Frafallet i videregående opplæring betraktes som et samfunnsmessig problem. Nyere forskning på videregående skole har lenge vært preget av undersøkelser knyttet til frafall eller bortfall og bortvalg, som det også omtales som (Markussen, m.fl. 2003, 2004 og 2008) Det finnes rapporter som går på bakgrunnen for frafall. Disse rapportene har i hovedsak et retrospektivt fokus på årsakene til frafallet.
Bortvalgsbegrepet reflekterer at videregående skole som nevnt er et tilbud, en rett som man kan velge å benytte seg av eller ikke. Et eksempel på forskning knyttet til frafall er Prosjektet
”Bortvalg og kompetanse”. Dette er en longitudinell undersøkelse som fulgte 9749 ungdommer fra avslutning av grunnskolen våren 2002 og inn i, og gjennom videregående opplæring.
Prosjektet ble avsluttet i 2007, og er det største norske forskningsarbeidet knyttet til frafall i videregående opplæring. Prosjektet var et oppdrag fra 7 fylkeskommuner. Prosjektet ble gjennomført av flere forskere; Eifrid Markussen, Berit Lødding, Nina Sandberg og Nils Vibe.
Flere rapporter har blitt skrevet i løpet av prosjektet. ”Valg og bortvalg” (2003), ”Bortvalg og prestasjoner” (2004), ”Stayere, sluttere og returnerte” (2005) og ”Forskjell på folk – hva gjør skolen” (2006).
En stor del av denne forskningen har hatt fokus på ulike forklaringsmodeller knyttet til å finne prediksjoner på frafall eller bortvalg. Prediksjonene letes etter og finnes gjennomgående hos elever, og i deres bakgrunn.. Det er i hovedsak kjennetegn ved elevene, deres familier og deres
sosiale nettverk osv som trekkes frem i forskningen. Hvis elever gjør en god innsats og satser på skole gjennom lekser og annet skolearbeid øker de sannsynligheten for å bli i videregående utdanning. I tillegg er hvorvidt elevene opplever mestring eller ikke en vesentlig faktor for sannsynligheten for bortvalg. De elevene som opplever å mestre på skolen vil i stor grad øke sannsynligheten for å bli i utdanning. Variabler som trekkes frem i forhold til avbrudd, er lavt utdanningsnivå hos foreldre. Ungdommenes bosituasjon spiller også inn, hvorvidt de bor med en eller begge foreldre. De som bor med èn forelder har større risiko for å avbryte utdanning. I tillegg spiller foreldrenes holdning til utdanning, og deres evne til å motivere barn for skole inn.
En ikke-vestlig minoritetsbakgrunn medfører større risiko for bortvalg. Markussen m.fl. (2006) trekker videre frem at høyt fravær i ungdomsskolen gir økt risiko for bortvalg. I hvilken grad elever har prestert sterk eller svakt i ungdomsskolen har også betydning. De med de svakeste prestasjonene løper statistisk størst risiko for frafall. Har elevene i grunnskolen mottatt spesialpedagogisk hjelp, så øker dette også sannsynligheten for bortvalg. Elever som har lavt ambisjonsnivå for sin utdanning har også økt risiko for avbrudd.
NOU 2009:18 nevner at forskning på frafall fokuserer på hvilke faktorer ved elevers bakgrunn som predikerer et fremtidig frafall (NOU 2009:18). Er det da slik at det utelukkende er
egenskaper ved elevene og deres bakgrunn som utgjør en risiko for frafall? Kan det være at også systemene selv bidrar til frafall? Kan det være slik at overganger mellom skoleslagene og frafall tematisk burde slås sammen i et større forskningsprosjekt som fokuserer på systemene i forhold til frafall, og kanskje individene i forhold til overganger?
Kokkersvold og Buli Holmberg (2000) skriver at de to skoleslagene ungdomsskole og videregående skole bør gå opp linjer og rutiner knyttet til overgangen.
Når frafallsproblematikken blir beskrevet i denne oppgaven så er det med bakgrunn i at bl.a.
trivsel, mestring, relasjoner, interaksjon berører frafallstematikken og dermed tangerer undersøkelsen i denne oppgaven.
Er det slik at elever har urealistiske forventninger til videregående opplæring, og oppholdet i videregående skole? Disse forventningene kan handle om at mulighetene skal være nærmest ubegrensede, for eksempel at alt er mulig i videregående skole. Er det forventninger til lærertetthet, at den er større i vgs enn grunnskole? Har de forventninger om en bedre tilpasset opplæring?
Forventningene til videregående skole er svært ulike fra elev til elev. I denne oppgaven fokuseres det på elevers opplevelse av møtet med den videregående skole, enten denne er positiv eller negativ, eller kanskje litt begge, noe som kanskje da vil kunne kalles en ambivalens. Gjennom presentasjon av data gis innblikk i elevers sorg eller glede knyttet til å avslutte tiende klasse, og starte videregående opplæring.
Det er aktuelt å bruke tid på temaet, fordi vi får innblikk i elevenes tanker og vurderinger.
Forskning på dette feltet vil kunne bidra til å utvikle faglige begrunnelser for eventuelle endringer man finner å måtte foreta både med tanke på overgangen mellom ungdomsskole og videregående skole, og i videregående skole som system. Kanskje kan arbeid som dette være nyttig i forhold til finne trekk som hjelper til med å øke gjennomstrømming i videregående skole.
På en side vil det å fullføre videregående skole være tilfredsstillende for hver enkelt elev, på en annen side vil det i tillegg kunne glede skolene som konkurrerer internt med lave frafallstall. Sist men ikke minst, vil samfunnet ha nytte av at elever fullfører og består enten yrkesfagene eller et av de studieforberedende programområdene. Målet for kunnskapsløftet er at alle elever skal utvikle grunnleggende ferdigheter og kompetanse for å kunne ta aktivt del i kunnskapssamfunnet (Kunnskapsløftet, 2006). Også i en slik sammenheng er det å forhindre frafall vesentlig.
I mine undersøkelser er fokus rettet mot forventninger til videregående skole, hvordan disse oppfylles, og hvordan elever vurderer videregående skole etter å ha blitt elever der. Fokus ligger her for å kunne bidra til proaktive og forebyggende tanker om overgangen til videregående skole, og på denne måten kunne forebygge frafall.