Alt jeg vet, er at mamma og pappa satt og pratet, og mamma sa at hun ville flytte, og at pappa sa at «da er det bare å begynne å pakke».
59. Førstnevnte kan altså i noen grad tilhøre samme gruppe som Østberg m.fl. traff
Vi flyttet i januar, og jeg hadde avslutning på skolen. Hadde med en kake og alt mulig. Så det var veldig koselig. Læreren min skrev et brev eller et kort til meg, og så fikk jeg en pakke sendt i posten da jeg bodde i Pakistan, med brev fra alle i klassen. Jeg husker at hver eneste person i klassen hadde skrevet til meg. Det var veldig koselig og betydde veldig mye for meg. Så jeg fikk en veldig veldig fin avslutning.
I motsetning til denne jenta, sier de fleste av våre unge informanter at de ikke husker så mye fra den gang de skulle flytte. Inntrykket er også at de færreste hadde skoleavslutninger som jenta over. For de fleste var det heller slik at «det bare skjedde». Sannsynligvis skyldes dette både at de var ganske unge, og at de ikke ble involvert i foreldrenes beslutning den gangen. En av kvinnene var fem år da familien flyttet til Pakistan, men opplever likevel flyttingen som noe flere enn foreldrene var med på å avgjøre:
Det var faktisk en felles beslutning siden den eldre søsteren min alltid hadde hatt lyst til å dra og bo der. Og besteforeldrene mine begynte å bli eldre. Nå er de døde, alle sammen.
Også foreldre kan fortelle at avgjørelsen var litt tilfeldig, som i denne familien der fem av seks barn har bodd i Pakistan med mor i en lengre periode. Far forklarer hvordan det hadde seg at barna flyttet:
Da vi bestemte at de skulle være i Pakistan en periode så er det en blanding, at de skulle lære om kulturen og religionen, ja, men også en blanding, det var noe som plutselig skjedde. Den eldste begynte på skolen her, og nummer to begynte også. Så fikk den eldste noen hudproblemer som bare ble verre og verre. Vi fikk henne til hudlege som forsøkte forskjellige kremer, men ingenting hjalp. Og jenta begynte å mistrives på grunn av alle plagene. Så var vi tilfeldigvis på ferie i Pakistan, og hun ble plutselig bra. Det var sånn at ting hun ikke tålte å spise her var helt greit å spise der. Da vi kom tilbake til Norge ble hun verre igjen. Så vi tenkte at vi kunne prøve en periode, at hun bodde der. Vi fant en barneskole der, og hun bodde hos mine foreldre.
Datteren bodde alene først, for så å bli etterfulgt av flere søsken, og mor. Hvor og med hvem barna bor, er noe vi kommer tilbake til. En annen ung kvinne sier hun ønsket seg et friår etter første året på
videregående, og det passet med andre hendelser i familien som utløste flytting:
Mamma hadde vært sjuk og jeg greide ikke å gjøre noe på skolen i den tiden. Derfor ville jeg ta et friår. Pappa ville at mamma skulle bo i Pakistan for å bli bedre, hun var veldig deprimert, og han tenkte det var bedre for henne å være der. Han også flyttet ned. De spurte oss om hva vi syntes. Og lillebroren min flyttet ned med dem. Mamma ble bedre av å bo der. Pappa har bodd i Norge i 35 år før han flyttet tilbake. De kommer hit hver sommer.
Denne jenta tilhører dermed mindretallet i vårt materiale, med kort opphold i Pakistan. Hun kom tilbake til Norge etter to år og bor nå sammen med en søster og hennes familie, mens hun studerer. Kort opphold gjelder også for en ung mann, som i tillegg skiller seg ut ved at han bestemte seg for å flytte til Pakistan på egenhånd. Det var etter en ferie i tenårene at han valgte å bli igjen, og oppholdet varte omkring to år. Begrunnelsen er sammensatt, men forholdet til bestefar på morssiden står sentralt:
Jeg har alltid vært interessert i Pakistan. Mors slekt, jeg snakket med dem på telefonen, de sendte ting, klær og sånt. Ting er mer åpent der, annerledes miljø, og vi har stor familie som vi har god kontakt med.
Fars familie er her, det er ikke det samme. Har ikke så mye med dem å gjøre. Det er på en måte en klasseforskjell mellom mors og fars familie, det er forskjellig tankegang. Hvilken kjærlighet jeg får. Jeg reiste en gang helt alene da jeg var ti år. Da bodde jeg en måned hos morfaren og mormoren min. Syntes det var veldig gøy å være der, fikk jo mye oppmerksomhet, var som et enebarn, fikk alt jeg ville ha.
Hadde følelsen av å bli tatt vare på. (…) Seinere reiste jeg ned alene på sommeren. Da var jeg 14-15 år, var interessert i biler og sånt, ganske materialistisk. Og jeg kjedet meg i Oslo. Hos morfar og mormor hadde jeg det så gøy. Han forsto det nok, men sa ingenting.
Sommeren gikk mot slutten, jeg skulle begynne i 8. klasse. Men jeg hadde ikke lyst til å dra tilbake. Vennene mine spurte – når kommer du tilbake – ingen forsto hvorfor jeg ikke kom. Tida gikk fort, jeg bare ble der. Så ble bestefar alvorlig syk. Mamma og pappa spurte hele tiden, når kommer du tilbake? Jeg svarte at bestefar er syk og sånt, at jeg er veldig glad i ham, vil støtte ham. Mamma forsto meg.
snakk om at jeg skulle begynne på skolen der. Det var jo aldri tanken at jeg skulle bli, så jeg hadde bare vært hjemme.
Enklere liv, omsorgsarbeid, barnas tilhørighet
Som sitatet fra far til jenta med hudproblemer antyder, er det i de fleste tilfeller ikke én, men flere årsaker til eller motivasjoner for flyttingen.
Helseproblemer i familien i Norge er aktuelt i flere tilfeller. I det følgende sitatet ser mors helse ut til å ha vært utløsende faktor, men også en brekkstang i fars overtalelse. Denne kvinnen er oppvokst i Norge og gift med mann fra Pakistan. I hennes tilfelle flyttet hele familien til Pakistan for en periode. Hun og mannen bor der fortsatt sammen med yngste sønn, mens den eldste har flyttet tilbake til Norge.
Slik forteller hun om bakgrunnen for at de bestemte seg for å dra:
Så begynte sønnen min på barneskolen, og da kom kristendom [KRL] inn i bildet. Da jeg gikk på skolen var jeg fritatt, men da sønnen vår begynte måtte man ta det. Mannen min og jeg hadde litt forskjellig syn på det. Jeg mente at sønnen min kunne ta det, for han vet jo hvilken religion han har. Men mannen min likte det ikke, så derfor flyttet vi ham til Steinerskolen. Der var det valgfritt. Han gikk der til fjerde klasse. Da ville mannen min at vi skulle flytte til Pakistan. Det var han som ville. Jeg hadde store helseplager etter fødselen, og han mente at jeg ville få et bedre liv i Pakistan. Familien hans gjorde det veldig bra der; de drev business som gikk veldig bra, så de hadde mye penger, stort hus, med hushjelper. Han tenkte at jeg ville få mer hjelp der, et lettere liv. Når jeg hadde så mye vondt i ryggen og sånt hendte det at jeg var ganske sur og sinna. Han mente jeg ville være mindre sinna i Pakistan. Der kunne jeg bare tenke på barna og overlate det andre til hushjelpene. Og så kunne barna lære litt mer om Pakistan og religionen. Den gangen, for ti år siden, hadde vi ikke moské eller Koranskole og sånn i [norsk by]. Men helse var hovedgrunnen til at vi reiste. Det var ikke for at ungene skulle bli pakistanske, sånn som mange andre tenker. Det var at jeg ville få det lettere, og bli mindre sinna.
Hva var planen den gangen, skulle dere flytte for godt eller…?
Jeg var usikker. Og han sa at hvis jeg ikke likte meg kunne vi flytte tilbake. Vi skulle bygge hus på den måten jeg ville ha det, og jeg kunne besøke familien i Norge når jeg ville. Jeg tenkte at hvis barna
liker det så blir vi. Barna er jo viktigst. Jeg var usikker på grunn av barna, og den friheten. Alt er jo annerledes der, for kvinner spesielt.
Han sa at du får gjøre det som passer deg, og hvis det blir helt feil drar vi tilbake.
Kvinnens erfaring peker mot flere forhold som går igjen i intervjuene.
Dels ønsket om og muligheten for et enklere og materielt sett bedre liv, med hushjelp og sjåfør, men også muligheten for å dele omsorgs- og husarbeid med flere i et storfamiliehushold. Dels fedrenes involvering i og etablering av forretningsvirksomhet i Pakistan, ofte sammen med en bror eller annen slektning. I flere eksempler er opp- og nedgang i forretningsdriften med på å bestemme hvor familien ender opp. Noen ganger er behovet for farens delaktighet i virksomheten med på å trekke familien til Pakistan, mens andre ganger er det dårlige tider som driver faren tilbake til en jobb i Norge.
Framfor alt viser sitatet hvordan ulike begrunnelser og årsaker virker sammen, og flettes inn i hverandre, når flyttingen skal begrunnes i ettertid. Foreldrenes ønske om at barna skulle bli bedre kjent med landet, kulturen og religionen, men også egne slektninger, er gjengangere når informantene skal forklare foreldrenes motivasjon for oppholdet. Flere vektlegger, som i sitatet over, at det var begrensede muligheter for å gi barna en religiøs oppdragelse i Norge. Og de snakker om å sikre at barna får en forankring i den pakistanske kulturen, tradisjoner og tankemåte. I flere tilfeller er disse hensynene kombinert med helseproblemer og omsorgsbehov hos slektninger i Pakistan, som i dette sitatet fra en kvinne i tjueårene:
Foreldrene mine ville vi skulle gå på skole i Pakistan for å lære om vår religion og kultur. De ville vise oss kulturen, ville at den ikke skulle forsvinne. Jeg tror ikke det bare var på grunn av skolegangen;
også fordi bestemor var gammel og syk og alene. Faren min tenkte nok at hvis ikke jeg kan bo der, så kan i hvert fall kona mi bo der sammen med henne. Jeg tror det var den viktigste grunnen. For vi gikk jo på Koranskole her før vi dro også. Det var ikke noen fare…
vi var ganske kulturelle av oss. Jeg vet ikke, men jeg tror planen var å bosette oss i Pakistan og så bare feriere i Norge. De har ikke sagt så mye om det. Det bare var sånn.
Skolegang er opplagt et eget motiv, som både kobles til kultur og utdanningens kvalitet. Det siste kommer vi tilbake til. Her skal vi foreløpig nevne at intervjuer ved de pakistanske skolene støtter opp om
Det er forskjellige årsaker. En er at man har en syk besteforelder og ingen kan ta hånd om ham. Så en forelder sender mor og barna for å være der en periode fordi en far, bestemor eller bestefar er syk og trenger omsorg. Mange foreldre kommer tilbake bare for kulturen også. Dette er folk som ikke er misfornøyd med situasjonen der [i Norge], men som ønsker at barna skal bli kjent med kulturen i Pakistan – bli kjent med foreldrene og besteforeldrene, hva Pakistan er, maten, livet her, religionen og så videre. Det kommer til et punkt, etter noen år, der de vil tenke at nå har barna fått med det seg grunnleggende av kultur og verdier, nå drar vi tilbake [til Norge].
(privat skole)
Om å legge en grunnmur
Det er viktig å opprettholde kultur og religion, men det kommer an på hvordan man oppdrar barna. Noen er usikre, og barna får altfor mye makt. Flere foreldre mener det er lettere å ta med barn til Pakistan i barneskolealder, sånn at de får en ballast, fotfeste og det er lettere å veilede dem videre. (norsk-pakistansk lærer)
Når informantene snakker om kultur, kan det bety flere ting. Kultur kan representere en kollektiv identitet og tilhørighet – til et land eller en gruppe; at foreldrene ønsker barna skal lære hva det innebærer «å være pakistaner». Det handler også om å forankre noen felles standarder og livsanskuelser i familien, som foreldrene føler det er vanskeligere å overføre i Norge. Blant annet er det normer for oppdragelse, familieliv, kjønns- og generasjonsrelasjoner, som foreldrene ønsker å sikre. Flere snakker i termer av å legge et fundament, en grunnmur, for barnas senere oppvekst og utvikling i Norge. Som om Pakistan-oppholdet skal fylle opp et kar til en kritisk mengde, slik at det «norske» påfyllet ikke tar for stor plass eller i for stor grad vanner ut det «pakistanske». Flere viser til at grunnleggende verdier og livsinnstilling etableres tidlig i oppveksten, som i denne unge kvinnens framstilling:
Foreldrene mine valgte å flytte oss i barneskolealder. De mener at grunnlaget for personligheten dannes når barna er små. Når de har fått det grunnlaget er det ikke farlig å flytte til Norge i ungdomsskolealder.
At det norske kan oppleves som en trussel, blant noen foreldre, bekreftes av de pakistanske skolene. De snakker eksplisitt om foreldre
som ønsker å skjerme barna for norsk eller vestlig kulturell innflytelse, og som frykter det norske majoritetssamfunnets innblanding i forhold til deres barneoppdragelse:
Noen mennesker er redde for [den vestlige] kulturen der. De er ikke klar for å akseptere endringer som kommer, særlig når barn kommer i en viss alder, ti år eller eldre, og hvis de begynner å merke endringer i barnas atferd, så begynner de å tenke på å flytte. De føler at de kanskje kommer til å miste kontrollen på barna, at de ikke vil høre på dem lenger. I Pakistan er den grunnleggende kulturen at foreldre har autoritet, og barna hører på dem. Der [I Norge] har foreldrene en plass i barnas liv, men de har ingen autoritet, og barna har en viss selvstendighet og jeg tror det skremmer foreldrene. De føler at om det er sånn på dette stadiet, hva vil skje senere, når barna blir 16-18 år. Spesielt når det gjelder jenter, tenker foreldrene på å flytte tilbake [til Pakistan]. (privatskole)
De drar vanligvis etter O levels. Da er barna litt mer modne og i stand til å takle livet der. De lærer verdiene i Pakistan og de er gamle nok til å passe på seg selv uten å bli for distrahert. (privatskole)
Oppdragelse og disiplinering
Flere av skolene oppgir disiplinering som bakgrunn for foreldres valg av pakistansk skole og utenlandsopphold for barna. Disse informantene formidler både forståelse for foreldrenes dilemmaer og utfordringer ved å skulle oppdra barna sine i en fremmed, vestlig kontekst, og de understreker sin skepsis til noen foreldres strategier. I det følgende forklarer en rektor ved en privatskole på den ene side hvordan foreldrenes ønske om å gi barna en pakistansk oppdragelse kan stå i konflikt med vestlige normer. Resultatet kan bli at foreldrene føler seg mistenkeliggjort i norsk skole, og foretrekker å flytte oppdragelsen til en kontekst der den tilhører normen og anses som mindre problematisk.
Samtidig er informanten kritisk til flytting som «quick fix» på disiplinære problemer. Som rektor ser hun det som sin oppgave å avdekke foreldrenes motiver for oppholdet, og rådgi dem dersom de har urealistiske og ufornuftige forventninger:
Noen kommer fordi de foretrekker den pakistanske foreldre-barn-modellen. Det handler om en tankegang. Hvis jeg drar dit som
Foreldre føler at de møter spørsmål fra norske skoler og andre, de blir spurt om [blå]merker og … kanskje er det en utrygghet der på at staten vil ta barna våre. Ingen foreldre har sagt noe sånt åpent, men
… I det første intervjuet med foreldrene og barnet insisterer jeg alltid på å spørre hvorfor de har kommet tilbake. Vi er avhengig av å vite hvorfor de har blitt tatt med tilbake for å kunne gi barnet best mulig hjelp. Hvis du har kommet for å disiplinere barnet ditt, da er ikke dette stedet for ham eller henne. Det pakistanske samfunnet har sine egne problemer. De kan være forskjellige fra de norske problemene, men de eksisterer.
Du kan ikke ta med et barn på tretten og tvinge ham til å gå på skolen – da vil han bare yte motstand. Han vil gå på skolen, men han vil ikke lære eller engasjere seg. Det er bedre at foreldrene veileder barnet. Barn er jo veldig smarte, de forstår hva foreldrene vil oppnå.
Det er bedre å være åpen om hvorfor, og hvor lenge, de tenker at barnet skal være her - at vi vil at du skal dra dit for å bli kjent og lære; la oss dra og prøve det. Men så må du holde det du har sagt.
Foreldre er mer ærlige med barna sine nå og snakker mer med dem.
Det betyr ikke nødvendigvis at barna er så glade for å være her, men de aksepterer det siden de ikke kan gjøre noe med det. Tidligere ville foreldrene ta med barna på ferie og bare bli igjen. Det fungerte ikke fordi barna ikke fant seg til rette. Ærlighet fungerer bedre. Hvis ikke, får man det bare tilbake i form av disiplinproblemer når barna blir eldre, og hele poenget med å komme tilbake for å oppnå lydighet er borte. Problemet blir bare forsterket.
Som vi ser, mener denne rektoren at påtvungen skolegang og utenlandsopphold er lite hensiktsmessig, og ofte kontraproduktivt. Man risikerer at problemet bare blir verre. Hun står sånn sett for et syn på barneoppdragelse som skiller seg fra den autoritære oppdragelsen hun beskriver hos foreldrene. Selv om hun ikke argumenterer for at barna skal ta del i beslutningen, legger hun stor vekt på å involvere dem i prosessen. Hun mener det er nødvendig å være åpen overfor barna, forklare om hensikten med oppholdet, hvor lenge de har tenkt å være der osv. Vi merker oss også at hun hevder forholdene har endret seg merkbart i hennes karriere. Mens foreldrene tidligere tok beslutninger uten å informere barna og lot være å forberede dem, ved for eksempel bare å bli igjen etter en ferietur, hevder informanten at dagens foreldre i større grad har forstått at ærlighet fungerer bedre.
Denne aktive og kritiske rollen fra noen av de pakistanske skolenes side er interessant i lys av foreldrenes erfaring med å møte skepsis i
norsk skole, som vi hørte et eksempel på i sitatet over. Foreldre kan altså også være på vakt mot de pakistanske skolenes interesse for barnas opphold. En representant for en annen av privatskolene forteller at hun alltid spør foreldrene om hvorfor de har bestemt at barnet skal flytte til Pakistan og gå på skole der, med mye av den samme begrunnelsen som rektor i forrige sitat. Reaksjonen hun får er også lik:
De blir mistenksomme i forhold til hvorfor jeg spør. Jeg forsøker å berolige dem og forklare at jeg gjør det for å hjelpe barnet, og jeg spør barnet om de er fornøyd med å være tilbake.
Sosialt stigma
Som nevnt ser det ut til at de fleste utenlandsoppholdene starter når barna er i barneskolealder. Og flere har vært inne på en argumentasjon som handler om å legge et grunnlag for oppdragelse og oppvekst som forhindrer problemer seinere. En utbredt påstand er at det ikke er så vanlig å flytte i ungdomsskolealder, og at det er spesielle grunner som ligger bak dersom foreldrene sender en ungdom til Pakistan. I hvert fall mener informantene at dette er en forståelse folk flest har, både i Pakistan og Norge. Den unge mannen som bodde alene hos bestefar og bestemor har fått erfare dette. Han forteller at både lærere og elever i Norge var nysgjerrige på hvorfor han var der: «De trodde jeg hadde gjort noe gæernt.» For å forklare bakgrunnen viser han til filmen Izzat fra 2005:60
I starten der er det en gutt som ikke møter på skolen på tre uker. Han går på Koranskole i Pakistan. Jeg fikk spørsmål fra Norge om sånne ting var skjedd med meg. Jeg syntes bare det var morsomt, siden jeg
I starten der er det en gutt som ikke møter på skolen på tre uker. Han går på Koranskole i Pakistan. Jeg fikk spørsmål fra Norge om sånne ting var skjedd med meg. Jeg syntes bare det var morsomt, siden jeg