Bolig og nabolag som håndterlige element…

Mange forskningsresultater viser at sosial eksklusjon oftest har en klart definert romlig avgrensning. Skala er derfor en viktig dimensjon en må ta i betraktning ved analyse av sosial eksklusjon. De ulike dimensjonene av eksklusjon forekommer på ulik geografisk eller sosial skala.

Det er vanlig å bruke nabolag og bolig som romlig skala for sosio - romlige fenomen. En viktig del av akademiske studier og diskusjoner som tar for seg forholdet mellom boliger og sosial eksklusjon, belyser tre sentrale felt: 1. I hvilken grad bolig medvirker til sosial eksklusjon. 2. Hvilke konsekvenser det å bli ekskludert fra bolig har. Og til slutt: 3. Boliger som konsekvens av sosial eksklusjon.

I den første delen fokuserer man på bolig som nøkkelfaktoren som medvirker til ulikhet. En talsmann for synet på at bolig medvirker til sosial eksklusjon er Forrest (2000). Han hevder at bolig påvirker og blir påvirket av andre faktorer, for eksempel, dårlig helse, muligheter for å sikre ansettelser og samhold i nabolaget ”You do not get a job if you live here” (referert fra Cruddas park. i Newcastle) (Gilroy et al 1994). I korte trekk er komponentene som omfatter sosial eksklusjon sammenvevd, det vil si at bolig både forsterker og er formet av andre faktorer slik som arbeidsløshet og dårlige utdannelses muligheter.

Flere av disse studiene tar videre opp hvilke konsekvenser det å bli ekskludert fra bolig har.

Basert på vurdering av to boligområder i England, peker Cameron og Field (2000) på viktigheten av å skille ut argumenter basert på eksklusjon gjennom hvilken bolig man har og hvor man bor, fra de som er basert på eksklusjon fra bolig. De siste fokuserer på de skadelige effektene av mangel på tilgang til skikkelig bolig og materielle ressurser for de marginaliserte.

Anderson og Sim (2000a:21) argumenterer med at utgangspunktene for debattene rundt sosiale boliger og sosial eksklusjon i Storbritannia ignorerer erfaringene til de som ikke engang kunne få tilgang til denne formen for leiligheter. Allikevel, påpekes det at ”gode”

boliger skaper en basis for sosial integrasjon og er knyttet til engasjement i arbeidsmarkedet. I lys av dette konkluderer Anderson og Sim (2000b: 227) med at sosial eksklusjon: ”may not actually be the ideal term to describe the patterns of inequality and disadvantage in the housing system or other dimensions of welfare”.

De finner at det antageligvis kan være bedre å referere til de sosiale konsekvensene av bostedsløshet og eksklusjon fra bolig. Evelyn Dyb (2002) snakker om at man har menneskelige og universelle behov for egen bolig. Og konsekvensene av ikke å disponere bolig kan være store, både for samfunnet og den det gjelder. I de fleste tilfeller handler det imidlertid ikke om bostedsløshet, men om plassering i offentlige boliger/boligområder som har et stigma knyttet til seg.

Andre studier handler om at dårlige boliger er en konsekvens av sosial eksklusjon. Med andre ord er mangelen på materielle ressurser slik som inntekt, en sentral årsaksfaktor til ulikhet og ikke bolig i seg selv. For eksempel, så påvirker arbeidsløshet tilgang til bolig slik at de marginaliserte ender opp i utilfredsstillende private boliger eller blir plassert i sosiale boliger med et tilknyttet stigma.

Imidlertid så er ikke dynamikken mellom ulikhet og bolig en ensidig diskusjon - et poeng som Murie og Malpass fremlegger i deres skriv ”Housing Policy and Practice” (1994). De er negativt innstilt til de tekster som forsøker å se på bolig som ”simply the receptacle for inequality”. Bolig er heller aktiv enn passiv, men aktiv på den måten at bolig kan øke eller redusere sosial ulikhet på andre områder, eksempelvis innen utdanning og ansettelser.

Madanipour (1998) identifiserer sosio-romlige betydninger nabolag kan ha. Èn kommer fra teori om lokalsamfunn. Denne fokuserer på typer sosiale relasjoner som knytter mennesker sammen i mindre lokaliteter og betydninger disse kan ha. Disse relasjonene kan også kalles sosiale nettverk (Madanipour 1998:55).

En del av de sentrale arbeidene om nabolag og sosiale nettverk er en del av det som kalles

”urbaniserings-litteraturen” som diskuterer konsekvensene av de industrielle byenes fremtreden i vestlige land. Denne litteraturen kan knyttes til antagelser om hva som skjedde med lokalsamfunn når innflyttere fra landet kom til de industrialiserte urbane områdene for å få seg arbeid. Bynære nabolag ble sammenlignet med bosettinger på landet, der de nye innflytterne kom fra. Ferdinand Tonnies (1957) mente at den sosiale ordenen i ”gemeinschaft”

(eller lokalsamfunn) på landet baserte seg på mangesidede sosiale bånd. Mennesker kjente hverandre ut fra ulike roller. I motsetning til dette bodde innbyggerne i de urbane nabolagene i et ”gesellschaft” (forbindelser) med en-sidete sosiale bånd (for eksempel at man kun kjente hverandre gjennom enkelte eller spesielle roller som naboer eller medarbeidere). Typer

sosiale relasjoner som Tonnies mente var fremherskende i det moderne metropolis var individualiserte og spesifikke. Hans arbeid understøttet en stor mengde litteratur som argumenterte for at lokalsamfunn i byen ikke hadde noen nettverksbyggende funksjon. I forhold til nettverk og nabolag, så antok denne litteraturen at sosiale bånd i nettverk som knyttet seg til et begrenset geografisk område slik som eksisterte i landsbyer, var idealtypen av nettverk for å sikre sosial støtte. I følge Tonnies kunne sosiale nettverk i urbane områder operere på ensidete sosiale bånd, eller forsvinne helt, som resulterer i at individer i stor-samfunnet er av svært liten betydning, og at de der er fremmedgjorte i sin tilværelse.

Påstander om at sosiale bånd i bynære nabolag forsvant i stor-samfunnet og at individer ble ubetydeliggjort ble satt spørsmålstegn ved i flere studier. Mange av disse fokuserte på betydningen til lokalsamfunn med innbyggere fra arbeiderklassen eller etniske minoritets-nærmiljø og deres opprettholdelse av sterke bånd i en urban kontekst. Et eksempel kan være Young og Wilmott (1957) som dokumenterte det de betraktet som ”det pulserende”

lokalsamfunnet i East End (London), som var basert på familiebånd. Mange av studiene impliserer en slags ”sub-kulturell” tanke om urbanismen. Med dette menes at bynære folkemengder kan være store nok til å gi en tilstrekkelig kritisk folkemengde til å utvikle distinkte under-kulturer og nettverk, heller enn å være en udifferensiert og fremmedgjort urban folkemengde. På bakgrunn av at det er fra nabolaget de distinkte miljøene og de differensierte gruppene kan utvikle seg, vil ideen om nabolag være avgjørende for slike sub-kulturelle teorier om byen. Alt i alt kan man oppsummere at sosiale nettverk overlever i visse typer av nabolag. (Skansen 2001: Craig - Miller Niddrie, Myhren 1998: Det gode sted)

Den andre betydningen nabolag ofte har, er definert ut fra planleggeres og bolig- og sosial administrasjonens inndeling av byen. I etterkrigstiden da man skulle gjenreise, revitalisere og utvikle tettstedene og byene for å oppnå ”sosialt balanserte” lokalsamfunn tok man i bruk konseptet ”the neighbourhood unit”, utviklet av amerikaneren Clarence Perry på 1920-tallet, og brukte dette som en bakgrunn for fysisk planlegging. Men som flere påpeker, blant annet Cameron & Davoudi og Healey (1998 i Madanipour, Cars og Allen), er det en del sentrale element man må legge vekt på når man bruker ”enheten” nabolaget som utgangspunkt for analyser. Det krever at man ikke bare legger vekt på sosiale forbindelser innen disse områdene, men også forbindelser mellom disse områdenes beboere og til aktører i det større urbane samfunn og rom. Dette er noe jeg gjør i min oppgave ved å både fokusere på beboere

og deres nettverk på Melkeplassen, i tillegg til deres relasjoner til andre aktører som kan knyttes til området.

Fokus på bolig og nabolag kan også være metodologisk nyttig og gir mulighet til å fokusere på de små områdene i byene der man har konsentrasjoner av marginaliserte mennesker. På samme tid, setter det i fokus de sosiale sammenhenger som karakteriserer disse områdene, både internt, og i forhold til det større urbane rommet og samfunnet. Et resultat av å fokusere på nabolag kan være at man får undersøkt sosio - romlige sammenhenger og utforsket hva det betyr å bo på et bestemt sted i store byer og hvordan disse sosio - romlige sammenhengene er implisert i sosiale eksklusjonsprosesser.

Noe av poenget med dette kapitlet er å vise mangfoldet av perspektiver og dimensjoner som kan inntas når man fokuserer på sosial eksklusjon. Jeg har nå snakket om sosial eksklusjon som et begrep man kan knytte mange faktorer til og at det er en relativt stor terminologisk diversitet rundt begrepet. Videre har jeg prøvd å belyse betydningen rom og romlig skala har for sosial eksklusjon. Dette kan gi en ramme for å forklare sosial eksklusjon som et multidimensjonalt og relasjonelt konsept.