I neste kapittel gjennomgår vi bakgrunnen for den oppmerksomhet barns utenlandsopphold har fått politisk og i mediene, idet vi identifiserer ulike, beslektede problemfelt. Dernest følger et kapittel (3) om omfang av registrerte utvandringer og bortfall av barnetrygd blant barn fra de største innvandrergruppene. Det fjerde og femte kapitlet tar for seg de to delstudiene med informanter med bakgrunn fra Somalia og Pakistan, basert på kvalitative intervjudata i Norge og utlandet. Som allerede nevnt, er kapitlet om somaliere mer omfattende enn det som handler om de med pakistansk bakgrunn. Kapittel 6 handler om opplæringsloven og de norske skolenes håndtering av minoritets- og innvandrerbarns utenlandsopphold. Kapittel 7 tar for seg aktuelt regelverk og handlingsrom når det gjelder å bistå barn med ufrivillig utenlandsopphold. Siste og åttende kapittel er en oppsummerende drøfting der vi løfter fram noen overordnede funn og konklusjoner, samt presenterer våre anbefalinger.
Vi gjør oppmerksom på at vi av praktiske årsaker har valgt å skrive ut de to delstudiene som separate kapitler. Dette innebærer på den ene side at de kan leses hver for seg, for eksempel om man primært er interessert i norsk-somaliske erfaringer. På den andre side kan det bety en del gjentakelser. Dette skyldes imidlertid at det er vesentlige felles trekk i de to materialene, noe som er et viktig funn i studien.
Vårt prosjekt plasserer seg inn i en bredere tematikk som vi kan kalle
«norske barn i utlandet». Det handler om barn med tilknytning til Norge som oppholder seg i utlandet i kortere eller lengre perioder og som noen ganger kommer i vanskelige situasjoner. Dette er ikke et nytt fenomen, men økende global mobilitet fører til at stadig flere barn og familier beveger seg over landegrenser og har tilknytning til flere land, både identitets- og familiemessig og rettslig. Migrasjon er en del av denne mobiliteten, der vedlikehold av transnasjonale kontakter og familienettverk er en vesentlig del av migrasjonsprosessen.
Norske barn i utlandet har også i økende grad blitt tematisert i offentligheten og i offentlig politikk. I dette kapitlet ser vi på framveksten av noen slike tematiseringer, eller problemfelt som vi velger å kalle det. For det er problematiske aspekter og bekymringer som først og fremst står i fokus i offentlighetens tematisering av barn i utlandet. Kapitlet gir en kronologisk skisse av framveksten av ulike problemfelt som aktualiserer myndighetenes ansvar. Vi fokuserer på misjonærbarn, etterlatte barn og barn på skole i utlandet;
tvangsekteskap; samt bortførte barn. Hovedvekten vil ligge på de barna som vårt prosjekt handler om, men det er et vesentlig poeng å peke på paralleller, overlapp og manglende sammenheng med andre grupper av norske barn i utlandet. Kapitlet bygger på en gjennomgang av offentlige rapporter, rundskriv, retningslinjer og veiledere (se referanselisten), egen tidligere forskning, samt intervjuer med ulike ressurspersoner. I tillegg har vi gjort begrensede søk i nyhetsarkivet A-tekst/Retriever.
Misjonærbarna
På slutten av 1980-tallet sto tidligere misjonærbarn fram i offentligheten og fortalte om problematiske aspekter ved sin oppvekst i utlandet. Etter hvert ble temaet utvidet til å gjelde barn av norske foreldre som gjennom sitt yrke var stasjonert utenlands. Særlig misjonens barn, men også andre, hadde tilbrakt mesteparten av sin
2 Norske barn i utlandet. Framvekst
av offentlige problemfelt
problematikken. Den offentlige bekymringen handlet imidlertid særlig om hvordan barna hadde det i utlandet, med vekt på de som gikk på internatskoler og var lenge borte fra familien. Rapporter om seksuelle overgrep bidro til å forsterke bekymringen. Det var personer med egen erfaring som satte temaet på dagsordenen, med hjelp fra media.
Medieoppmerksomheten bidro til opprettelsen av IBAN, Interesseorganisasjonen for barn av nordmenn i utlandet i 19904, seinere NORUT, Organisasjon for nordmenn med utenlandsoppvekst.5 Medlemmene har tradisjonelt vært barn av misjonærer, bistandsarbeidere og diplomater.6 Både IBAN og enkeltpersoner ble pådrivere for at myndighetene skulle engasjere seg i disse barnas situasjon. Blant annet var de opptatt av at barnevernloven ikke gjelder for norske barn i utlandet.7
Resultatet av disse ulike initiativene var en interdepartemental kartlegging initiert av Barne- og familiedepartementet (BFD). Til bladet Bistandsaktuelt uttalte daværende informasjonsrådgiver i departementet: «Vi vet ikke hvorvidt det finnes spesielle regler som regulerer forholdene for norske barn i utlandet.» Kartleggingen skulle bøte på dette. Vi velger å gjengi departementets egen beskrivelse av denne prosessen, fra et brev til Stortingskomitéen noen år senere (25.
februar 2004):
På bakgrunn av en henvendelse til daværende barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland om mange misjonærbarns vanskelige oppvekstforhold i utlandet, besluttet departementet i 2001 å se nærmere på forholdene for alle grupper norske barn som av ulike grunner oppholder seg i utlandet som følge av foreldrenes arbeide/bosetting/engasjement utenfor Norge.
Vi henvendte oss til Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD), daværende Sosial- og helsedepartementet (SHD), Forsvarsdepartementet (FD), Utenriksdepartementet (UD) og daværende Kirke- og undervisningsdepartementet (KUF) og bad dem opplyse om de ulike grunnlag som foreldrene kan oppholde seg
4. Organisasjonen het først IBAM – barn av misjonærbarn, men endret raskt navn.
5. Navneskiftet ble foretatt i 2002.
6. Organisasjonen ble nedlagt i 2012, blant annet på grunn av manglende økonomisk støtte.
7. Se «Ille å vokse opp utenlands?» Av Camilla Solheim i Bistandsaktuelt 8/2000.
http://www.nlm.no/oppvekst-i-utlandet/infoartikler/oppvekst-og-skolegang-i-utlandet http://www.akademikaforlag.no/node/1348#book-right
i utlandet på, omfanget av et slikt opphold, hvilke problemer barna kan stå overfor, om det er noen organisert oppfølging av barna fra norske myndigheters side og om lovgrunnlaget for en slik eventuell oppfølging. Vi bad også om forslag til hvordan man best kan sikre barnas rettigheter. I tillegg hadde vi et møte med IBAN (Interesseorganisasjon for barn av nordmenn bosatt i utlandet) for å få deres synspunkter.
Vi har ikke ytterligere data om denne kartleggingen, men det er verdt å merke seg at departementet på dette tidspunktet ønsket et helhetlig perspektiv på «alle grupper norske barn som av ulike grunner oppholder seg i utlandet som følge av foreldrenes arbeide/bosetting/engasjement utenfor Norge». Som vi skal se av de neste avsnittene var det da også fokus på andre grupper av barn i utlandet omtrent parallelt i disse årene.
For øvrig har misjonsorganisasjonene selv drevet fram kunnskapsproduksjon og kompetanseutvikling. På begynnelsen av 2000-tallet ble det foretatt kartlegginger av norske misjonærbarns situasjon i regi av Norsk Luthersk Misjonssamband og Det Norske Misjonsselskap.8 Etter hvert har barn og familiers situasjon kommet på dagsordenen i Utenriksdepartementet, bistandsorganisasjoner, Eksportrådet etc. Psykologer og andre fagpersoner med bakgrunn fra IBAN-nettverket har bidratt med kompetanse. Utover 2000-tallet var det en generell tendens til å redusere antall utstasjonert personell, og misjonen bruker internatskoler i mindre grad enn før.
I misjonskretser og blant andre med ute-bakgrunn har det vært betydelig ambivalens rundt fokus på overgrep og andre negative aspekter ved utenlandsoppvekst. En del mener at det negative fokuset har blitt for sterkt og bidratt til uheldig stigmatisering. Folk i IBAN/NORUT-miljøet var inspirert av tenkningen rundt begrepet Third Culture Kids (TCKs), som betegner barn med tilhørighet i flere land (Pollock and Van Reken 2009, Salole 2013)9 Flere var opptatt av fellestrekk mellom barn oppvokst i utlandet med norske foreldre og barn oppvokst i Norge med innvandrede foreldre. «Krysskulturelle barn» har blitt et samlebegrep på barn med oppvekst i flere land der de er del av internasjonale barndomsinstitusjoner og miljøer (Salole
8. Sluttrapport – barn og unge med flerkulturell oppvekst,
www.nms.no/getfile.php/NMS/34%20NMS%20dokumenter%20og%20div%20sk jema/Personalavdelingen/SLUTTRAPPORT%20flerkulturell%20oppvekst%20all er%20aller%20siste%20versjon.pdf Lesedato 10. januar 2014.
2013).10 Det er klare paralleller til kunnskapsfeltet transnasjonale migrantfamilier, men i Norge er det gjort få koblinger.11