Påstand om overpris ved salg av aksjer. Kjl. § 18

3.3.1.1 Presentasjon av saken

En dom fra Eidsivating lagmannsrett²³ har interesse i valget mellom de to nevnte tilnærmingene i 3.1.5. En person kjøpte en andel av aksjene i et aksjeselskap, og gjorde senere gjeldende krav om prisavslag som følge av påstått for små avskrivninger for et ukurant varelager, som hadde den følge at verdien av selskapet fremstod som større enn det egentlig var. Selskapet var en underforhandler av biler, og hadde et større delelager med en andel deler som etterhvert hadde blitt liggende i over tolv måneder. Det ble gjort gjeldende at regnskapet utgjorde en opplysning om selskapet som lå til grunn for kjøpet, at disse opplysningene var uriktige, og at det følgelig forelå en mangel etter kjl. § 18.

3.3.1.2 Rettens vurdering av avskrivningene Lagmannsretten åpner på følgende vis:

«I årsoppgjøret skal verdien av et varelager vurderes til det laveste av anskaffelseskost og virkelig verdi, det vil si at varelageret skal vurderes ut fra det såkalt laveste verdis prinsipp.»²⁴

Dette er en referanse til de regnskapsprinsipper som gjelder i forbindelse med bokføringen i den aktuelle bedriften. Retten tar altså utgangspunkt i de normer som gjelder ved verdivurderinger av varelagre.

Videre slås det fast at størrelsen på avskrivninger som følge av ukurans vil måtte vurderes konkret i det aktuelle tilfellet.²⁵

23 LE-2001-412, avgjørelse av 2002-02-05

24 ibid.

25 ibid.

21

Deretter sies det at det ikke finnes noe enstydig sett av prinsipper for vurdering av varelagere innenfor bilbransjen. Retten viser til hvordan forskjellige bedrifter innenfor bransjen benytter forskjellige prinsipper. Etter en konkret gjennomgang av de aktuelle avskrivningene som ble foretatt, uttaler retten følgende:

«Etter lagmannsrettens syn er det ikke sannsynliggjort at disse avsetninger var for små, slik at regnskapstallene har gitt et feil bilde. Selv om det skulle være slik at avskrivningene ideelt sett kunne vært høyere, må det ut fra utpreget skjønnsmessige vurderinger som må foretas, gis et mindre

«slingringsmonn» før det kan fastslås at avskrivningene er feil.»²⁶ (Min utheving).

Retten, med referanse til at det ikke finnes noe helt enstydig bransjepraksis, kommer altså til at ved vurderingen av korrektheten av størrelsen på avskrivningene, må foretaket gis et slingringsmonn. Det er først dersom differansen mellom avskrivningene og antatt riktig markedspris er tilstrekkelig store, et slingringsmonn tatt i betraktning, at en kan slå fast at avskrivningene/opplysningene er uriktige.

Endelig slår retten fast at

«Etter en helhetlig vurdering finner lagmannsretten ikke sannsynliggjort at avskrivningene på grunn av ukurans på varelageret i den aktuelle perioden, var for lave, og lagmannsretten legger til grunn at verdivurderingen av varelageret innenfor akseptable rammer har gjenspeilet laveste verdis prinsipp.»

(Min utheving).²⁷

Lagmannsretten viser her at de foretar en overprøving av om størrelsen på avskrivningene er fastsatt i tråd med regnskapsmessige prinsipper, og siden disse prinsippene har et innslag av skjønn, gis det en skjønnsmargin ved overprøvingen. Retten kom i det konkrete tilfellet til at størrelsen på avskrivningene ikke var uriktig, og følgen ble da at regnskapet ikke utgjorde en uriktig opplysning, det forelå derfor heller ikke brudd på kjl. § 18 (1).

3.3.1.3 Sammenfatning og relevans for hovedproblemstillingen

Sitatene sett i sammenheng, gir et inntrykk av at retten, i spørsmålet om det foreligger uriktige opplysninger, særlig er opptatt av om verdivurderingen er forsvarlig, gitt de normer for verdivurderinger som gjelder i bilbransjen. Det kreves ikke at avskrivningene ser ut til å reflektere fallet i markedsverdi fullt ut.

Partene i dommen bærer preg av å fremstå som forholdsvis likeverdige og erfarne. Kjøper av aksjene, Steinar Noreng, var økonom og hadde god kjennskap til bilbransjen, i tillegg til å ha

26 ibid.

27 ibid.

22

jobbet i et firma som hadde spesialisert seg på å yte konsulenttjenester til firmaer i økonomiske vanskeligheter.²⁸ Selger, Egil Wallentin, hadde vært eneeier av selskapet i en lengre periode og må følgelig antas å ha god forståelse for bilbransjen. Parallellen ved kunstsalg vil være et privatkjøp det begge parter er forholdsvis likeverdige og har god markedsforståelse.

Dersom en skulle anvende prinsippene dommen reflekterer ved vurderingen av et verdiutsagn avgitt av en selger av kunst, vil en kunne tenke på følgende måte: Ved spørsmålet om et konkret verdiutsagn om et kunstverk utgjør en uriktig opplysning, vil en ta utgangspunkt i de vurderingsnormene som gjelder for verdivurdering av kunst. Dersom verdivurderingen er forsvarlig, altså foretatt i tråd med disse normene, er verdiopplysningen korrekt.

3.3.2 LG-2003-2630 – overdragelse av aksjer i gründerselskap 3.3.2.1 Presentasjon av saken

En dom fra Gulating lagmannsrett er også av interesse.²⁹ Saken dreide seg om et investeringsselskaps kjøp av aksjer i en gründerbedrift. Investeringsselskapet ble forespeilet en svært positiv verdimessig utvikling på selskapet, men da dette anslaget i etterkant av kjøpet ikke lenger viste seg å være realistisk, ble avtalen forsøkt hevet. Dette ble gjort på grunnlag av både avtalerettslige og kjøpsrettslige regler, blant annet som følge av påstått uriktige opplysninger.

Bedriften hadde på tidspunktet kjøpsavtalen ble inngått ingen resultater å vise til. Gründerne hadde i forbindelse med salget present flere scenarioer for fremtiden, og gjort det klart at de så for seg at det mest sannsynlig ville bli en svært positiv fremtidig utvikling hos selskapet. Den ene gründeren hadde også opplyst at han forventet at selskapet kunne få en verdi på 50 mill., dersom nærmere bestemte forutsetninger ble oppfylt.

3.3.2.2 Rettens vurdering av gründernes uttalelser

Motparten mente at uttalelsene om dette var avgitt på en villedende måte. Retten hadde følgende kommentar:

«Det kan heller ikkje seiast å vera illojalt at gründerar i eit slik verksemd særleg held fram dei optimistiske vurderingane av verksemda si utvikling, så lenge desse er bygd på rimeleg realistiske forventningar.»³⁰ (Min utheving).

28 ibid.

29 LG-2003-2630, avgjørelse av 27.01.2005

30 ibid.

23

Også i denne saken kan en se spor av at retten spør seg om selve verdivurderingen var forsvarlig, og ikke hvorvidt gründerne faktisk «traff» med sin vurdering. Og forsvarlig vil den være dersom den bygger på «rimeleg realistiske forventningar».

Videre uttaler retten at

«Det er sentralt at det her er tale om ein røynd og profesjonell investor som kjøper aksjar i eit selskap under oppbygging, av selskapet sine grunnleggjarar. Dette skal ikkje oppfattast slik at det ikkje rår krav til lojal og sannferdig framferd mellom kjøpar og seljar i denne marknaden òg, men må klart nok vere eit vesentleg moment i høve til kvar lista skal leggjast med omsyn til krav til informasjon frå seljar, kontra kjøparen sin risiko for eigne forventningar.»³¹

Retten legger altså også vekt på den omstendighet at det er tale om en profesjonell investor med hensyn til hvor listen legges når det gjelder krav til informasjon fra selger. Dette må forstås slik at når kjøperen i stor grad er profesjonell, stilles det mindre strenge krav til informasjonen fra selger, og kjøper vil som et klart utgangspunkt bære risikoen for egne forventninger.

Videre sier retten følgende:

«At Nordås Invest [kjøper] har «bomma» og gjort ein dårleg handel er i seg sjølv ikkje noko moment for å konstatera ein kjøpsrettsleg mangel.»³²

Her velger altså lagmannsretten å se fullstendig bort ifra at aksjenes verdi ikke ser ut til å ha tilfredsstilt kjøpers forventning. Differansen mellom forespeilet verdiutvikling og det som viser seg å bli verdiutviklingen, er altså ikke noe moment i spørsmålet om det ble avsagt uriktige opplysninger i denne saken.

3.3.2.3 Hva slags lys kaster saken over problemstillingen?

De prinsippene dommen ser ut til å bygge på, er først og fremst at ved kjøp av risikofylte formuesobjekter, som aksjer i et oppstartsselskap, stilles det krav om at opplysninger gitt av selgerne om fremtidig selskapsverdi bygger på nogen lunde realistiske forventninger, men at det ikke er ikke illojalt å vektlegge et positivt syn på utsiktene til firmaet. Et krav om at opplysningene må bygge på nogen lunde realistiske forventninger, har vel i utgangspunktet en del likhetstrekk med et krav om forsvarlighet – opplysningene må bygge på en realistisk og forsvarlig forventning om fremtidig utvikling. Et sentralt moment er også om kjøper er profesjonell og erfaren, og der dette er tilfelle, ser det ut til at terskelen for å nå frem med et

31 ibid.

32 ibid.

24

mangelskrav er ansett å ligge høyere. Hvorvidt selskapet viser seg å øke kraftig verdi eller ikke, er i seg selv lite relevant.

Dersom en skulle anvende prinsippene dommen hviler på ved salg av kunst, vil en kunne se det slik: der to profesjonelle private parter inngår en avtale om salg av kunst, og selger avgir verdiutsagn i forbindelse med salget, må vedkommende basere verdivurderingen på nogen lunde realistiske forventninger om hva slags priser objektet vil kunne oppnå ved et forsvarlig salg. Hvor erfaren kjøper er, vil ha betydning for hva slags krav som stilles til informasjonen om verdi. Hvorvidt maleriet viser seg å kunne selges videre for den oppgitte prisen eller ikke, har derimot i seg selv liten eller ingen betydning.

3.3.3 Sammenfatning av punkt 3.3.1 og 3.3.2

Begge avgjørelsene gir uttrykk for at ved kjøp av aksjer foretatt av profesjonelle parter, er det lite rom får å nå frem med krav om uriktige prisopplysninger, alene på det grunnlag at investeringen viser seg å være dårlig, eller at en har endt opp med å betale en stiv pris for aksjene. Sakene kan forstås slik at retten spør seg hvorvidt verdivurderingene prisopplysningene gir uttrykk for, er forsvarlige eller ikke. Denne måten å tenke på, har en klar overføringsverdi til kunsthandel.