oslos befolkning. Ett eksempel på hvordan den estetiske diskursen mobiliseres i en entreprenørpolitisk kontekst, kan finnes i måten OSU markedsfører sitt nye prosjekt
«Eufemia», et 25 000 m2 stort kontor- og boligbygg som skal komme sør for Dronning Eufemias gate. På nettsidene for prosjektet presenteres gaten som en fysisk ramme rundt Oslos nye central business district. I dette bildet løsrives gaten fra sin faktiske funksjon som byrom, og blir et symbol på den nye bydelen:
«Dronning Eufemias gate – Oslos nye paradegate
82
Med brede fortau, hundrevis av trær og plass til benker og røde klatreroser vil denne gaten bli en fantastisk ramme rundt hovedstadens nye CBD. Gaten skal symbolisere mangfold:
Trærne som plantes her er nøye utvalgt og kommer fra hele verden. Langs
Dronning Eufemias gate vil man kunne ta en botanisk-geografisk vandring fra Øst-Asia til Europa, over Atlanteren (Akerselva) og videre til Vest-Amerika. Det er Dronninga Landskap som står bak planleggingen av et av Europas største grønne gateprosjekt. Gaten står ferdig sommeren 2015.» (Eufemiasplass.no)
Estetikken og gater for mennesker
Estetikk tillegges i denne diskursen også stor viktighet for brukernes opplevelser og oppfatninger av gaten. I dette sitatet fra representanten for Dronninga Landskap, blir det grønne brukt synonymt med «gater for mennesker»:
«Vegvesenet har et veldig stort hjerte for det grønne. Og de har tatt oppgaven med å lage gater for mennesker på en veldig seriøs måte. Men det har nok vært litt diskusjon underveis for å komme dit, for å la det grønne bli så viktig, for det var nok ikke det i utgangspunktet. […]
Trærne roer jo ting ned og humaniserer ting, så uten trærne så hadde det kanskje blitt en motorvei, men med trærne så er det absolutt en gate som man kan nyte.»
(Representanten for Dronninga Landskap)
At Dronning Eufemias gate representerer en «gate for mennesker» skiller denne diskursen fra arkitektene som har ytret seg kritisk til gaten. For kritikerne er hovedformålet å «skape gateliv» gjennom en bestemt organisering av gaterommet. I den estetiske diskursen tillegges det grønne betydning som et element som skaper gateliv. I tillegg blir det grønne ansett som viktig for å generere tilhørighet og «stedsidentitet», der identitet forstås som en stedets ånd, som kan hentes fram gjennom det fysiske designet av stedet (dronninga-landskap.no).
Der Bogstadveien er blitt framhevet som et gateideal av mange, avviser landskapsarkitektene i Dronninga Landskap smale gater som gammeldags. Dette kommer til uttrykk i en artikkel om grønn urbanisme av Rainer Stange, partner i Dronninga Landskap:
Mange arkitekter og planleggere har middelalderbyens tette, mer eller mindre selvgrodde strukturer som forbilde, enda vi lever i en helt annen tid med andre utfordringer til varelevering, parkering og mye mer folk. Generelt planlegges gatene for smale i Norge i dag. Det er særlig manglende fortausbredder som er det kritiske punktet for å få til livet i gatene, siden vegmyndighetene tar den plassen de vil ha, og bykulturen kan bare blomstre på den plassen som er igjen mellom fortauskanten og fasaden (Stange, 2010).
83 Referansene til Bogstadveien hos arkitektene som har vært kritiske til Dronning Eufemias gate, kan illustrere dette idealet:
«Dronning Eufemias gate blir for bred og ryddig til at folk kommer til å rusle i gaten og lage det vi ser for oss som et hyggelig byliv. […]
Bogstadveien er trang, med smale fortau, men folk elsker den likevel. Eufemias gate er for programmert, det må være litt uorden for at folk skal trives. Champs-Élysées i Paris er ikke lun, den er flott men den passer ikke i Oslo» (Therese Staal Brekke i Norsk Form, NRK 20.09.2012).