Aall var altså selve ildsjelen i kommisjonen som ble opprettet i oktober 1943 - han hadde arbeidet utrettelig for dens opprettelse siden varselalarmen gikk 9. april 1940. Men han var ikke alene i kommisjonen han endelig fikk opprettet. Den bestod av seks
kommisjonsmedlemmer og en rekke sekretærer, som stod for innsamlingen av
bevismaterialet, og alle var medlemmer av Nasjonal Samling. Kommisjonen foretok, under byrettsdommer Solveig Stangs ledelse, i alt 42 avhør av tidligere stortingsmenn, medlemmer av administrasjonsrådet, offiserer, departementsfunksjonærer, og flere. En del vitner ble også avhørt av statspolitiet etter anmodning av kommisjonen.89
Kaptein Kåre Vagn Knudsen ble oppnevnt som ansvarlig for de landmilitære, sjømilitære og luftmilitære spørsmål, med oberst Fritzner fra politiet som landmilitær medarbeider. Vagn Knudsen hadde lagt bak seg en lang karriere som yrkesoffiser, og hadde tatt del i kampene i Norge etter 9. april. Etter kapitulasjonen meldte han seg inn i Nasjonal Samling og Den norske legion. Han ble sent 1940 beordret til Institutt for historisk forskning, hvor han under professor Schnitlers ledelse, skulle gå i gang med innsamling og bearbeiding av materiale om krigen i Norge, fra 9. april til 9. juni.9091
Ekspedisjonssjef i Justisdepartementets lovavdeling Søren Georg Daniel de Fine von Krogh Hasle skulle undersøke handels- og forsyningsspørsmål. Han hadde vært medlem av NS siden 1941, og ble fylkesmann i Troms juli samme år. Han ble også utnevnt til formann i Politiets særdomstol fra mai 1944, og var med på å dele ut en rekke dødsdommer til norske
motstandsmenn.9293
88 Herman Harris Aall - Landssviksak nr. 3089/47 i Riksarkivet.
89 Oversiktsrapport vdr. Jens Rolfsen – avgitt av krim.ass Knut Johansen.
90 Oslo politikammer, Landssviksak, Fnr. 860/51 - Kåre Vagn Knusen
91 Vagn Knudsen ble dømt etter krigen for å ha vært medlem av NS og Den norske legion, og for å ha vært med i et opprop om å få offiserer til å tre inn i DNL. Han mistet stilling som kaptein i hæren, og måtte tilbringe ett år i fengsel. Han ble benådet i 1948.
92 Veum, Eirik Nådeløse nordmenn: Statspolitiet, Oslo: Kagge, 2012, S.949
93 Hasle ble dømt 26. juni 1947 for blant annet medvirkning til drap. Han ble dømt til tvangsarbeid på livstid.
Dommen opprettholdt av Høyesterett 16. mai 195, og han sonet fa 16. juli 1948, før han ble benådet i 1954.
31 Jens Rolfsen skulle ta for seg utenrikspolitiske spørsmål. Han blir i en oversiktsrapport etter krigen definert som et «svært verdifullt medlem av NS, og må vel karakteriseres som en av de mer fremtredende nazister, ved de stillinger han har innehatt som styremedlem og formann i forskjellige bransjeorganisasjoner og Oslo Forsyningsnemnd.»9495 Selv om synet sviktet ham i stor grad løpet av krigen, holdt ikke dette ham fra arbeidet i kommisjonen. Blant en av de som ble hentet inn som assistanse for Rolfsen var direktør i Nordisk Skipsrederforening Nicolas Olaf Kyrre Solberg, kun referert til som Nico. Solberg var ansvarlig på Statsrådskontoret, drev politisk overvåkingstjeneste under krigen og var ansvarlig redaktør for tidsskriftet «Vaar Flaate».96 Han fikk etter hvert også ansvar for skipsfartsspørsmålet i kommisjonen.
Sverre Krogh ble oppnevnt som kommisjonens sakkyndige og kontorsjef. Han var konsulent i kulturdepartementets presseavdeling, og hadde tidligere vært representant på Stortinget for både Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet. Han var også kjent som en av Norges ledende marxister. 97 Fra 1941 skal han også ha arbeidet som informant for det tyske
sikkerhetspolitiet, hvor han særlig leverte informasjon om fagbevegelsen.9899
Halldis Neegaard Østbye fikk tildelt ansvaret for frimurer- og jødespørsmålet. Dette var nok en rolle hun var svært komfortabel med, da hun i flere år hadde markert seg som antisemitt.
Hun hadde arbeidet som propagandamedarbeider i NS i en årrekke, og tilhørte Quislings nærmeste krets.100101 Ekspedisjonssjef i Telegrafverket, og en ivrig nasjonalsosialist og republikaner, Knut Knutson Fiane, ble oppnevnt som sekretær for alminnelige, politiske og utenrikspolitiske spørsmål.
Leif Nikolai Sundt blir oppnevnt som sekretær i kommisjonen. Sundt hadde ingen særlig politisk erfaring, og hadde før krigen kun jobbet i reiselivsbransjen. Etter okkupasjonen fikk
94 Oversiktsrapport vdr. Sak nr. 2034 Jens Rolfsen, 20 des 1948, avgitt av krim.ass. Knut Johansen.
95 Rolfsen ble dømt til ett års fengsel for å ha vært NS-medlem, medlem av NS kamporganisasjon, og Hird-medlem. Han ble også dømt for å ha vært medlem av NS hjelpeorganisasjon, og for å ha gitt penger til Den norske legion og NSH. Dessuten ble han dømt for å ha utgitt artikler, brosjyrer og holdt taler til forsvar for Tyskland.
96 Oslo politikammer, Dnr. 1331 - Solberg Nicolas Olaf Kyrre
97 Sørensen, Øystein, Fra Marx til Quisling, Oslo: Dreyer, 2012, s. 10 og s. 25
98 Dahl, (et.al), Norsk krigsleksikon, 1995, s. 235
99 Sverre Krogh ble dømt til 2 år og 3 måneders tvangsarbeid etter krigen og vanlig rettighetstap. Han ble senere benådet.
100 Dahl, (et.al), Norsk krigsleksikon, 1995, s. 458-459
101 Neegaard Østbye ble i 1948 dømt til syv års tvangsarbeid for landssvik. Hun møtte ikke opp ved innkallingen, og hun ble meldt savnet av mannen. Hun reiste med falsk pass fra Norge til blant annet Afrika, Irland og
Barcelona. Hun returnerte til Norge for å pleie sin syke mann. I 1953 ble hun benådet.
32
han en stilling i Kulturdepartementet som sekretær, men fikk i 1944 permisjon fra denne jobben, og ble utlånt til Granskningskommisjonen som sekretær.102
Det er derimot underlig at det ikke var noen tyskere med i kommisjonen, da dette var svært ulikt det tyske okkupasjonsstyret som ønsket kontroll over alle statlige institusjoner.
Kommisjonen var blitt nedsatt av Quisling i sin rolle som Ministerpresident, men det er klart at dette ikke hadde vært mulig uten tysk godkjennelse. Terboven hadde den fulle sivile myndighet i landet, og det ble til alle tider ført nøye tysk kontroll over alt det norske styret foretok seg.103 Rikskommissariatet hadde derimot full kontroll over informasjonsstrømmen inn i kommisjonen. Utenriksdepartementets arkiv var allerede 9. april fjernet fra Oslo og sendt til den norske legasjonen i Stockholm. En del av Stortingets arkiv var også bragt i sikkerhet, og det tyske sikkerhetspolitiet (Sipo) la beslag på Stortingets arkiv fra og med 1914, hvor de sendte mesteparten til utenriksministeriet i Berlin.104 Granskningskommisjonen ønsket selv å gjennomgå referater fra de hemmelige stortingsforhandlinger, men møtte
motstand hos Sipo. Etter forhandlinger over flere måneder fikk de klarsignal sommeren 1944, men materialet ble ikke utlevert til fri rådighet for kommisjonen. Hvert dokument måtte nemlig bli nedtegnet i nøyaktige kopier under Sipos kontroll, noe Granskningskommisjonen godtok.105 Disse avskriftene må regnes som fullstendig riktige, da dokumentene, sammen med originalene, ble overgitt til Granskningskommisjonen av 1945 etter krigens slutt. Derfor virker det ikke som Rikskommissariatet har holdt tilbake informasjon fra kommisjonen, men det er tydelig at kommisjonen var under tysk kontroll – selv om det hadde vært et poeng for Aall at kommisjonen var helt fri for tysk innflytelse; «Jeg mener man ikke bør ha noen innblanding fra tysk side i denne saken, da den ikke angår Tyskland, men oss.»106 Det er mulig at Granskningskommisjonens «tyskerfrihet» kan forstås som et ledd i den rolige nedbyggingen av Rikskommissariatet, da Terboven kun ett år tidligere hadde latt Quisling overta som Ministerpresident for å gi de tyske politiske handlingene et snev av legitimitet gjennom et norsk styresett.107 Eller så kan det også tenkes at Terboven rett og slett ikke brydde seg nok om kommisjonens arbeid til å føre noen ytterligere kontroll enn
dokumentavskrivning og et løfte om gjennomsyn før eventuell publisering – han var nok klar
102 Oslo Politikammer, Dnr. 3741 Leif Nikolai Sundt
103 Nøkleby, Berit, Josef Terboven – Hitlers mann i Norge, Oslo: Gyldendal, 2008, s. 96
104 Scharffenberg, Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie, 1950, s. 13
105 Scharffenberg, Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie, 1950, s. 14
106 Møte i Granskningskommisjonen, referat fra 11. desember 1943, S-1162 Justisdepartementet, Granskningskommisjonen 1943, L006,003.
107 Nøkleby, Josef Terboven – Hitlers mann i Norge, 2008, s. 196
33 over at et eventuelt resultat ikke ville vike særlig fra den tyske versjonen av forspillet til 9.april.