Den offentlige bekymringen for «etterlatte barn» har vært sammensatt.
Barn med innvandrerbakgrunn som ble «etterlatt» eller «sendt til» i foreldrene opprinnelsesland ble tidlig tematisert i forbindelse med tvangsekteskap, som er et tema vi kjenner fra siste halvdel av 1990-tallet (Bredal 2006). Denne koblingen skyldes dels at tvangsekteskap ofte foregår i utlandet, og dels at de som jobbet med tvangsekteskap ble kontaktet av barn og unge som var etterlatt, også i tilfeller der tvangsekteskap ikke var relevant.29 Videre handlet det om foreldre som sendte barna «hjem» fordi de fryktet «fornorsking» eller ungdomsproblemer. For det andre ble det meldt om at barna ble sendt til skoler av lav kvalitet og med fysisk avstraffelse eller på Koranskoler der de ble religiøst indoktrinert og radikalisert. For det tredje var det en bekymring for at barna mistet norskkunnskapene sine og mer generelt gikk glipp av norsk skolegang, med dårligere forutsetninger for integrering ved retur til Norge som resultat (se f.eks. Human Rights Service 2004).
25. http://www.sjomannskirken.no/aktuelt/nyheter/2011/04/vil-hjelpe-thai-norske-barn. http://www.barneombudet.no/brev/2011/barnithailand/
26. Den norske ambassaden i Bangkok: «Thai-norske barn»
27. http://www.sjomannskirken.no/aktuelt/nyheter/2012/01/skal-kartlegge-omsorgssvikt http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7846966
28. Thai-norske barn i fokus. En rapport om barnas situasjon i Thailand. Av Astrid Veum Mydland, Sjømannskirken, 08.10.2013
http://www.pattaya-smart.com/PDF/Thai-norske%20barn%20rapport[1].pdf 29. Dette gjaldt også voksne kvinner/koner som ble etterlatt/»dumpet» i hjemlandet
uten pass. Nyankomne koner som ble etterlatt mot sin vilje før de fikk selvstendig oppholdstillatelse, med eller uten barn, var særlig sårbare.
Høsten 2003 la Oslo kommune fram tall på hvor mange barn som ikke møtte til skolestart. I 128 tilfeller ble foreldrene politianmeldt fordi kommunen mente at de holdt barna urettmessig borte fra skolen. Noen av anmeldelsene ble senere frafalt fordi det ble bekreftet flyttemelding på de aktuelle elevene eller fordi barna kom på skolen, mens 85 anmeldelser ble opprettholdt. Sakene ble henlagt av politiet, men statsadvokaten ba politiet omgjøre henleggelsene og foreta nærmere undersøkelser.30 Som første kommune i landet lagde Oslo egne retningslinjer for hvordan skolene skulle forholde seg til elever som ble borte fra undervisningen uten at skolen ble informert (2005).31 Vi kommer nærmere tilbake til dette i kapittel 6.
Bakgrunnen for medieoppmerksomheten på begynnelsen av 2000-tallet var særlig et engasjement fra tenketanken Human Rights Service.
I 2004 kom organisasjonen med rapporten Ute av syne, ute av sinn (Human Rights Service, HRS, 2004). Her heter det blant annet at:
Det er god grunn til å anta at det til enhver tid befinner seg flere tusen barn med norsk statsborgerskap eller med fast bosettingstillatelse i Norge i foreldrenes opprinnelsesland. Hvilke forhold de lever under eller hvilke skolegang de eventuelt får, er ukjent for norske myndigheter.(…)
Det foreligger i dag en rekke lovverk og retningslinjer som har relevans for regulering av praksisen. Både barneloven, barnevernsloven, opplæringsloven, straffeloven, utlendingsloven og eksempelvis loven om sosiale ytelser, kan komme til anvendelse. Det synes imidlertid klart at det allerede foreliggende lovverket i liten grad benyttes, da fordi bevisstheten rundt praksisen er urovekkende lav. (s. 4)
HRS’ fokus var særlig på barn i Pakistan, som de sammenlignet med Spania-barna og etterlyste Barneombudets engasjement.32 Organisasjonen fremhevet at innvandrerbarn også er norske barn.
30. Mange av disse sakene gjaldt rom-barn.
31. «110 skolebarn holdes hjemme - ingen har løst problemet» av Kjetil Olsen og Hanne W. Lier, Aften Aften 21.11. 2003. Oslo kommune, Utdanningsetaten:
«Ugyldig fravær/barn som blir borte fra grunnskolen – oversikt over utdanningsetatens behandling av saken.» Sist oppdatert: 01.07.2010 32. Vi har ikke undersøkt dette nøye, men et enkelt google-søk med stikkord
«barneombudet etterlatt» tyder på at det er hold i HRS’ kritikk. Søket gir treff på
Mediene slo dette stort opp og myndighetene ble utsatt for sterkt press.33 Det var mye fokus på hvor mange barn det dreide seg om, og Kommunal- og regionaldepartementet ba Statistisk sentralbyrå (SSB) om å gi et nærmere anslag. Oppdraget resulterte i rapporten Norske barn i utlandet (Dzamarija 2004) med fokus på barn i Pakistan, Marokko, Tyrkia - og Spania. SSB brukte Folkeregisterets flyttestatistikk og konkluderte som følger: «Ut fra de registrerte flyttingene får vi ikke frem tall som viser at sending av barn og unge til foreldrenes opprinnelsesland er et særlig utbredt fenomen».34 Samtidig påpeker de at datagrunnlaget er svært begrenset. De fant også at foreldrenes opprinnelsesland ikke var det eneste flyttevalget for barna som utvandret fra Norge. Denne rapporten kommer vi tilbake til i kapittel 3, i forbindelse med vår egen omfangsanalyse.
Oppmerksomheten var stor, og flere aktører engasjerte seg. Vi skal bare nevne noen eksempler: Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene arrangerte en høring om minoritetsbarn som går på skole i utlandet september 2004. Kommunalkomitéen på Stortinget var på reise i Pakistan september 2004 der de blant annet besøkte norsk-pakistanske barn på skole. Det samme gjorde en gruppe statssekretærer måneden etter. Advokatfullmektig og samfunnsdebattant Abid Raja ble i juni 2004 intervjuet om en plan hans far hadde om å søke statsstøtte for å etablere en norsk privatskole i Pakistan. «– Vi kan ikke forby folk å flytte. Noen velger å reise til Spania, andre til Pakistan. Da må en opprinnelsesland» presenteres som ett av flere dagsaktuelle eksempler på utfordringer og dilemmaer som kan oppstå i familier med
foreldrenes opprinnelsesland. «Utland» som tillagt søkeord gir heller ikke relevante resultater. Tilsvarende i Retriever/A-tekst.
33. Norges ambassade i Islamabad anslo at «det til enhver tid oppholder seg mellom 3000 og 4000 norske statsborgere i Pakistan. De fleste av dem er under 16 år. Det vil si at det til enhver tid kan oppholde seg et par tusen barn med norsk
statsborgerskap i Pakistan på permanent basis, får Aftenposten opplyst fra ambassaden.» Kilde: «Sendes fra Norge for å gå på skole i Pakistan» av Halvor Tjønn, Aftenposten 28.mars 2004
34. SSB finner at 8 prosent av alle barn i den pakistanske innvandrergruppen og henholdsvis 6 og 8 prosent fra den norsk tyrkiske og norsk marokkanske barn var utvandret.
35. «Krever norsk skole i Pakistan», av Kadafi Zaman, VG 15.6. 2004. Raja har opplyst til oss at forslaget møtte så stor motstand at det ble skrinlagt umiddelbart.
innvandrerbakgrunn. Skolegang i utlandet omtales som en lovlig, men problematisk praksis i forhold til integrering. Her varsles forslag om innføring av meldeplikt for skoler til trygdekontoret når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold, etter modell fra Oslo, samt lavere terskel for bortfall av barnetrygd. Forslagene ble sendt på høring i februar 2005 (Barne- og familiedepartementet) og reglene trådte i kraft i 2007 (se kapittel 3)
I april 2005 kom rapporten Barn på skole i utlandet fra Kommunal- og regionaldepartementet (KRD 2005). Her svarte departementet på HRS’ kritikk, oppsummerte myndighetenes vurdering og tiltak, samt presenterte videre planer. I tillegg til meldeplikt og innstramning i barnetrygd sies det at man vil «innkalle barn til en selvstendig forklaring når reisedokumenter er bortkommet eller misbrukt», ved å innføre oppmøteplikt ved fornyelse/utlevering av reisedokumenter, også for barn.36
KRD utlyste et forskningsoppdrag for å få mer kunnskap, og Høgskolen i Oslo (HiO) la i 2006 fram rapporten Skolegang i Pakistan – barn med innvandrerbakgrunn som går på skole i foreldrenes opprinnelsesland (Østberg m.fl. 2006). Rapporten viser at årsakene til at barn sendes på skole i utlandet er sammensatte, og det samme gjelder foreldrenes og barnas opplevelse. Utenlandsoppholdet kan styrke barnets identitet og tilhørighet, men barna møter også utfordringer.
Særlig gjelder dette i forhold til språk, og forskerne konkluderer med at foreldrene undervurderer konsekvensene for et videre utdannings- og karriereløp i Norge. Flere av barna sliter med overgangene, både ved skolestart i Pakistan og ved retur til Norge. Det er tydelig at forskerne har lagt vekt på å imøtegå det ensidig negative bildet som var skapt av norsk-pakistanske barns situasjon, særlig fra HRS’ side, assosiert med begrepene «etterlatt» og «dumpet». Forskerne nyanserte bildet og viste en mer mangfoldig praksis enn det den negative stemplingen av minoritetsforeldre hadde gjort. De argumenterer for at opphold og skolegang i utlandet er en naturlig og legitim del av et transnasjonalt familieliv, som norske skoler i større grad burde tilpasse seg, for å ivareta disse elevenes spesifikke behov og ressurser. Det nøytrale «barn på skole i utlandet» blir således å regne som et alternativ til det mer negative «etterlatte barn». Rapporten berører i liten grad de ufrivillige oppholdene.
36. UDIs rundskriv 02-123 angående fornyelse/utstedelse av reisedokumenter er endret siden 2005, der det nå kreves oppmøte av barn. Barn under 18 år skal fylle