Multidimensjonalitet og relasjonalitet

Det er, som sagt, problemer med hvordan eksklusjon skal defineres og operasjonaliseres.

Forskningslitteraturen tyder ikke på at det er enkelt å enes om en definisjon av sosial eksklusjon. Mange forskjellige definisjoner er foreslått, og i ulike studier benyttes ulike operasjonaliseringer av begrepet. For at eksklusjonsbegrepet kan brukes som et av de sentrale begrepene når man snakker om byer og sosiale problemer, må begrepet avklares. Ofte blir det flerdimensjonale ved begrepet framhevet som begrepets styrke, men da bør også indikatorene som benyttes for å studere eksklusjon ta hensyn til denne flerdimensjonaliteten.

I et forsøk på å gripe fatt i den multidimensjonale egenarten til sosial eksklusjon, argumenterer noen (eksempelvis, Madanipour 1998; de Haan 1999; Vobruka 2000) med at nyttigheten til konseptet ligger i å legge vekt på hverdagslivets ulike dimensjoner eller områder der ulikheter oppstår. De legger også vekt på viktigheten av å lage forbindelser på tvers av disse dimensjonene. Imidlertid fokuserer ulike analyser på forskjellige samfunnsmessige dimensjoner der sosial eksklusjon foregår. For eksempel, så identifiserer Sommerville (1998) tre dimensjoner av sosial eksklusjon: den økonomiske; politiske; og

moralske. Som vi har sett så legger Madanipour (1998) vekt på lignende dimensjoner, der han nevner økonomiske, politiske og kulturelle arenaer. de Haan (1999) refererer til eksklusjon i de økonomiske, politiske og kulturelle sfærer. I de forskjellige dimensjonene strekker spørsmål om eksklusjon og sosial integrasjon seg fra bekymringer om tilgang til sosiale nettverk og støtte, til å muliggjøre tilgang til ressurser, demokratiske bestemmelser og vanlig kulturell praksis. Burchardt et al (1999), som bruker The British Household Panel Survey Indicators, overveier fem dimensjoner av sosial eksklusjon: Konsumeringsaktivitet;

Sparingsaktivitet; Produksjonsaktivitet; Politisk aktivitet; og Sosial aktivitet.

Disse ulike perspektivene konkluderer med at det ville være uriktig å se på de som er sosialt ekskluderte som homogene grupper. Et individs evne til å delta i hver av disse dimensjonene er påvirket av en rekke faktorer inkludert personlige karakteristikker, hendelser i hverdagen og de politiske institusjonene i samfunnet. Mennesker som er ekskluderte i en dimensjon blir sannsynligvis ekskludert på andre nivåer.

Madanipour (1998) snakker om at ideen relasjonalitet er nøkkelen til konseptet med sosial eksklusjon. Han hevder at relasjonaliteten har tre hoveddeler: Først at relasjonaliteten ser på sosial eksklusjon som et sett prosesser som har deres opprinnelse i strukturelle forandringer som påvirker alle grupper i en gitt sosial struktur og som forandrer egenskapen til forholdene menneskene imellom i denne gruppen. Den andre delen er at disse systematiske induserte relasjonelle forandringene utfordrer kapasiteten til eksisterende former for urban styring, der styring refererer til de institusjonaliserte mønstrene av forhold mellom grupper som former og bidrar til avgjørelser omkring administreringen av mennesker i det urbane rommet. Den siste relasjonelle faktoren gjenspeiler hvordan opprettholdelsen av sosial orden er avhengig av eksistensen av sosiale grenser blant sosiale grupper.

Room (1995) argumenterer med at den prinsipielle verdien av sosial eksklusjon ligger i at sosial eksklusjon i større grad enn den tradisjonelle fattigdomslitteraturen legger vekt på rollen relasjonelle prosesser spiller angående deprivering. Relasjonelle prosesser inkluderer samfunnsmessige sammenhenger, sosial deltakelse, og innbyrdes beslektede saker slik som ulempene med sosiale nettverk uten makt, som kan ødelegge sosiale bånd og lede til sosial isolering eller mangel på sosial integrering. Dette synspunktet tilsier at når man fokuserer på for eksempel arbeidsløshet, resulterer dette ikke kun i dårligere inntekt, men også tap av forhold til andre mennesker på arbeidsplassen. Dette er en del av de kausale prosessene til

sosial eksklusjon. Exclusion from the labour market often accelerate exclusion in other societal spheres (Madanipour et al 1998:280). Som en konsekvens av dette blir forskning som bruker konseptet sosial eksklusjon sett på som en motvekt til tidligere forskning på sosiale problemer som stort sett fokuserte på strukturelle forklaringer på ulikhet, og la vekt på økonomi og stat og omfordelingssaker inkludert mangel på ressurser, og stort sett ignorerte sosiale interaksjoner og dynamikk.

Flere talsmenn presiserer at de relasjonelle prosessene knyttet til sosial eksklusjon inkluderer rollen knyttet til individuell handling, og individuell evne til å bekjempe eller forsterke sosial eksklusjon (Silver 1994; Sen 2000). Dette spørsmålet rundt i hvilken grad individer som lever i fattigdom selv har skylden for sin vanskelige stilling og graden av hvilke strukturelle faktorer som påvirker individuell kapasitet, er aktuell i alle analyser av sosialpolitiske felt.

Sosial eksklusjon blir sett på som et av konseptene som er med på å tette avstanden mellom agent- og strukturalist - tolkninger ved å legge vekt på måten individuell handling former og er formet av sosiale prosesser. Som et forklaringskonsept, er det derfor sett på som nyttig fordi det kan vise eksplisitte sammenhenger på hvordan agent og struktur virker sammen. Sen (2000), for eksempel, påpeker den dynamiske egenskapen til sosial eksklusjon og de relasjonelle faktorene som ligger under. I en omfattende artikkel, utgitt av The World Asian Development Bank, argumenterer han for at konseptet sosial eksklusjon forsterker behovet for å forstå fattigdom som et potensial for deprivering og som folk som ikke har mulighet til å nå deres fulle potensial i samfunnet.

Et motargument til dette, som også er uttrykt av Saunders og Tsumori (2002: 32), er at problemet med sosial eksklusjon er at det skaper forvirring angående rollen til agent/handling ved å legge for stor vekt på at mennesker er offer i denne sammenhengen, og slik flytte ansvaret over på andre. De argumenterer med at når en bryr seg om sosial eksklusjon så fører dette ofte til politiske tiltak som undergraver selv-hjelp heller enn å gjøre det lettere. I motsetning til fattigdom, impliserer sosial eksklusjon en foranledning og at noe hender med noen, som ikke er deres feil.

Disse overfornevnte og til dels motstridende argumentene peker på de forskjellige ideologiske plattformene som kan bli inkorporert i konseptet sosial eksklusjon. Dette viser også de ulike vitenskapsteoriene man kan legge vekt på når man snakker om sosial eksklusjon, eksempelvis sosiale, objektive og relasjonelle oppfatninger av rom. Videre kan det multidimensjonale ved

begrepet fremheve noe av betydningen en geografisk (som syntesedisiplin) innfallsvinkel kan ha. Et kjerneelement når man snakker om sosial eksklusjon er altså begrepets multidimensjonale karakter. Dette får følger for hvordan man kan arbeide med å motvirke sosiale eksklusjonsprosesser, noe som jeg kommer tilbake til i kapittel 2.6. Det for også følger for hvordan man kan forske på fenomenet. Vil man belyse fenomenet best mulig må man bruke indikatorer som på en best mulig måte tar hensyn til denne helheten. Dette kan være en utfordring. Fokusering på kapitalbegrepet kan være en måte å fremvise indikatorer som tar hensyn til en slik mangfoldighet. Jeg velger derfor å operasjonalisere begrepet

”ekskluderingen” fra hovedproblemstillingen ved å fokusere på sosial kapital (se figur 3).