Sluttkommentar

Fenomen som sosial eksklusjon, segregasjon og sosial kapital er, som jeg har vist i oppgaven, komplekse fenomen, akkurat som også politikk for å motvirke negative utfall av fenomenene bør være det. Jeg må erkjenne at når jeg vil studere slike fenomen vil jeg få en forståelse av Melkeplassen ved hjelp av et kompleksitetsperspektiv. Dette resulterer i en ”litt-av-alt” – tankegang. Konsekvensen av dette blir at jeg bevisst unngår å gå i dybden flere steder, og utelater ut moment som kunne gjenspeilet fenomen enda mer inngående. Jeg ser eksempelvis at det i analysedelen kan brukes flere begrep om samme fenomen: (sosial kapital trenger ikke bare å handle om ressursproblematikk mellom og iblant beboergrupper, men også forvaltergrupper i mellom). Begrepenes kompleksitet og egenart fører også til store utfordringer når det gjelder praktisk gjenkjenning av disse, både for meg som forsker og for forvalterne. For å motvirke fenomenene bør forvalterne eksempelvis gis handlingsrom til:

nedsetting av adhoc-grupper til å utrede delspørsmål, og utvikling av samarbeidsrutiner på tvers av sektorer, forvaltningsnivå og privat/offentlig sfære, noe som i seg selv tilknyttes store utfordringer. Slike grupper bør også arbeide ut fra et langsiktig perspektiv, da kjernepunkt i arbeid med mennesker og sted kan sies å være kontinuitet og det ”selvbærende nærmiljø”.

Dette bringer meg inn på tanker om prosessplanlegging og prosjektplanlegging. Man sier at man har og har hatt prosessplanlegging på Melkeplassen, men stemmer dette? I dag er informasjonssenteret i sambrukshuset forsvunnet, oppgavene til nærmiljøarbeideren er for mange (han er blant annet også nærmiljøarbeider for nabolag i Årstad bydel), og han er heller ikke tilstede mer enn en gang i uken, noe som ble påpekt av mine respondenter var for sjeldent. Legger man til problematikken rundt hvordan man kunne sikre prosjektresultatene varig etter prosjektslutt, uten de ekstra ressursene som krevdes, vil jeg hevde at det bare til en viss grad har vært prosessplanlegging på Melkeplassen. Målet til forvalterne og planleggerne har vært igangsetting av prosesser, men innsatsen og ressursbruken har vært for spinkel til at jeg vil kalle dagens miljø for ”selvbærende”.

Forklaringer til hvor mye det satses kan knyttes til ulike barrierer for forvaltningsmedvirkning som jeg var inne på i kapittel 2.6.3. Et kjernepunkt i uttalelser fra mine informanter, ser ut til å være ressursproblematikken. Det hevdes at ressursmangler skapte mangler i kontinuitet og oppfølging av tiltakene etter prosjektslutt, noe som jeg eksempelvis la vekt på var viktig for å opprettholde kontakten, ikke minst tilliten blant beboerne (se 5.2.2 og ”samtidig bygging og bruk av sosial kapital”). Årsaker kan være politiske barrierer som at midler forsvinner når

by-regjeringer (som bystyret i Bergen) med andre prioriteringer overtar. Eller man kan peke på organisatoriske barrierer (6.2.3). Samordningsproblemet mellom sosialsiden og boligetaten på bakgrunn av taushetsplikten kan fungere som et eksempel (kapittel 6.2.3).

Nevnte barrierer kan kalles systemproblem, og kjerneelementene er altså ressursmangler og tilknyttede kontinuitetsproblemer. Det kom frem at mine informanter (forvaltere) var klar over disse utfordringene, og hadde det vært opp til dem, hadde det vært avsatt flere midler for en bedre områdeforvaltning. Innsatsen i et område er imidlertid direkte knyttet til politiske beslutninger og prioriteringer. Derfor er det også viktig å få politiske aktører til å erkjenne slike problemer og ta hensyn til slike erkjennelser. Et dilemma er imidlertid at politiske aktører ofte hevder de er i besittelse av, og tar hensyn til slike erkjennelser: de hevder ofte at de forfekter forskningsbasert kunnskap, men stemmer dette? Er det kanskje slik at politikere bruker forskere og forskning til å smykke seg med, og blindt kun fokuserer på forskning som understøtter deres ideologi? Man ser i hvert fall tendenser til at samfunnet bryter ned grenser for hva politikere kan kalle forskningsbasert kunnskap, noe som kan være problematisk hvis man hvis man vil oppnå en kunnskapsbasert planlegging av nærområder. For å gjøre noe med systemproblemer, må man da også først erkjenne at politikk og politikere styres mer av ideologi enn av kunnskap og empirierfaring som forvalterne og forskerne er i besittelse av.

Det gjelder altså å få politikerne til å prioritere å innse at det kreves mye for å sette i gang prosesser som utvikler nabolaget sin evne til selvbærende problemløsning, ofte omtalt som sosial kapital. Eller er det slik at mange politikere egentlig er klar over problemet, men er påvirket og ”tvunget” av institusjonelle og politiske strukturer? Igangsatte tiltaksprosesser krever midler, det blir for tynt når man i en prosjektfase yter penger for så å ikke i stor nok grad følge opp i etterkant. Når forvalterne må ta stilling til hvordan man kan opprettholde igangsatte prosesser og samarbeid i etterkant av ordinære driftsfaser uten de ekstra midlene som kreves, er det tydeligvis for dårlig. Konsekvensene blir ekstrautgifter for samfunnet. Og man risikerer å ødelegge tilliten fra innbyggerne i området, noe som kan være veldig vanskelig og ressurskrevende bygge opp igjen. Jeg er nok redd for at ”man” må investere mer for virkelig å spare ressurser. Når jeg sier ”noen” og ”man” refererer jeg til hvor midlene stammer fra, og da mener jeg ikke offentlige forvaltere som ut fra mine intervjuer stort sett er klar over problemstillingen her. Jeg snakker om politikere med politiske prioriteringer, om styringsstrukturelle utfordringer, og om samordningsproblemer i det segmenterte samfunnet.

Kompleksiteten i slike problemstillinger er stor. En kan også spørre seg om man har råd til

ikke å fokusere på, og ta inn over seg disse problemstillingene, i et samfunn som krever riktige løsninger på sine problem for å kunne opprettholde sine velferdsidealer.

Det kunne vært interessant å videre se på hvilke økonomiske konsekvenser ”halvgjorte”

stedsprosjekt kan ha, ved kanskje å fokusere på makroøkonomiske regnskap eller kanskje bomiljøregnskap.