Ikke-ideologisk motiv

Den antibolsjevistiske kampen tyskerne la opp til, var for de fleste kollaboratører, en forlokkende måte å delta i den pågående historiske krigen på. En annen faktor som også overbeviste mange til å

166 Aftenposten, «Hvorfor jeg har melt mig til Den norske Legion», 07.07.41. Hentet fra Sørlies Solkors eller Hakekors, s.127

167 Sørlie, Solkors eller hakekors, s.128 168 Ibid, s.129

dra ut i tysk tjeneste, var ikke ideologisk eller politisk betinget i det hele tatt. Det var nemlig ikke alltid den anti-kommunistiske eller nasjonalsosialistisk faktoren var sterk nok til å få den enkelte unge nordmann til å trå over terskelen og melde seg som frivillig til krigstjeneste. Det måtte en ikke-ideologisk motivasjonsfaktor til. Her kom eventyrlysten ofte inn. Krigstjeneste var for mange en unik mulighet til å reise ut i verden og oppleve noe nytt og mer eksotisk, enn det trauste livet på landsbygda i Norge. NS og propagandaapparatet kjente godt til de unge menn sin eventyrlyst. De var derfor målbevisste i romantiseringen av frontsoldatlivet og kameratskapet som oppstod ved fronten i en krig. Motivet eventyrlyst kan sees i sammenheng med påvirkningen de tyske soldatene hadde på de norske guttene. Uniformering med feltuniform, ridestøvler og stålhjelm kunne se forlokkende ut og gi store tanker og drømmer.

Det var ikke bare det romantiserte soldatlivet som lokket guttene. Man fikk også ta del i et historisk oppgjør, som i århundrer ville være emner i samtaler og historier.¹⁶⁹ Selv om dette virket

forlokkende på unge, eventyrlystne gutter og denne faktoren i utgangspunktet var ikke-ideologisk, var trolig flesteparten av de som ble påvirket allerede NS-relatert og tyskersympatisører. Disse var naturligvis i enda større grad mottakelige for propagandaens romantisering av krigstjenesten på fronten, og ønsket i større grad å utfolde sin gryende eventyrlyst for å kjempe for Hitler.

Det er sannsynlig at eventyrlystmotivet ofte gjaldt de yngre soldatene. Disse var kanskje nylig ferdig med skole og hadde bodd hjemme hele livet. Ungdom fra Stange og Romedal som aldri hadde sett annet enn skog og jorder, satt trolig inne med en yrende lyst til å oppleve verden. Det er også naturlig å tro at frontkjempere som ikke hadde tilknytning til NS, i stor grad var påvirket av denne faktoren. I landssviksakene til frontkjemperne fra Stange og Romedal som her er undersøkt, ser det ut til at dette kan være tilfelle, da andre motiver er vanskelig å lese ut fra deres forklaringer.

Videre er eventyrlystmotivet også en del av forklaringen for de fleste som var ideologisk orientert og overbevist.

I nær sammenheng med eventyrlysten, kan man også se et annet motiv: den militære fascinasjonen.

Flere av de undersøkte landssviksakene viser at mange av guttene som dro ut i soldattjeneste generelt var interessert i det militære. En slik faktor kan sees som en underkategori av

169 Sørlie, Solkors eller hakekors, s.137

eventyrlysten, men mange var relativt spesifikke på at det var det militære de var interesserte i.¹⁷⁰ Arne Mickelson fra Stange forklarte sin innmeldelse i Waffen-SS tidlig februar 1941 at han hadde en «forkjærlighet for det militære.»¹⁷¹ Det ser ut til at dette var et utbredt motiv i Stange og

Romedal, både blant de som var ideologisk overbeviste, og de som ikke hadde tilknytning til NS.

Waffen-SS' primære mål var hele tiden å verve frivillige på et ideologisk grunnlag, men for å utvide propagandaens nedslagsfelt, tok de i bruk lovnader om materielle og karrieremessige fordeler.¹⁷² Da rekrutteringen startet vinteren 1941, ble de som vervet seg til SS-Wiking garantert at de kunne tre tilbake til sine tidligere stillinger etter dimittering. Om man tjenestegjorde i ett år ville man få fordeler og retter til jobb i statsapparatet hjemme eller befalsutdannelse i Waffen-SS. Videre var også lovnader om tysk statsborgerskap og artiumsvitnemål ved avbrutt skolegang, en del av lokkemetodene. De mest relevante materielle lovnadene det er naturlig å se nærmere på i denne sammenhengen, er de som angikk jordbruk. De som tjenestegjorde aktivt, hadde rett på

gårdseiendommer i Øst-Europa, og for guttene fra bondemiljøet, som ikke hadde noen odelsrett som holdt dem hjemme, kunne dette virke forlokkende. Fra SS' perspektiv var dette et viktig trekk for å sikre germansk bosetting i den østlige delen av det kommende storgermanske riket. Disse lovnadene ble i størst grad forespeilet de som meldte seg tidligst, til SS-Wiking, siden det ikke ser ut til at de vervede i legionen skulle få tilsvarende goder. Likevel var oppslutningen til Den norske legion spesielt stor, sammenliknet med resten av okkupasjonstiden. Slike karrieremessige og materielle goder var derfor ikke i noen overbevisende grad utslagsgivende for oppslutningen. Likevel er det sannsynlig at for flere av dem som meldte seg i Stange og Romedal, så var dette faktorer som gjorde terskelen lavere. Jostein Berge fra Ottestad var en av disse. Om det var en dominant årsak til hans frivillige tjeneste i Waffen-SS, er lite trolig, men han hadde sannsynligvis stor tiltro til det fremtidige germanske landbruket i Øst-Europa. Berge var odelsgutt på Kåterud gård, og faren var NS-medlem fra 1933. Sommeren 1943 meldte han seg til Germansk Landtjeneste, og jobbet på flere gårder i det okkuperte Polen. Germansk Landtjeneste var en institusjon etablert av SS og

administrert av NSUF-leder Axel Stang. Landtjenesten hadde det formål å bidra i koloniseringen av Øst-Europa, og sikre den germanske ekspansjonen østover.¹⁷³ Slik sett kan man se dette

landbruksmotivet som transparent og nært forbundet med den germanske og nasjonalsosialistiske tankegangen.

170 Rettsbok for Sør-Hedmark Herredsrett, 3.5.46, L-sak mot Arne Mickelson og Asbjørn Filseth 171 Ibid.

172 Sørlie, Solkors eller hakekors, s.138 173 Emberland og Kott, Himmlers Norge, s.321

Et annet motiv som blir representert gjennom Jostein Berge, var vervingen til krigstjeneste som fluktreaksjon. Ett år etter at han meldte seg til Germansk Landtjeneste, returnerte han til Norge, og opplevde helt andre forhold hjemme i lokalsamfunnet nå enn da han reiste. Mens Jostein var borte hadde de allierte gått i land i Normandie og skaffet seg fotfeste på det europeiske fastlandet.

Tyskerne kjempet nå på flere fronter og situasjonen så stadig mørkere ut for den tyske militærmakt.

Krigssituasjonen gjenspeilet seg også i lokalsamfunnet ,hvor NS-sympatisørene stadig opplevde større aggresjon og isolasjon fra resten av befolkningen. «Vi ble hetset og isolert av alle vi kjente.

Jeg syntes det var tungt og ville bare komme meg vekk. Vi var mange som dro i denne perioden, flere av dem kjente jeg. Vi ville sammen med våre egne ved fronten, jeg ville til Finland».¹⁷⁴ Berge vervet seg så til SS-Skijegerbataljon Norge, men da finnenes fredsavtale satte stopper dette ble han plassert i SS-Polizei-Schijäger-Batallion 506 for å jakte på norske motstandsmenn. Dette

fluktmotivet gjelder sannsynligvis de fleste av «attpåklattene» i Stange og Romedal, som vervet seg for første gang i 1944 og 1945. Det var ikke mange av disse, men motivet kan også gjelde for mange av de som vervet seg for andre og tredje gang. Da lokalbefolkningen isolerte og hetset de frivillige og deres familie, var terskelen lav for å verve seg igjen og flykte fra isolasjonen.