Teknologien muliggjør at veiledningsprosessen foregår i full offentlighet og er skriftlig. Når tekst gjøres offentlig, utfordres studentene både faglig og sosialt. Den faglige utfordringen er forbundet med innsyn fra veileder og medstudenter, men kan deles i to. For det første er det en kvalitetsutfordring, for det andre utfordres studentene til å formulere sitt faglige prosjekt på en måte som gjør det meningsfylt for en ukjent leser. Nedenfor gjengir jeg i sin helhet mine spørsmål og en students svar gitt til meg på e-post om noen erfaringer med en slik prosess så langt.
5 Se http://sfd.uio.no/blogg/student/.
Hvordan opplever dere å skrive og få tilbakemeldinger i en offentlighet (forutsett at den er større enn det den er i dag)?
”Det oppleves noe sårbart å skulle legge ut ideer og oppgaver offentlig på nett. Samtidig regner jeg med at det ikke er hvem som helst som vil gå inn på en side i samfunnsfagdidaktikk, og i hvert fall ikke som vil gidde å lese dokumenter som ligger tilgjengelig. Det betyr at det stort sett er personer med særinteresse for feltet som vil lese og kommentere. Dette opplever jeg først og fremst positivt, ettersom jo fl ere kommentarer, jo større mulighet har jeg til å få fram det jeg vil. Noe av ankepunktet slik det er i dag, er jo nettopp at det er for få personer som bruker sidene. Et slikt prosjekt vil være mye mer aktuelt og fruktbart i et større miljø”.
Hvilke muligheter og begrensninger ser dere ved en offentlig dokumentert veiledningstråd?
”Mulighetene er det å kunne få kommentarer til oppgaven som påpeker uklare momenter, og en vil ha bedre anledning til å få fram det en ønsker. Det vil kunne gi motivasjon for skriveprosessen å få innspill og treffe et publikum.
En vil videre kunne få ideer til oppgavene, og muligheten til å vurdere andre, som både gir utvikling og erfaring.
Begrensningene ligger i sårbarheten i å legge ut tanker og uferdige dokumenter.
En kan f.eks. risikere å legge ned mye arbeid i en teoretisk drøfting på bakgrunn av en artikkel, og artikkelforfatteren eller andre kan påpeke “feil” i tolkningen.
Slike “feil” er jo egentlig ikke feil så lenge oppgaveskriveren begrunner sin tolkning. En kan på denne måten miste motivasjon dersom “snerten” i oppgaven forsvinner. Kritiske bemerkninger i seg selv kan oppleves som harde slag i ansiktet på en søkende oppgaveskriver. En vil også måtte være noe mer forsiktig når det gjelder private kommentarer og tolkning av data, ettersom en er mye mer bundet av anonymisering underveis i skriveprosessen.”
Hvilken verdi mener dere at slik dokumentert veiledning har for andre?
”Å skrive oppgaver er relativt likt på tvers av fag og nivåer. Kommentarer til andre kan leses som generelle anbefalinger til alle typer oppgaver (Vær klarere på problemstilling, avgrens hva du skriver om osv.). Allikevel har en slik offentlig prosess, i denne formen, først og fremst verdi for elever i faget.
Hovedfunksjonene kan dermed også oppfylles gjennom kommunikasjon over et mer lukket nettverk som It’s learning eller Fronter. Det en eventuelt mister er mulighet for innsyn fra andre interesserte i hva faget handler om, mulighet for relevante kommentarer fra utenforstående og, etter hvert som nettverket består og brukes over noe tid, muligheten til å opparbeide en møteplass for samfunnsfagdidaktikere i skole og arbeid, til felles utveksling av ideer og teoretiske utlegninger.”
Oppfølgingsspørsmål:
A: Har du opplevd prosessen, og konkret mine svar, som for direkte og vanskelig å ta?
”Nei. Jeg opplevde kritikken som relevant, og forhåpentligvis har jeg kunnet lage en bedre oppgave på grunnlag av den. Jeg ha imidlertid savnet fl ere diskusjonspartnere.”
B: Er du av den oppfatning at vi ikke bør arbeide videre med å utvikle slike offentlige prosesser?
”Nei. Jeg mener begrensningene er relativt ubetydelige i forhold til mulig utbytte. Spesielt om siden utvikler seg til å være et faglig møtested for tidligere elever, vil man få mye igjen for arbeidet.”
Studenten innleder med å peke på sårbarheten som ligger i å eksponere seg med ideer og tanker på denne måten. Mange studenter trenger å utvikle trygghet og tro på egen evne og mulighet til å kommunisere åpent, konstruktivt og samarbeidende om egne arbeider. Å eksponere egne tanker i det offentlige rom er helt klart en terskel for en del studenter. Det er med andre ord en utfordring å utvikle studentenes self-effi cacy eller mestringsforventning på dette området (Bandura, 1997). Dette gjøres i dag i noen grad på LMS (Learning management system) for eksempel under seminarundervisning på mastergradsnivå på Fronter ved Institutt for statsvitenskap (ISV), UiO. Men eksponeringen er større i et åpent bloggverktøy. Sårbarheten stiller krav til veiledere og andre tilbakemeldinger, med hensyn til å være empatisk, presis og konstruktiv, for å nevne noe. Det empatiske er blant annet forbundet med å se og forstå studentens faglige initiativ på en positiv måte. Å være konkret og konstruktiv må innebære å forene studentens bestrebelser, faglige interesser og mål med vitenskapelige krav til
tekst og forskning i tilbakemeldingen til ham/henne. Sårbarheten til tross er det fl ere grunner til at studenter bør mestre åpen veiledning. Her nøyer jeg meg med å nevne at kommunikasjon generelt, og arbeidsliv spesielt, går mot større grad av åpenhet og mindre privatisering. Egen praksis med mestringsopplevelser av slik kommunikasjon er trolig den beste og mest effektive måten å utvikle egen mestringsforventning på (Bandura 1997).
Sett fra et demokratisk ståsted er det å mestre offentlig samtale avgjørende for deltakelse. I det ligger myndiggjøring (empowerment) (Shor 1992) og tro på egen evne til å delta i den offentlige samtalen. Én vei å gå i dette kan være å søke en skriftlig kommunikasjonsform, en tekstkvalitet som reduserer studentens sårbarhet og som fremmer hans/hennes mål om å være konstruktivt åpen, lyttende og samtidig bidra til medstudenters skriftlige arbeider. Et kjennetegn ved tekst på en åpen webløsning er at mottakerne bare delvis er kjent (sammenliknet med for eksempel LMS). Teksten må derfor utformes med tanke på større grad av innsyn og kommunikasjon med fl ere. Studenten berører i liten grad dette, men jeg har noen tanker om denne tekstkvaliteten.
Umiddelbart vil jeg mene at en slik offentlig samtale om eget arbeid stiller større krav til å forklare og tydeliggjøre seg selv, sine egne standpunkter og framheve det allment interessante. Det er behov for å være mindre privat og kanskje mer saklig. Studenten (gjengitt foran) er klar på det punktet at mulighetene i et slikt åpent forum er store, betinget av at en har fl ere som deltar i forumet. I dag, hvor studiet har få studenter, blir det derfor en del begrensninger. I det øyeblikket studentantallet øker til en gruppe på om lag 15–20 fordelt på ulike semestre bør det være større muligheter. Samtidig vil jeg understreke at studentene fortsatt vil trenge mer private kanaler for veiledning, men kanskje i langt mindre grad.
Jeg fi nner at skrivelitteraturen for eksempel Dyste, Hertzberg og Løkensgard Hoel, er en nyttig inngang til i analysere og utvikle skrive- og veilednings-prosessene som jeg har beskrevet. Et viktig og relevant aspekt er skriving som en sosial aktivitet (Dysthe et al. 2000:18). De understreker at tekstproduksjonen innebærer i seg selv læring gjennom det kognitive arbeidet som det iverksetter (Dysthe et al. 2000:12). Det er derfor liten tvil om at denne åpne formen både utfordrer og samtidig er konstruktiv når det gjelder å utvikle studentenes evne
til skriftlig samhandling. Det er grunn til å understreke studentens avsluttende kommentar om at begrensningene er beskjedne i forhold til mulighetene.
Utviklingen i skolen går også mot en mer åpen og samarbeidende lærer-profesjonalitet, der lærere eksponeres for hverandre og for større grupper av elever i åpne undervisningslandskap, med sterke innslag av teknologi i kommunikasjonsformen. Det vil i en slik sammenheng være viktig å forberede lærerstudenter til å mestre ulike sider ved en eksponert og åpen kommunikativ form.