1 Innledning
1.1 Omsetningsarenaene ved kjøp av kunst i Norge
I likhet med mange andre land, er det et betydelig kunstmarked i Norge, og det omsettes årlig for vesentlige summer. Mange av dem som handler, gjør det for økonomisk vinnings skyld, for eksempel kunstneren som omsetter kunsten sin i førstehåndsmarkedet, eller kunstkjøperen som har intensjoner om videresalg av kunst i annenhåndsmarkedet. Andre deler av markedet handler kunst uten å ha planer om å tjene penger på den, og ønsker kanskje bare å pynte opp i huset.
Hvilke kjøpsarenaer er tilgjengelige for den som ønsker å kjøpe kunst i Norge?
Svært mye kunst, og særlig (men ikke utelukkende) rimeligere kunst blir omsatt privat via uformelle kanaler som Finn.no.
For omsetning av dyrere kunst brukes ofte auksjonshus, der noen av de mest kjente i Norge er Blomqvist Kunsthandel, Grev Wedels Plass, Christiania Auksjonsforretning, Galleri Fineart og Mohn Kunsthandel. Her selges kunsten gjennom tradisjonelle auksjoner med fysisk oppmøte og budgivning, ved hjelp av nettauksjoner, eller på annet vis. Fordelen ved å bruke et auksjonshus ved salg av kunst er, fra selgers perspektiv, at vedkommende som oftest får et verdianslag av kunsten før den selges, noe som kan oppleves betryggende for den uten god oversikt over markedet. Vedkommende øker i tillegg sine sjanser for å få en god pris, ved å nå ut til et potensielt sett smalt marked. Ulempen er at avgifter og salærer ofte kan spise opp store deler av salgssummen - transaksjonskostnadene i auksjonsbransjen er generelt sett ganske høye.
For kunst i både lavere og høyere prisklasser kan en også oppsøke brukthandlere, som typisk rydder dødsbo og videreselger kunsten de kommer over i den forbindelse i fysiske forretningslokaler.
En annen mulighet er å kjøpe kunsten i førstehåndsmarkedet, dvs. direkte fra kunstner.
1.2 Problemstilling
Spørsmålet som skal belyses i denne oppgaven, er under hvilke omstendigheter en misfornøyd kjøper av kunst kan bygge mangelskrav på verdiutsagn fra selger avgitt i forbindelse med salg av et kunstverk. Et sentralt underspørsmål som reiser seg da, er hva slags vurderingsnorm som gjelder for vurderingen av verdiutsagns riktighet. Et par hovedtilnærminger med hensyn til dette vil bli presentert under punkt 3.1.5.
2
Med verdiutsagn siktes det her til påstander om hva kunsten er verdt. En selger opplyser for eksempel at maleriet vedkommende selger er verdt 500 000 NOK, eller det kan være oppgitt et prisintervall, som auksjonshusene ofte gjør. Fra et mer overordnet perspektiv, kan temaet for oppgaven forstås som å være når en type positivt avgitte opplysninger danner grunnlag for mangelskrav.
1.3 Hvorfor skrive særskilt om kunstkjøp? Bakgrunn for oppgaven Opplysningssvikt er et velkjent kjøpsrettslig tema det er skrevet mye om, da særlig når det gjelder tilbakeholdte opplysninger. Det er derimot ikke skrevet like mye om når positivt avgitte opplysninger er uriktige og danner grunnlag for mangelskrav, og når det er blitt gjort, har det sjeldent dreid seg om kunst. Kunst har i tillegg enkelte aspekter som skiller seg fra kjøp av andre formuesgoder – et av disse er at det kan være veldig vanskelig å vite hva et konkret objekt vil bli solgt for. Disse forholdene gjør en behandling av temaet interessant.
Oppgaven er først og fremst skrevet med tradisjonell kunst for øyet, særlig oljemalerier. Den rettslige fremstillingen vil likevel ha relevans for andre typer kunst, i tillegg til andre
sammenliknbare formuesgoder, kanskje først og fremst gjenstander med en usikker omsetningsverdi.
1.4 Rettskildesituasjonen
Ved salg av kunst kommer enten forbrukerkjøpsloven («fkjl») eller kjøpsloven («kjl») til anvendelse, der særlig fkjl. § 16 (1) c og kjl. § 18 (1) er relevante for når positivt uriktige opplysninger utgjør en mangel. Disse bestemmelsene samt tilhørende forarbeider vil derfor være av interesse, i tillegg til bestemmelsene knyttet til grensen mellom forbrukerkjøp og andre former for kjøp.
Forbrukerkjøpsloven er utformet under hensyntagen til å gjennomføre kravene oppstilt i forbrukerkjøpsdirektivet.1 Direktivet er inntatt som vedlegg til hoveddelen i EØS-avtalen, se art. 72 i EØS-avtalen og vedlegg XIX, og er derfor å anse som norsk lov, se EØS-loven § 1.
Direktivet (samt tilhørende praksis fra EU-domstolen) er derfor relevant, og vil bli nevnt der dette er aktuelt.
Rettspraksis med tilknytning til mangelsbestemmelsene vil også være relevant. Det er kanskje særlig den foreliggende underrettspraksis som kaster lys over spørsmålet som undersøkes i denne oppgaven, og da i form av avgjørelser knyttet til salg av aksjer og fast eiendom.
1 Dir 1999/44/EC
3
Aksjer har flere egenskaper som gjør dem sammenliknbare med kunst. Det kan ofte være vanskelig for selger å anslå hva de er verdt, og dersom det skulle vise seg at uttalelser av betydning for deres verdi, avgitt fra selger i forbindelse med kjøpet, kan påstås å være uriktig, kan en komme i den situasjon at kjøper gjør dette gjeldende som en mangel. Slik var situasjonen i de to avgjørelsene om salg av aksjer inkludert i denne oppgaven, og spørsmålet blir da om uttalelsene er villedende eller utgjør positivt uriktige opplysninger. Et slikt saksforhold har en temmelig klar parallell til problemstillingen i denne oppgaven, og avgjørelsene har følgelig relevans.
Oppgaven redegjør også for to avgjørelser knyttet til avhendelse av fast eiendom. I disse gjorde kjøper gjeldende at kjøpsavtalen var ugyldig, da vedkommende mente at taksten kjøpet var basert på, var uriktig eller villedende. Et spørsmål som da blir aktualisert, er hvordan en skal tenke om når en takst kan anses å være uriktig eller villedende. Dette spørsmålet har også en klar parallell til problemstillingen i denne oppgaven, og gjør disse avgjørelsene om avhendelse av fast eiendom interessante. Det foreligger en stor mengde avgjørelser der mangelspørsmål ved eiendomssalg kommer på spissen, men mangelen knytter seg i de fleste av disse sakene ofte til ting som lekkasjer, for lite oppgitt areal, skadedyr osv. I de to sakene undersøkt i denne oppgaven, knytter mangelen/det påståtte revisjonsgrunnlaget seg direkte til takst og verdi, og de har derfor en særlig relevans.
Avgjørelsene om fast eiendom bygger på en påstand om brudd på avtaleloven («avtl.») § 36.
Dette er en avtale- og obligasjonsrettslig bestemmelse som gir domstolene hjemmel til å sette til side eller revidere avtaler, der det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre dem gjeldende. Avtl. § 36, dens forarbeider samt tilhørende rettspraksis, er derfor av interesse. Som fremhevet i Rt. 2012 s. 1926, er det en klar sammenheng mellom avtl. § 36 og kjøpsrettslige mangelsregler. Kjøpere av finansielle produkter, såkalte noter, gjorde i denne saken gjeldende at det forelå opplysningssvikt, og anførte at dette utgjorde et brudd på mangelsreglene i forbrukerkjøpsloven, skadeerstatningsloven § 2-1 og avtl. § 36. Det ble påstått at tilbyder av disse notene hadde brutt sin opplysningsplikt, ved og ikke i tilstrekkelig grad å informere om muligheten for terminering ved verdifall i markedet. Høyesterett valgte å vurdere disse rettsgrunnlagene samlet, da det grunnleggende spørsmålet etter deres syn var det samme, selv om en kunne ta utgangspunkt i forskjellige regelsett.2
For øvrig er reelle hensyn viktig, og denne rettskilden spiller en ekstra stor rolle i situasjoner som i denne oppgaven, der en skal ekstrahere en rettsregel ut fra et mangfold av rettskilder,
2 Rt. 2012 s. 1926 avsnitt 48
4
der ingen peker ut et helt klart og enstydig svar. På kjøpsrettens område er det i tillegg viktig å nå frem til gode og praktiserbare regler tilpasset den virkelige verden, og dette er med på å gjøre reelle hensyn til en viktig rettskilde. Behovet for gode og praktiserbare regler gjør det også fornuftig å ta hensyn til hvordan kunstmarkedet fungerer i praksis.
Det kan også være interessant å se på hva slags betraktninger domstolene legger vekt på ellers i Skandinavia. Siden store deler av kjøpsretten lenge har blitt til gjennom nordisk samarbeid,3 og samfunnsforholdene i blant annet Danmark er temmelig like forholdene her til lands, er det relevant å ta en titt på hva slags betraktninger som vektlegges i dette landet, selv om disse neppe vil være avgjørende stilt opp mot tyngre rettskilder. Relevant dansk lovgivning med tilhørende forarbeider er undersøkt mot slutten av denne oppgaven, med siktemål om å finne ut av om selger må svare for uriktige prisopplysninger også etter dansk rett.