Konspirasjonsteoriene Granskningskommisjonen forfektet var særlig sentrert rundt nøytralitetsspørsmålet, hvor de hevdet at Nygaardsvold-regjeringen og kongehuset hadde
298 P.M av Aall, mai 1940, Herman Harris Aall - Landssviksak nr. 3089/47 i Riksarkivet
299 Referat fra sekretærmøte 11.2.1944, S-1162 Justisdepartementet, Granskningskommisjonen 1943, Bevisopptak nr. 1 L0002
300 Sekretærmøte den 5.5.1944, S-1162 Justisdepartementet, Granskningskommisjonen 1943, L0002, 0002
301 Brev til Kulturdepartementet 14. april 1945, S-1162 Justisdepartementet, Granskningskommisjonen 1943, L0007, 0003
93 konspirert ved å underholde hemmelige avtaler med britene i tiden før 9. april, og at de hadde ført en mer fordelaktig poltikk ovenfor Storbritannia enn Tyskland. Hovedpoenget var at de hadde bedratt og løyet for det norske folk. Ofte kobles begrensede konspirasjonsteorier til større teorier, og flere konspirasjonsteoretikere har begynt i det små, for deretter å bevege seg ut i det grandiose. Det var nettopp dette som skjedde i Granskningskommisjonen da de blandet sammen de begrensede teoriene om Nygaardsvold-regjeringen og kongehusets fordekte spill, med tanken om at jødene og frimurerne hadde gjennomsyret alle ledd i
forspillet av 9. april, og at denne kraften måtte forstås som den bakenforliggende og drivende kraften til at Norge ble dratt med i krigen.
Det som taler mest for at de konspirasjonsteoretiske forestillingene var tilstedeværende i kommisjonen er behandlingen av den jødisk-frimureriske verdenskonspirasjonen og dronning Mauds påståtte infertilitet. De andre konspirasjonsteoriene som ble fremmet i kommisjonen var av mindre karakter, men disse to aspektene tar undersøkelsen helt ut av proporsjoner. De er store konspirasjonsteorier, og det viser i hvor stor grad fordommer var levende i
kommisjonen. Undersøkelsen av kongehuset var kanskje bare et sidespor. I hovedsak var det kong Haakons påståtte fordekte rolle i forspillet av 9. april som skulle undersøkes, men de genealogiske mytene rundt kongefamilien ble også undersøkt. Det er vanskelig å forstå hva dronning Mauds fertilitet har å gjøre med spørsmålet om hvem som satt med hovedansvaret for at Norges nøytralitet havarerte i 1940. Samtidig er det klart at en pinlig avsløring om kong Haakons privatliv, eller hans påståtte kontakt med britisk etterretning, ville ha vært et
propagandakupp for Quisling.
Granskningskommisjonen var i stor grad påvirket av det fiendebildet Nasjonal Samling forfektet. Den konspirasjonsteoretiske verdensanskuelsen til nasjonalsosialismen var svært levende i kommisjonen. Dette kom til uttrykk i Granskningskommisjonens forklaringsmetode, som forklarte at grunnen til at Norge ble dratt med i krigen var konspiratørenes feil;
kongehuset, regjeringen, britene, jødene og frimurerne. Disse tankene stod som et ledd i et ønske om å omskrive historien, noe som er et klassisk konspirasjonsteoretisk trekk da konspirasjonsteorier ofte tilbyr en fullstendig omskrivning av den konvensjonelle historien.
Granskningskommisjonen ønsket å fremstille et bilde som var motsigende til den utbredte forestillingen. Brorparten av det norske folk anså overfallet 9. april som å bli frarøvet fedrelandet, men Granskningskommisjonen så det heller som en redning fra en stor
94
sammensvergelse. Denne blandingen av en søken etter syndebukker og tankene om sammensvergelse er klare konspirasjonsteoretiske trekk ved kommisjonens arbeid.
7.5.1 «Helterolle for den lille mann»
Konspirasjonsteorier appellerer ofte til opposisjonelle krefter – og opposisjonell er akkurat slik du kan beskrive Granskningskommisjonen og Nasjonal Samlings ståsted.
Granskningskommisjonen var i opposisjon mot den konvensjonelle historiefortellingen, mens Quisling var det til «det tidligere styret». Begge følte seg utenfor i et land som anså dem som landsforrædere, og begge mente de hadde en viktig misjon og et spesielt viktig oppdrag.
Religionshistoriker Asbjørn Dyrendal hevder at i «konspirasjonstenkningens drama er det en helterolle å spille for den lille mann.»302 For Quislings del var det nettopp en slik helterolle han forsøkte å skape for seg selv innad i Nasjonal Samling, og medlemmene i
Granskningskommisjonen anså nok seg selv som en slags fortropp, som skulle frembringe en politisk forandring ved å lede massene i en ny, og etter deres oppfatning, mer riktig retning.
Dette er en klar konspirasjonsteori, som minner om Lenins avantgarde; hvor partiet skulle være en fortropp for den kommunistiske revolusjonen.
Både Quisling og Granskningskommisjonen anså sitt arbeid som en del av en kamp mellom det gode og det onde. Quisling skulle jo faktisk redde Norge fra det han anså som nasjonens undergang, og han hentet sin legitimitet fra sin vilje til innsats for Norge.303 Quisling
oppsummerte dette standpunktet best selv i kupptalen den 9. april: «Vi er de eneste som i kraft av […] vår bevegelses nasjonale mål […] kan redde landet.»304 I sitt brev til Stortinget hevder Aall at han ikke har latt seg lede av annet politisk formål enn å oppfylle sine plikter som norsk borger: «Mine politiske interesser har vært plikthensyn.» Det er kanskje et tilsvarende plikthensyn som Quisling refererte til da han kuppet makten 9. april.
Quisling hadde kanskje trodd at makten i seg selv ville vinne det norske folk for ham, men dette var en grov feilvurdering. Han ble heller sett på som en landsforræder, som dolket landet sitt i ryggen.305 Derfor kan han kanskje til syvende og sist ha ønsket
Granskningskommisjonen velkommen, slik at de kunne frembringe bevis for hans påstander,
302 Sørensen, Den store sammensvergelsen, 2007, s. 280
303 Dahl, Hans Fredrik, «Ledelse i en førerstat: Quislings nyordningsforsøk 1940-45», i Nytt norsk tidsskrift (trykt utg.). Oslo: Universitetsforlaget, 1992, s. 168
304 Dahl, Quisling – en fører for fall, 1992, s. 107
305 Dahl, Quisling – en fører for fall, 1992, s. 118
95 at det tidligere styret var årsaken til tyskernes nødvendige innmarsj for å redde Norge. Han fremmet den samme retorikken som Granskningskommisjonen førte, som vi blant annet ser tydelig i Quislings tale på Førertinget i forbindelse med det 8. riksmøtet, den 25. september 1942, altså året før opprettelsen av kommisjonen. Her hevder han at det var det «demokratiske system som med sine iboende skrøpeligheter og skjevheter, under deres landsforræderske ledelse, med en naturlovs nødvendighet utviklet seg til den største nasjonale katastrofe i det norske folks historie.»306 Her hevder han altså at det var Stortinget, under ledelse av
Nygaardsvold-regjeringen, som hadde ført Norge ut i katastrofen, og at kongen hadde hatt en landsforrædersk holdning; «Han spilte under dekke med England som dets kronede agent og brakte Norge inn i krigen.» Videre i talen kaller han kong Haakon for «en alliert med
jødemakten.»307 Han hevder også at deres «sytende motstandere» kun hadde seg selv å skylde på: «Hvem var det de stemte på? På de folk som har styrtet landet vårt uti katastrofen og brakte det i en situasjon som bare er blitt såpass som den er, takket være Tyskland og Nasjonal Samlings innsats. Er det noen som skulle ha grunn til å beklage seg, er det virkelig vi i Nasjonal Samling. Våre inntrengende advarsler og iherdige arbeid for å redde landet fra katastrofen ble lite påaktet. Med åpne øyne måtte vi se på at forbryterske ledere og
landsmenns likegyldighet styrtet vårt fedreland i ulykken. Og fremdeles må vi kjempe for forståelse i et forstokket og forvillet folk.»308 Granskningskommisjonens egentlige hensikt kan derfor ikke ha vært noen annen enn å fremme NS’ sak, og at de i første rekke skulle skaffe bevis for å legitimere dette styret.
7.6 Avslutning
Dette kapitlet har etablert at det eksisterte klare konspirasjonsteoretiske forestillinger i Granskningskommisjonen. Det som er fascinerende med kommisjonen er at den
konspirasjonsteoretiske verdensanskuelsen blir satt i et system, gjennom en «statsstøttet»
kommisjon, fylt av medlemmer med fordommer mot sitt undersøkelsesobjekt. Dette kunne umulig skape et objektivt resultat, og kommisjonen må forstås som et ledd i NS og Quislings hovedmål under krigen, som var å oppnå norsk selvstendighet. De så altså ikke sin oppgave i å bidra til en økning av tyskernes makt i Norge. Dersom det hadde vært tilfellet, ville nok Granskningskommisjonen ansett sin oppgave for bortkastet.
306 Quisling, «Vidkun Quislings tale på Førertinget, 25. september 1942», 1943, s. 24
307 Quisling, «Vidkun Quislings tale på Førertinget, 25. september 1942», 1943, s. 25
308 Quisling, «Vidkun Quislings tale på Førertinget, 25. september 1942», 1943
96
Det faktum at man hadde vært medlem av Granskningskommisjonen virket ikke å spille inn på landsviksdommene som ble avsagt etter krigen, men retten levnet ingen tvil om hva kommisjonens formål egentlig var. Domsavsigelsene hadde kanskje fortont seg annerledes om Granskningskommisjonen hadde rukket å publisere en ferdig rapport. Dersom den hadde vært skrevet i Aalls-ånd ville det blitt en svertekampanje uten like mot
Nygaardsvold-regjeringen og kongehuset. Det er mulig at Granskningskommisjonen, eller hvert fall enkelte av medlemmene, ikke anså sitt arbeid av propagandamessig art – særlig i begynnelsen. Men det er ikke mulig at de drevne politikerne, militærfolkene og akademiske medlemmene ikke så hvilken propagandakraft som lå i materialet de undersøkte, da en konspirasjonsteoretisk verdensanskuelse skinner igjennom i nesten alle aspekter ved arbeidet.
97