Forebyggende tiltak

Tilrettelegging av varierte boformer er noe som er i fokus på Melkeplassen.

”Bredere tilbud er viktig. Vi må ha flere typer boliger: samlokaliserte, enkeltstående, for de som har litt problemer, for de som har større problemer, altså vi må ha den bredden. Bynært, litt landlig, enkelte ønsker det. Og så må vi også klare å erkjenne at vi ikkje kan møte alles behov” I7

Men et hinder for variert beboersammensetning er mangel på boliger, noe som er et problem i Bergen og på Melkeplassen

”Vi har knapt på boliger her i Bergen” I5

“Vi trenger flere boliger her i Bergen, sånn at man kan ha den nødvendige fleksibiliteten til å gi boliger til alle de forskjellige type menneskene som er vanskeligstilte” I6

”Vi har så knapt på boliger at noen ganger må vi bare fordele folk til der det rett og slett er plass” I4

På bakgrunn av tilstandsvurderingene og behovsanalysene ble det belyst at flere barnefamilier i boligområdet ville bidra til en mer variert beboersammensetning. For å få mer variasjon i beboersammensetningen på Melkeplassen ble det en ekstra vektlegging av å bedre oppvekstmiljøet for barn og unge. Flere innsatsområder ble knyttet til dette: Tydelig reduksjon av antall husbråk og vold/kriminalitet i området, flere opprustede grønne lunger og lekearealer med vedlikeholdsplan, bedre trafikale løsninger, et antall etablerte og nyttede aktivitetstilbud til barn og familier.

Å utjevne kvalitetsforskjellen mellom boligområder kan innebære en rekke tiltak. På Melkeplassen har det vært et mål å få inne- og uteområder rundt de kommunale utleieboligene opp på en standard som nærmer seg boligområdene rundt, i tillegg til å forbedre/bygge ut tilstøtende institusjoner og tilbud. Dette har vist seg gjennom forskjellige intervensjoner: 1.

Fornyelse og renovering: Opprustning av boliger og lyd- og varmeisolering, oppjustering og ansvarsdeling rundt skjøtsel av grøntområder og utendørsområder. 2. Lokalisering og forbedring av institusjoner: Barnehageutbygging, samordnet vaktmester og servicesentral, nærhet til hjelpeapparatet/hjemmebaserte tjenester, etablering av serviceboliger, etablering av ungdomstilbud (fotballbane), forbedret skolesystem og etablering av grendahus som skulle bidra til økt aktivitet og økt samhandling mellom beboerne og ulike bomiljø.

I kapittel 2.6.6 pekte jeg på Wessels forebygging gjennom individuell ressursutjevning. Jeg nevnte eksempler som trygderetter, progressiv beskatning og boligsubsidiering). I 5.4 beskrev jeg kommunens mål med at beboerne deres skulle ha en utgiftsramme som står i rimelig forhold til inntekten. Hvis man da har en for lav inntekt til å kunne skaffe seg egen bolig vil

man få subsidier til å klare dette, eller i det minste hjelp til å finne seg ny bopel. Og hva som regnes som for lav inntekt og hvem som er ”kvalifisert” til å få tilskudd er det klare regler for.

Det gis imidlertid uttrykk for at terskelen for å være ”kvalifisert” til å få subsidiering ligger for høyt.

”Jeg tror det er veldig viktig at de som ikkje har komt seg ut på boligmarkedet får mulighet til å få hjelp til det, men terskelen for å få hjelp er jo ganske høy da” I7

”Noe av det mest grunnleggende for økonomisk hjelp bør være forholdet mellom husholdningenes ressurser og utgiftsnivået på det stedet en bor” I6

Når man fokuserer på tilskudd savnes det en mer helhetlig innfallsvinkel. Det viktigste mine informanter legger vekt på som savnes, er et sterkere fokus på hvor man skal flytte folk, og hvem man skal ha i samme nabolag for å et velfungerende nærmiljø.

”når man skal tenke tilskudd er det viktig å tenke hvor er det man vil spre, hvor bredt vil man spre det. Og man må satse mer, og ikkje så fragmentert. Man må se helhetlig på det, man må tenke at ok, enkelte trenger kanskje bare hjelp til å formidle en bolig og kanskje ikkje kommunalbolig en gang, mens noen trenger sterkere oppfølging” I7

Det var også flere IR som gav uttrykk for at styringen og fordelingen av hvilke vanskeligstilte som flyttes hvor burde vært gjort annerledes.

”Det har jo fungert før, tidligere fikk vi jo være med å bestemme hvem som skulle få flytte inn.

No e det jo BBB, men før var det boligselskapet 56 og då kunne du snakke. De var akkurat som i familie med oss. De kom hjem til oss og spurte hva de kunne gjøre for oss. Og då visste du hva som kom inn, men no er det bare BBB som gir ut nøklene og de har ingen anelse om ka som kommer inn” IR2

”bbb satser jo ikkje på å finne naboer som passer sammen, de bare deler ut nøkler til de som trenger det” IR5

”vi burde fått mer å si, vi er tross alt de som er berørte her” IR2

I tillegg legges det vekt på at man må fokusere sterkere på den enkeltes behov. Og at det gjerne ikke er alle som vil integreres og ”sosialiseres” inn i nabolag.

”altså man snakker om integrering, men det bør ikkje være integrering for en hver pris. Noen vil ikkje bli a4. Altså man bør tenke integrering på flere premisser. Det er en tendens til at man snevrer normalitetsbegrepet, dette ser man gjennom den offentlige evalueringen av hva som er god livskvalitet som verdigrunnloven og grunnpilarene med arbeid, naboskap, altså dette er viktig for de fleste, men der er noen som blir ekskludert fra et sånt verdigrunnlag” I7

Jeg vil i tillegg til min diskusjon og bruk av Wessels eksempler på utjevning legge vekt på at medvirkning fra beboere og nettverksbygging i planleggingen og forvaltningen av Melkeplassen også kan være en form for individuell ressursutjevning. Kommunens strategi for individuell ressursutjevning på Melkeplassen kan for øvrig også knyttes til samtidig bygging og bruk av sosial kapital på Melkeplassen (5.3.2).

Som nevnt i kapittel 2.6.6 kan en del av holdningsskapende arbeid innebære å sørge for at personer med ulik bakgrunn møtes oftere i dagliglivet. Å skape møteplasser og situasjoner folk kan treffe hverandre vil da være viktig. På Melkeplassen har det i denne sammenhengen vært satset på dugnad, på sambrukshus, på utvikling av fritidstilbud, bygging av barnehage, sammensetning av klasser på skolen med fokus på sosial blanding.

”som offentlig ansatt skal man prøve å etablere møtesteder når folk er engstelige” I6

”angående folk i kommunale leiligheter: skal man opplyse om hvem man flytter inn? Er det etisk riktig da? Men det er klart at vi har et ansvar angående det å opplyse folk i nærmiljø og prøve å påvirke holdninger til folk” I2

Kommunen i Bergen ønsker også å være informerende overfor beboere på Melkeplassen. Et eksempel kan være det å informere om visse typer mennesker som bor eller skal flytte inn i området, som det ofte knytter seg fordommer og stigmatisering mot. Men kommunen søker også være en kanal der misfornøyde beboere kan få utløp for sine syn og meninger. Målet er å øke erfaringsgrunnlaget mellom folk og således bidra til forståelse.

”Erfaringsmessig så er jo naboer ofte engstelig når de får høre om visse typer folk som skal flytte inn. I sånne tilfeller er det viktig å komme fort på banen med de riktige folkene til stede”

I1

”Det er jo viktig at de alltid kan ringe og ha noen å snakke med” I1

”Hvis ingen vet noe i forkant og du går ut og sier: ”her kommer det noen som ruser seg”, så er det det samme som å være med på stigmatiseringsprosessen” I7

”Altså man må være tett på nabolaget og kjenne etter hva er det som rører seg og tenke: hva er det som rører seg blant beboerne, og er det noen man kan gripe fatt i av naboer, finnes det ressurspersoner, er det velforeninger, noe som man kan kanalisere det gjennom. Det viktigste prinsippet er at alle skal vite at det er en i kommunen som de kan kanalisere frustrasjonen gjennom” I7

Kommunikasjonsstrukturen mellom det offentlige og beboere kommer også frem i 5.3.1.