Ordførerne i Stange

Situasjonen i Stange var forholdsvis lik den i Romedal. Kommunen hadde en rekke forskjellige ordførere i løpet av krigen, og ingen var særlig utøvende nazister. Kristian Fjeld var ordfører i krigens første år, men ble fort upopulær i NS-miljøet, for han var ingen nazist, men gammel AP-politiker. Det er også dokumentert at han bidro så lenge han klarte med organiseringen av illegal aktivitet i lokalsamfunnet. I forbindelse med russeraksjonen ble Fjeld arrestert for å ha bistått flyktningene, og satt i Grini fangeleir til kapitulasjonen.¹¹²

109 Njølstad, «Nyordning og nazifisering»

110 Lunde, Hjemmefronten på Hedemarken og i Østerdalen, bind 1, s. 89-90 111 Ibid.

112 Ibid, s.203

Etter Fjeld, tok Ottar Opsand over som ordfører, men vervet ble kortvarig etter at han gikk imot NS-ledelsen, og ble avsatt mot slutten av 1942. I oppgjøret etter krigen fortalte Opsand at han ikke hadde hørt om det såkalte førerprinsippet, at han var en original og sta politiker, og han hevdet at mens han satt som ordfører, var «alt som før» i Stange.¹¹³ På en annen side har jeg blitt fortalt at ordfører Opsand var en streng og nazifisert ordfører, som gjerne benyttet hirduniformen godt utover de gangene uniformen var obligatorisk. Uansett hvilken versjon av seg selv Opsand var, ble han ekskludert og så etterfulgt at E. Lysgård Wollebæk. Wollebæk var medlem av NS fra oktober 1940, og til tross for oppfordringer fra hans nærmeste om å forlate partiet, ble han værende. Noe annet syntes han var feigt, fortalte han i retten etter krigen. På den andre siden, var han en godt ansett gårdbruker i lokalsamfunnet, var tidligere ustraffet og ønsket ingen personlige goder ved å være medlem av partiet. Wollebæk har blitt omtalt som en motsetning til Opsand, som en mer lun og rolig ordfører. Hans eneste unnskyldning var at han hadde vært blind disse årene.¹¹⁴ Vi har ingen dokumentasjon på at noen av Stanges ordførere i vesentlig grad bidro til NS' og tyskernes sak, og kan anse ordførerstillingen som passiv under krigen.

I mikroundersøkelsen som dette kapittelet har omfattet, kommer flere opplysninger klart frem. For det første ser vi at selv myndighetspersonene i de to kommunene, både innad i samme kommune og satt opp mot hverandre, var nyanserte, spesielt vedrørende ordførerne og det klare skillet mellom lensmennene i de respektive kommunene. Da disse mennene i stor grad var de mest innflytelsesrike og sentrale NS-skikkelsene lokalt, er det viktig å prøve å forklare deres egne motiver for deres handlinger og holdninger, da dette ofte kan gjenspeiles i lokalsamfunnet.

4.10 Oppsummering

Lensmann i Stange var under hele okkupasjonen Martin Oppegaard. I aprildagene 1940 var han deltakende, dog noe passivt, i saboteringen av tyskernes jakt på Kongen og regjeringen, samt i arrestasjoner av lokale NS-menn. Kort tid etter meldte Oppegaard seg inn i Nasjonal Samling og forklarte dette med at han gjorde det for å beholde stillingen som lensmann. Denne forklaringen holder derimot ikke mål, da han og sønnen Per ble omtalt som fryktløse og nidkjære nazister.

Lensmannen stod ansvarlig for en lang rekke arrestasjoner under krigen, og var NS-mann på sin hals. Han hadde en rekke verv i det lokale NS-laget i Stange, og var medlem av NSKO og søkte medlemskap i GSSN. Han satte opp «jøssinglister» og arresterte i den forbindelse en rekke

113 Lunde, Hjemmefronten på Hedemarken og i Østerdalen, bind 1, s.90 114 Ibid.

personer, inkludert ordfører Fjeld, som ble beskyldt for å være kommunist. Disse opplysningene peker ganske klart i retning av nazistisk overbevisning. Under russeraksjonen våren og høsten 1942, var lensmann Oppegaard en svært aktiv deltaker, og sendte ut en rekke lokale NS-folk og Hirdgutter med skarpladde våpen. Aksjonen endte i 34 sivile stangesokninger arrestert, 21 av dem deportert til konsentrasjonsleire i Tyskland, hvor 8 døde i fangenskap. Lensmannens svært aggressive

fremtreden gjorde seg negativt bemerket, selv hos NS-ledelsen, og han ble forsøkt avsatt.

Oppegaards sønn, Per, var en enda mer aktiv aggressor. Han jobbet ved farens lensmannskontor ved flere anledninger, og var en lengre periode ansatt ved Sipo på Lillehammer, hvor han var involvert i et stort antall avhør, voldsepisoder og torturhandlinger. Ved to anledninger søkte han seg også til fronttjeneste, men ble sabotert av faren. Pers voldelighet kan ha psykologiske røtter i den tøffe barndommen, og hans kollaborative deltakelse var ifølge ham selv basert på fiendtlighet overfor britenes tilstedeværelse i norsk farvann, og overbevisning om at NS var den rette veien til norsk selvstendighet. Dette tyder dermed på positiv holdning til Quisling og NS, og at han stilte seg bak den nazistiske ideologien. Hans samarbeid med tyske instanser som Sipo, tyder også på en

tyskervennlighet og positiv innstilling overfor det tyske politiets aggressive handlingsmåte.

I Romedal var omstendighetene svært annerledes. Lensmannen var Gustav O. Bahus som sammen med sin fullmektig Oskar Pedersen sørget for at NS-myndighetene her fikk en adskillig svakere stilling. Begge var motvillige til NS-medlemskap og meldte seg inn kun for å beholde sine stillinger, motivert av å ivareta befolkningens beste interesser og hindre at lensmannsvesenet i kommunen skulle bli som i Stange. Basert på deres handlinger under okkupasjonen, er det ingen grunn til å sette spørsmål ved disse motivene. Bahus gjorde ingen innsats for NS' sak, og Pedersen gikk aktivt inn for å unngå at de lokale hjemmestyrkene kom i trøbbel. Under russeraksjonen tok de svært lite initiativ, og sørget dermed for at ingen romedøler her ble arrestert i den forbindelse, til tross for at de fikk samme ordre fra Politikammeret på Hamar som lensmannskontoret i Stange fikk, og til tross for at det sannsynligvis var minst like mange som bistod krigsfangene i Romedal som i Stange.

Lagførerstillingen i Stange var dominert av én mann under mesteparten av okkupasjonen, Aksel Baardseth. Han var ansvarlig for opprettelsen av Stange NS-lag i 1934, og var selv medlem fra 1933. Under okkupasjonen var han en av de ivrigste ververne i kommunen, og drev aktiv propaganda og verving av nye medlemmer og frontkjempere på de lokale NS-møtene. Han var medlem av NSKO og aktivt medlem av Rikshirden. I makt av sin stilling, var han deltakende under

russeraksjonen, som for ham resulterte i minst én arrestasjon. Sammen med lensmannen satte han opp den omtalte jøssinglisten, og drev ivrig kartlegging av lokalbefolkningens politiske innstilling, først og fremst for å finne ut hvem som kunne være kommunister. Hans aktive medlemskap i Bondelaget og Fedrelandslaget før krigen, samt sterke nasjonalistiske og anti-kommunistiske holdninger, er klare tegn på at Baardseth var svært overbevist ideologisk og stilte seg bak nazismen.

I Romedal var det Ole J. Lie som besatte lagførerstillingen mesteparten av krigen. Lie var

initiativtakeren og stifteren av kommunens NS-lag, og var svært aktiv i Bondelaget før krigen. Han var en viktig verver av både NS-medlemmer og frontkjempere, og drev flere verveaksjoner under okkupasjonen. Han støttet Den norske legion og frontkjemperkontoret med økonomiske bidrag, og agiterte for krigsdeltakelse i DNL på NS-møtene. Ved siden av medlemskap i NSKO var han også medlem av Rikshirden og deltok på våpenkurs i den forbindelse. Lie satte også opp lister over mulige kommunister blant lokalbefolkningen, og uttalte klare anti-kommunistiske og antisemittiske holdninger i en artikkel i Fritt Folk i 1944. Basert på dette, var Lie en aktiv tilhenger av de fleste aspekter ved den nazistiske ideologien, spesielt anti-kommunismen da listene han satte opp skulle brukes til gisseltaking. Han hadde også klare tegn på antisemittisme, noe som ikke eksplisitt kommer fram i mange andre landssviksaker fra Stange og Romedal.

Ordførersetene i Stange og Romedal var derimot grovt sett lite aktive under okkupasjonen, og ingen av de sittende ordførere agiterte i nevneverdig grad for NS i makt av sine stillinger.