sannsynlig at dette aspektet ved oppholdene underkommuniseres.
Retur til Norge
I denne delen av kapitlet skal vi først se på beslutningen om å returnere til Norge, og hvordan informantene opplevde å komme tilbake. Det vil særlig være de unges erfaringer som får oppmerksomhet. Siden de fleste av våre informanter har hatt flere års opphold i Pakistan begynner de på norskopplæring og/eller i mottaksklasse når de kommer tilbake.
En kvinne forklarer hvordan det gikk til at hun flyttet tilbake til Norge for flere år siden:
Det var litt ironisk, for det var litt likt sånn som skjedde da jeg flyttet. Det bare skjedde plutselig. Vi bare satt der, og så skulle jeg bestemme hvor jeg skulle studere videre. Jeg hadde masse brosjyrer fra skoler i Pakistan. Men så plutselig så bestemte jeg meg for at jeg ikke ville studere i Pakistan, at jeg ville studere i utlandet. Så sa pappa «ja, du kan dra til England». Språket er jeg jo vant med, og vi har mye familie der, så jeg tenkte «hvorfor ikke». Hadde ikke tenkt å komme til Norge. Men jeg dro til England i 2007, og da så jeg at det ble ganske dyrt, mye dyrere enn jeg hadde tenkt meg. Så utforsket jeg mer om skoler i Norge, og så at jeg nesten ikke måtte betale noe der. Det jeg gjorde var at jeg ble igjen i England i tre måneder, så reiste jeg til Norge. Jeg flyttet hjem til tanta mi, som er mammas søster, og begynte på videregående skole, på IB-linja.
En relativt nyankommen jente understreker at hun ikke dro tilbake til Norge av utdanningsmessige årsaker. Hun gikk på en veldig god skole, men som familie har de «alltid hatt det der med at kanskje vi drar tilbake». Samtidig sier hun at det sosiale livet nesten ble for aktivt i Pakistan:
Og jeg var virkelig sosial i Pakistan, og det gikk utover studiene mine. Jeg kjente så mange folk… Så jeg ønsket forandring og snakket med foreldrene mine. De tvang oss ikke til å bli der. Så kom jeg hit og jeg likte det. For en stund siden besøkte jeg søsteren min der borte. Hun sier hun ikke kan leve det norske livet mer. Der har hun et luksusliv med sjåfør og… det er mer avslappet. Når jeg er ferdig med videregående flytter jeg kanskje til England og tar universitetet der.
For en annen jente, som kom tilbake tidlig i tenårene, var returen ikke selvvalgt. Hun har såre minner fra den første tida i Norge, men har fått andre perspektiver etter hvert:
Hvorfor flyttet dere tilbake til Norge igjen da?
Jeg vet ikke… Kanskje… Nei, jeg vet rett og slett ikke. Men jeg husker at jeg mislikte det veldig mye. Jeg gråt og ville tilbake. Ville ikke begynne på skole her. Savna Pakistan veldig mye, men det gikk jo bedre etter hvert. Jeg var jo i 12-13-årsalderen, og det er noe med den alderen. Du er i tenårene og du funderer på hvem du er, sånn litt identitetskrise, det var litt vanskelig. Men jeg er glad det skjedde da, at jeg flytta hit såpass ung. Nå er jeg glad for at jeg flytta. Hvis jeg hadde flytta seinere ville det gått mye mer utover skolegangen min.
Nå fikk jeg gå på barneskole her – hvis jeg hadde kommet seinere måtte jeg gått på Rosenhoff.
Det er interessant å sammenligne det hun sier om identitetskrise med skoleinformantens refleksjoner over. Vanligvis hører vi mest om barn som flytter fra Norge i ungdomsalder og opplever kontrasten til Pakistan som vanskelig. Her ser vi at flytting tilbake til Norge også kan være en krevende overgang. En annen jente som kom tilbake i grunnskolealder hadde en god opplevelse. Det virker som den norske skolen ga henne positiv bekreftelse på bakgrunnen fra Pakistan-oppholdet, og hun opplevde å ha god faglig ballast med seg, samtidig som hun karakteriserer seg som skoleflink:
Jeg skulle egentlig begynne på en skole der det er få pakistanere, få med minoritetsbakgrunn. Men siden det var fullt der begynte jeg på en annen, og der er det mange. Så det var enklere å komme inn i miljøet. Jeg fikk mange pakistanske venner, var den flinkeste i klassen og alle ville være med meg. Mange av lærerne mine sa at jeg hadde gjort noe med skolemiljøet, at flere ville satse på skolen og det var veldig positivt. Og jeg fortalte om bakgrunnen min, at jeg hadde gått på militærskole og sånt. (…) Tror det var sånn at jeg bare lærte norsk i 7. klasse. Da hadde jeg gym med de andre på trinnet, men ikke de andre fagene, lærte bare norsk. Da jeg kom i 8. klasse var det ikke vanskelig å komme inn i pensum, fordi jeg var flink og fordi skolen i Pakistan var veldig avansert. Så det var egentlig veldig lett
minoritetsbakgrunn, og jeg hadde en veldig fin fremgang for min egen del. Ble ikke forsinka med progresjonen.
Denne jenta opplevde å være velkommen i det norsk-pakistanske miljøet, mens andre informanter legger vekt på hvordan de returnerte barna skiller seg ut og risikerer utestengning fra andre norsk-pakistanere:
Hvis du går og ser randomly en mottaksklasse her – du ser de henger ikke med i klesstilen. Jeg kan se med det blotte øye hvem som er oppvokst her.. hele måten å gå på, stå på… De blir mobbeofre, ikke blant nordmenn, men blant sånne som meg.
Det varierer altså hvordan de unge har opplevd å forlate Pakistan til fordel for Norge. De som var noe eldre og selv aktivt med på beslutningen ser ut til å være mer fornøyd enn de som ble bestemt over.
Samtidig ser vi at de unge ikke nødvendigvis ser på Norge som siste stoppested. Flere er innstilt på eller holder muligheten åpen for et mer internasjonalt utdanningsløp, som særlig er en nærliggende mulighet for de som har engelskspråklig utdanning fra Pakistan, og især de som har en A level med i kofferten. Av de som starter på videregående eller høyere utdanning i Norge er det noen som velger IB-linjer og engelskspråklige studieprogram på for eksempel BI. Noen ser for seg at de skal studere i utlandet, mens andre er opptatt av å slå seg til ro i Norge.
Ved retur kan det se ut som det er en tendens til at noen norsk-pakistanske foreldre velger private videregående skoler for barna sine fordi de forbinder privatskoler med høyere kvalitet. Kanskje er dette også en forestilling som barna deler. Andre hensyn som spiller inn, kan være et ønske om å velge bort skoler med høy innvandrerandel og elever med noe høyere sosioøkonomisk bakgrunn.
En del sliter i møtet med den norske skolen, og ikke minst er språket en utfordring. Jente, nylig kommet tilbake til Norge,forteller:
Jeg lærte litt norsk gjennom søsknene og foreldrene mine, selv om vi bodde der [i Pakistan], så det var litt lettere for meg enn de andre i klassen min. Halve klassen min på norskopplæringa hadde bodd i Norge før. Flere av dem var nesten bare født her, men hadde hatt noen besøk opp gjennom årene. Mange av pakistanerne her kommer fra landsbyene. De snakker bare punjabi eller urdu. Selv har jeg alltid hatt engelsk på skolen, og har aldri lært språket mitt, bare å snakke, ikke skrive eller lese.
En far mener overgangen ble for vanskelig for sønnens vedkommende, og språket er en viktig del av problemet. Her beskriver han også kontrasten mellom pakistansk og norsk skole, slik han og sønnen opplevde første skoledag:
Den yngste kom tilbake til Norge etter hvert, da han skulle begynne på ungdomsskolen. Gikk i mottaksklasse. Han hadde ikke gått på norsk skole tidligere. Nå går han i videregående, det går greit men..
Han fikk ikke den vennegjengen han skulle fått. Det er ikke så lett å komme inn i miljøet. Og han måtte gå et år i forberedende klasse før han begynte på videregående. Jeg tenkte egentlig at det var bra for ham å gå i vanlig norsk klasse, men det var ikke noen god erfaring for ham. Han sliter både med fag og språk og det sosiale. (…) Jeg husker da sønnen min skulle begynne på skolen her igjen, jeg fulgte ham første dagen. Jeg tror det var litt rare følelser… vi så barna klatret oppå hverandre. Det var bråkete, og vi tenkte liksom … går det an å lære noe her da? Så det tok tid, men … (far)
Også en av de unge mennene fokuserer på disiplinære forskjeller når han svarer på hvordan det var å begynne i norsk skole igjen. Han beskriver det som et kultursjokk – begge veier – men understreker at det går seg til etter hvert:
I Pakistan, så står vi opp når læreren kommer inn i klassen, man går ikke forbi læreren. Hun går foran deg, og du står når læreren går forbi. Du skal se ned når du snakker til henne. Altså, det er en respekt for lærerne. I Norge så er det ikke noe sånt. Det sjokket jeg fikk da jeg flyttet til Pakistan, jeg fikk det samme da jeg flyttet tilbake til Norge. Det var helt utrolig. Jeg fikk kultursjokk begge veier.
Savnet du det pakistanske skolesystemet da du flyttet hit?
Jeg savnet det ikke, men jeg savnet livet der. Det var ganske.. Det er litt komisk å si det, men jeg savnet at jeg hadde masse folk som gjorde alt for meg. Jeg behøvde ikke å gjøre alt selv. Jeg ble ganske bortskjemt og det likte jeg. Men for å være helt ærlig, så syns jeg det er forferdelig når jeg drar på besøk dit nå, at jeg ikke får gjøre ting sjøl. Men den gangen var det ille når jeg tenkte at jeg skulle ta
vasket for meg? Som sagt blir man vant til det, man blir vant til der man bor.
Vurderinger
Hva er så informantenes vurderinger når de ser tilbake? Her har vi stilt åpne spørsmål, og de unge trekker fram litt ulike aspekter, men noe går igjen. En ung mann som går på høyskole i Norge nå, sier at han nok kunne vært en bedre student om det ikke har vært så mye fram og tilbake. Det er andre ting han trekker fram som positivt:
Jeg er veldig stolt over at jeg har bodd i Pakistan i tolv år. Har lært mye om hvem jeg er, hvor jeg kommer fra. Jeg sier jeg er norsk, men jeg er pakistaner. Når du bor i Norge er det vanskelig for foreldrene å forklare hvordan kulturen er. Jeg er veldig stolt av at pappa tok meg med, ga meg mulighet til å studere, bli kjent med besteforeldrene mine. For et par dager siden traff jeg en på bussen som fortalte at han har tenkt å ta barna til Pakistan på ungdomsskolen. Han hadde begynt å lære dem engelsk og urdu. Det er bra. Men hvis man flytter når man går på ungdomsskolen tror jeg det vil være vanskelig.
Den unge mannen som bodde to år hos morfaren sin, sier han ofte tenker på hvordan livet ville vært om han ikke hadde dratt. Særlig med tanke på at levekårene i Pakistan har endret seg til det verre de siste årene, er han glad for valget sitt. Men han reflekterer også over hva det har gjort med ham på et dypere plan. Og igjen er det ikke nødvendigvis Pakistan, men særlig bestefaren som er betydningsfull. For ham representerte med andre ord utenlandsoppholdet først og fremst en unik anledning til å lære sin bestefar å kjenne før han døde, og å få del i hans verdier og livsinnstilling:
Jeg får ofte høre at jeg er veldig ulik søsknene mine, at jeg har ulik tankegang, er mer åpen for ting, for forslag… Bestefaren min var en veldig tålmodig mann. Penger var lite viktig for ham, det var heller relasjoner som telte. Jeg har lært mye av ham, at familie er viktig, at det er mennesker som eier penger, ikke motsatt. Nå har jeg en deltidsjobb, kan jobbe når det trengs. Men for lillebroren min er penger veldig viktig. Det var veldig positivt å lære så mye, at jeg har sett litt av verden.
En kvinne i trettiårene sier også at hun er glad for oppholdet. Samtidig trekker hun fram en rekke negative konsekvenser, med vekt på overgangene og det man mister:
Jeg likte skolesystemet der veldig godt. Og er veldig glad for at jeg gikk på skole der. Men det jeg synes er negativt var at… flere ting egentlig. For det første, hvis man skal bo i Norge og jobbe i Norge, så burde man gå på skole her. Hvis man absolutt skal lære om andre kulturer og studere i utlandet, så kan man gjøre det etter videregående. F.eks. reise til USA eller et annet sted. For da kan man snakke norsk. Og kulturen og samfunnet… man er integrert. Det jeg syns var utfordrende var at jeg mistet jo mine barndomsvenner. For det ble jo ikke det samme da jeg kom tilbake som en voksen person.
Det var vanskelig for meg å få meg venner. Jeg begynte jo på Oslo Internasjonale skole. Det var engelskspråklig. Og der var de fleste som studerte ambassadebarn, og de flyttet jo tilbake til hjemlandene sine, så jeg hadde ingen venner som ble værende her. Og det var negativt. Og så er det sånn at selv om jeg kan snakke norsk og jobber og sånn, jeg føler fortsatt at jeg behersker ikke det på den måten jeg kunne ha gjort dersom jeg hadde bodd her hele tiden da. Og jeg ser på dette som et hinder, for jeg kunne gjort mange ting, men nå føler jeg at språket kan være et hinder. Så jeg føler at foreldrene må tenke på det før dem tar med barna til utlandet.
Dobbeltheten i denne kvinnens oppsummering er representativ for flere.
En ung kvinne som er i midten av tjueåra nå, var i Pakistan fra hun var tre til tolv år. Hun meldte seg til oss etter å ha lest et innlegg på Facebook der vi ba om informanter, og var svært motivert for å bli intervjuet. Her forklarer hun hvorfor:
Fordi dette er noe jeg selv har vært gjennom. Det angår meg og jeg hadde lyst til å bidra i håp om at rapporten vil hjelpe det norske samfunnet å finne tiltak som gjør at færre foreldre tar barna sine med til hjemlandet. Jeg tror det er viktig å finne alternative løsninger, tilby noe her i Norge, som gjør at man ikke ser hjemlandet som en option.
Men det er ikke på grunn av at jeg har hatt negative erfaringer selv.
Den erfaringen jeg har med å bo der i mange år har prega min
Norge hadde jeg det i meg og jobba mye på skolen. Om jeg kunne velge om igjen ville jeg ikke valgt bort den erfaringen. Årsaken til at jeg mener færre burde gjøre det er at jeg har sett eksempler på folk som ikke har kommet så godt utav det. Selv om det er en blanding av alle faktorer, men jeg tenker at for mange av dem ville det være bedre å bo ett sted.
Informantene har gjennomgående svært nyanserte framstillinger og vurderinger av oppholdet. Flere sier at de er glad for at de har fått med seg denne erfaringen, men at det også har vært utfordrende. De er veldig glad i Pakistan, og de opplever å ha fått en sterkere identitet.
Likevel faller de som oftest ned på at det er best å begrense flyttingen, på to måter. For det første, å holde seg til kortere opphold tidlig i grunnskolealder. For det andre, å velge ett av landene.
Vi får inntrykk av at en del synes det er krevende å kombinere en oppvekst og skolegang i de to landene, og at de faller ned på at det hadde vært best å ha hovedtilknytning ett av stedene. Hvilket sted er imidlertid ikke entydig. De har mistet flere år, mistet venner, og slitt med overgangene. Skolesystemene passer ikke alltid sammen. Men det mest entydige problemet er språk. Dels måtte flere bruke tid på å lære seg engelsk og urdu da de kom til Pakistan, særlig skriftlig. En del framhever at mor heller ikke kunne skrive og derfor ikke kunne hjelpe dem, mens andre har fått hjelp fra mor eller far.
Flyttingen representerer noen begrensninger og problemer, men åpner også muligheter, særlig for de som mestrer skolen. Flere sier at de selv har klart seg bra, fordi de er skoleflinke og flittige, men forteller samtidig om søsken og søskenbarn som har hatt det vanskelig, der summen står i minus.
Overgangen mellom to såpass ulike skolesystemer kan være utfordrende. Selv om de pakistanske privatskolene presenterer seg som moderne, med vekt på refleksjon og praktisk læring framfor pugging, er det store forskjeller. Vi tror denne unge kvinnen har et viktig poeng når hun deler sine tanker om noen unges utfordringer ved å gå fra det ene skole- og læringssystemet til det andre:
Jeg tror det skyldes at ... da de bodde i Pakistan, der var alle så opptatt av skolen. Man måtte bare bestå, har ikke noe valg.
Foreldrene har betalt så mye, og … Men i Norge har de ikke noe sånt system rundt seg, det er liksom bare å være i klassen ... prøve å følge med, man har nesten ingen lekser, de har frie tøyler og klarer ikke å disiplinere seg selv. Så de ender opp med å ikke ta ting seriøst, ikke komme seg noen vei.
Jenta som ville ha et friår representerer en kontrast når hun forbinder den pakistanske muslimske skolen med tolkning og refleksjon, og Norge med pugging:
Det var veldig vanskelig å begynne igjen her på videregående. Etter to års avbrudd. Jeg hadde hatt den friheten, ”slækk” i Pakistan. Og jeg greide meg så fint på skolen der. Det var vanskelig å komme tilbake til de samme rutinene. Jeg sleit med å pugge. Jeg greide ikke lenger å pugge, jeg ville tolke alt. Nå er det sånn at jeg må forstå – ikke pugge. Det har vært vanskelig å greie prøvene, men greier meg bedre i prosjektoppgaver. Men jeg er glad for å være tilbake også.
Far har alltid oppfordret meg til å ta ferdig utdanning. Så han har nok pusha meg nå også med at jeg dro tilbake og gjorde det.
Jeg har alltid vært en opp og ned elev, har fått 3-5 som karakterer.
Nå får jeg høyere karakterer. Det er kanskje fordi jeg opplevde det var så tøft i Pakistan. Jeg er blitt mer seriøs, mer voksen, har en mer voksen tankegang. Jeg forstår mer enn før, har synspunkter på ting, ofte andre synspunkter enn de andre, har kanskje mer erfaring.
Lærere sier at jeg har et voksent syn. De andre i klassen er også to år yngre enn meg.
Råd fra unge og foreldre
Bortsett fra eliteskoler i Pakistan så ville jeg egentlig sendt barna mine på norsk skole. På grunn av det pedagogiske, hvordan de følger opp elevene og dialogen mellom hjem og skole. Det er sånne ting som teller mye. Og særlig i forhold til barn som oppfører seg annerledes, sånne psykologiske ting, det glemmer de der nede.
ADHD og sånt – de fanger opp ting på en annen måte her. Og dialog med hjemmet … de begynner å utvikle tettere kontakt på de private skolene der nede, men… (far)
Vi har spurt foreldrene og de unge om hvilke råd de vil gi til andre familier og foreldre som vurderer om barna skal flytte til Pakistan for en periode. Mens framstillingen av egne erfaringer er nyansert og til tider ambivalent, er rådene de gir ganske tydelige. For det første ser vi en generell skepsis mot utenlandsopphold overhodet, som i sitatet over,