Allerede i april 1940 hadde Herman Harris Aall foreslått for Quisling en undersøkelse av Nygaardsvold-regjeringens nøytralitetspolitikk i tiden før den tyske invasjonen. Aall mente at regjeringen ikke hadde opptrådd upartisk i mellomkrigstiden, og at den tyske invasjonen derfor ikke var folkerettsstridig. Han argumenterte ovenfor Quisling at det var umulig for NS å vinne folkets tillit før de forstod at det var «det tidligere styre» som satt med hovedansvaret for «krigens ulykker».71
Hverken Terboven eller Quisling var opprinnelig interessert i en slik undersøkelse.72 Grunnen er derimot uvisst, men man kan tenke seg at Terboven og tyskerne ikke så noe behov for å undersøke forspillet til 9. april. Tyskerne hadde gjennom en hvitbok allerede lagt frem sin versjon av hendelsene som førte til invasjonen, og de var nok ikke interessert i en revisjon av dette. Den tyske hvitboka var en legitimering av deres eget angrep, og det å komme England i forkjøpet stod i sentrum av denne forståelsen. Dette var for Terboven nok «opplest og
vedtatt», og ingen vits å diskutere videre. En utenrikspolitisk undersøkelse var heller ikke noe
71 Rem, Tore, Reisen til Hitler, Oslo: Cappelen Damm, 2015, s. 244
72 Scharffenberg, Johan, Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie, Oslo: Johan Grundt Tanum, 1950, s. 13
27 nordmennene skulle bedrive, utenrikspolitikken lå jo nå i de tyske hendene, og ikke hos NS.
Tyskerne hadde dessuten allerede befestet makten, og trengte kanskje ikke et ytterligere legitimitetsgrunnlag enn det. Det gjorde derimot Quisling – men han var kanskje nervøs for hvordan resultatet av kommisjonens arbeid ville fortone seg for NS. Sistnevnte kan også være tilfelle med den tyske instansen – de så det kanskje som unødvendig å pirke borti temaet om folkerettslig legitimitet. I et brev til Stortinget fra Aall den 21. september 1951 hevder han at okkupantens uvilje mot en undersøkelseskommisjon etter hans mening skyldtes at de ikke ville havne i kompromitterende lys. Aall hevder at da kommisjonen endelig fikk innvilget autorisasjon fra tysk hold var det først «efter å ha vært presset til det av en verdensberømt forfatter, altså under trykket av risiko for at avslaget skulde bli kjent og vekke pinlig oppmerksomhet i verden. Da okkupanten innvilget å utlevere dokumenter som kunde røpe nogen uønskede meddelelser. Okkupantens vegring kunde da ikke bety annet enn at han selv var klar over en risiko: Vilde han bli renvasket ved undersøkelsen, måtte han jo ha tatt i mot mitt tilbud med takk og åpnet meg alle sine arkivet. Hans avslag peker altså i motsatt
retning.»73
At Granskningskommisjonens tilblivelse skyldtes at man var «presset til det av en
verdensberømt forfatter», er helt riktig. Det var nemlig Knut Hamsuns famøse reise til Hitler i juni 1943 som var det offisielle startskuddet for kommisjonens opprettelse. Hamsun hadde lenge vært en trofast venn av Quisling og NS, i løpet av mellomkrigstiden hadde han
ettertrykkelig plassert seg på høyresiden i politikken, som svært tyskervennlig, og tilsvarende fiendtlig til Storbritannia.74 I sitt fanatiske hat mot Storbritannia fant han en meningsfelle, nemlig Herman Harris Aall, som så med avsky på britenes imperialistiske holdning til havretten, som gikk på bekostning av andre sjøfarende nasjoner – blant annet Norge. I partisammenheng var Aall en ubetydelig del av Nasjonal Samling, men han var Quislings eldste og mest trofast venn, og en av grunnleggerne av Nasjonal Samling.75 76 Han var en vitenskapsmann, og en anerkjent rettslærd med hele to doktorgrader fra Universitetet i Oslo.
Under okkupasjonen spilte Aall rollen som juridisk utreder for både tyske okkupantene og NS, og han var en av få «tyskervennlige nordmenn» som var invitert til Hitlers 50-årsfeiring i
73 Brev 21. september 1951 til den norske regjering fra Herman Harris Aall, Herman Harris Aall - Landssviksak nr. 3089/47 i Riksarkivet.
74 Dahl, Hans Fredrik, Quislings nettverk, Oslo: Aschehoug, 2016, s. 149
75 Dahl, Quisling – en fører for fall, 1992, s. 192
76 Loock, Hans-Dietrich, Quisling, Rosenberg, Terboven: den nasjonalsosialistiske revolusjon i Norge, dens forhistorie og forløp, Oslo: Gyldendal, 1972, s. 53
28
1939.77 Høsten 1940 ble han på Kulturdepartementets initiativ utnevnt til professor i
rettsvitenskap, og under okkupasjonen skrev han fire bøker til støtte for nyordningen. Aall var også Hamsuns reisefølge og støttespiller før møtet med Hitler i 1943.7879 For Aall hadde sin egen baktanke ved møtet; han ønsket nemlig å bruke Hamsun til å få opprettet
undersøkelseskommisjonen sin og få frigitt en rekke viktige dokumenter fra tyskerne.
Quisling selv hadde ved flere anledninger besøkt Hitler, blant annet for å få fremme ønsket om dannelsen av en selvstendig norsk NS-regjering, men dette hadde vært uaktuelt for Hitler.80 Dersom Aall nå lykkes med sin plan kunne derimot Quisling vinne den norske befolkningen over på sin side.81
Selv om Hamsun var blitt fôret med instrukser fra Aall, var det tolken, Holmboe, som måtte skjære igjennom under samtalen med Hitler og komme til hovedpoenget; nemlig at nordmenn flest anså NS som landsforrædere, og at de var en kongetro nasjon. Det var derfor nødvendig å nedsette en kommisjon som skulle undersøke hendelsene rundt krigsutbruddet, og stille spørsmål om den norske regjering forholdt seg nøytralt, eller om den i det skjulte tok Storbritannias side. Dersom sistnevnte skulle vise seg å være tilfelle, ville nemlig
folkeopinionen endres i tysk favør.82 Hitler la i vei med en lengere utredning om en politisk undersøkelseskommisjons hensiktsmessighet, men når Hamsun begynte å kritisere Terboven rant Hitlers tålmodighet ut og møtet var brått over. Til tross for at de norske gjestene ble kastet ut av møtet, hadde Aall lyktes i å bruke forfatteren til å få realisert sin drøm om en undersøkelseskommisjon. Senere samme høst fikk han både Quisling og Terbovens tillatelse, og 22. oktober ble han utnevnt til leder for kommisjonen, som fikk navnet
«Granskningskommisjonen av 1943», selv om den ofte ble referert til som
«Aall-kommisjonen». I kommisjonens første møte samme år, konstaterte professor Aall at det hadde
«kostet store anstrengelser å få i stand denne kommisjon», og han minnet om at den var kommet i stand ved Hamsuns hjelp.83
77 Dahl, Hans Fredrik. (2009, 13. februar). Herman Harris Aall. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 30. oktober 2017 fra https://nbl.snl.no/Herman_Harris_Aall.
78 Dahl, H.F, Hjeltnes, Guri, Nøkleby, Berit, Ringdal, Nils Johan, Sørensen, Øystein, Norsk krigsleksikon, Oslo:
Cappelen, 1995, s. 461
79 Retten fant Aalls atferd så grovt forrædersk, særlig grunnet de hatske ordene mot konge og regjering, at han 76 år gammel ble dømt til 15 år i fengsel. Dommen ble ikke fullbyrdet av alders- og helbredshensyn, - Landssviksak nr. 3089/47 i Riksarkivet
80 Rem, Reisen til Hitler, 2015, s. 291
81 Rem, Reisen til Hitler, 2015, s. 244
82 Rem, Reisen til Hitler, 2015, s. 279-280
83 Møte i Granskningskommisjonen, referat fra 11. desember 1943, S-1162 Justisdepartementet, Granskningskommisjonen 1943, L006,003.
29