Det normative, vage, uklare og vestlige konstruerte barnets beste

Syv av studiene har jeg plassert under overskriften ‘det normative, vage, uklare og vestlige konstruerte barnets beste’. Tematisk spenner artiklene nokså vidt, hvor

kontantstøtte, rett til spesialpedagogisk hjelp, lokale forståelser av barnets beste for de

32 yngste barna, og etiske dilemma og relasjonelle konflikter – er noen av temaene.

Likevel er et felles trekk at de i større eller mindre grad berører det jeg har betegnet som det normative, vage, uklare og vestlig konstruerte barnets beste i

barnehageforskning. Det vage og normative eller det uklare og ubestemte, gir konnotasjoner til noe mangelfullt og svakt. Likeledes det vestlige, hvor det

underliggende her er at det ikke-vestlige barnets beste, representerer en helt annen forståelse og at barnets beste er en vestlig konstruksjon. Denne posisjonen finner jeg interessant. Følgende studier ble fortolket inn i denne kategorien:

I boka European childhoods: Cultures, Politics and Childhoods in Europe (James &

James (red), 2008) har Anne Trine Kjørholt (2008) skrevet et kapittel med tittelen Children as New Citizens: In the Best Interests of the Child? Boka som helhet

undersøker barns rettigheter og barns beste i praksis i Vesteuropeisk kontekst, og viser hvordan barn i ulike land og innen samme land innenfor ulike fagområder, er

posisjonert ulikt, gjennom statenes velferdspolitikk. Det rettes også oppmerksomhet på hvordan begrepet barnets beste er uttrykt og fortolket ulikt i de ulike land i

Vest-Europa. I kapittelet, som er en diskursanalyse, diskuterer Kjørholt med utgangspunkt i to case, ulikhet i vilkår for barn som bor på samme sted. Kjørholt (2008, s. 16) skriver at barn som sosiale deltakere i en rettighetsdiskurs, utviklet i sen-moderne vestlig kontekst, reflekterer verdier om hva det vil si å være barn og at forholdet mellom barns deltakerrettigheter og barnets beste, inneholder paradokser og dilemmaer ofte gjemt i den hegemoniske globale rettighetsdiskursen. At rettighetene er vage og tvetydige, resulterer i inkonsistent implementering av konvensjonen, også nasjonalt (Kjørholt, 2008, s. 16). Antologien Barn som samfunnsborgere – til barnets beste? (Kjørholt (red), 2010) som også dekker over ulike barnerettsområder, fokuserer spesielt på barns rett til deltakelse og medvirkning, og barnets beste som diskuteres i et kritisk

perspektiv. To av kapitlene knyttes til barnehage, også begge disse skrevet av Anne Trine Kjørholt (2010 a og 2010b). Ett av disse kapitlene til Kjørholt presenteres i dette avsnittet, og det andre i mitt kapittel 2.2.4. Kjørholt (2010a) skriver at prinsippet om barnets beste er ingen nøytral idé, men en standard som får ulikt meningsinnhold i forskjellige kulturelle kontekster, hvor også kjønn, etnisk tilhørighet og sosial klasse har betydning. Kjørholt skriver, med referanse til Philip Altston (1994), at i moderne

33 vestlige samfunn regnes barns individualitet og autonomi som i tråd med barnets beste, og motsatt i mange ikke-vestlige samfunn vil dette oppfattes i strid med barnets beste og lokale verdier (Kjørholt, 2010a, s.16). Denne posisjonen kan være viktig å løfte fram i diskusjoner om barnekonvensjonen. Kjørholt (2010b), skriver imidlertid fram en relasjonelt orientert forståelse senere i boka. Dette omtales i kapittel 2.2.4.

I artikkelen What is Best for the Child? Early Childhood Education and Care for Children under 3 Years of Age in Brazil and in Finland, diskuteres de universelle forpliktelsene som ligger i prinsippet «barnets beste»¹³ for barn under tre år (Rutanen, de Souza Amorim, Colus & Piattoeva 2013). Artikkelen er en komparativ

policydokumentanalyse av nasjonale styringsdokumenter i Brasil og Finland.

Forfatterne anvender tematisk innholdsanalyse og senere kulturteori i analysene for å forstå og forklare hvordan universelle eller internasjonale trender og forpliktelser, slik som Barnekonvensjonens artikkel 3 påvirker og transporteres til lokale forhold, for eksempel til rammeplaner eller andre nasjonale og lokale policydokumenter. Det er likevel uklart hvordan forfatterne har gått fram for å analysere sin empiri, og hvordan barnets beste er konstruert. De skriver at 12 av barnekonvensjonens artikler er fortolket inn i begrepet «barnets beste», uten at valget av disse eksplisitt er begrunnet (Rutanen et al., 2013, s. 127). Resultat fra arbeidet deres viser interessante fellestrekk mellom landene: Både Brasil og Finland understreker i sine læreplaner betydningen av barns rett til beskyttelse og til å delta. Forfatterne fant også likheter mellom landenes vekt på pedagogikk i barnehagene. I Finland er «barnets beste» knyttet mer til likhet, dvs.

begrepet gjelder hele befolkningen, uavhengig av etnisitet eller sosial klasse. I Brasil derimot, er barnets beste differensiert i forskjellige lag av befolkningen. I Brasil ønsker myndighetene at flere barn skal gå i barnehage eller ha «out-of-home care», mens man i Finland ser det som det beste for de yngste (0-3 år) barna å være hjemme, og gir økonomisk støtte til dette. Rutanen et al. (2013, s. 133) skriver at «barnets beste»

13 Rutanen et al. (2013:123) setter barnets beste i anførselstegn gjennomgående i artikkelen. De setter anførselstegn slik: ‘best interests of the child’. I denne artikkelen er også andre begreper satt med anførselstegn. Der forfattere har satt barnets beste i anførselstegn, har jeg valgt å presentere teksten slik i gjennomgangen av forskningen, der jeg siterer eller er tett på sitering. Når barnets beste er satt i anførselstegn, kan det fra forfatternes side innebære en understreking av uttrykket med indirekte referanse til noe, men likevel uten at det forklares. Det kan det derfor ikke sies noe klart om.

34 sjelden nevnes i de finske og brasilianske dokumentene, uten å oppgi nærmere antall.

Det refereres kun til den finske rammeplanen i eksemplene som gis i artikkelen. Begge landene har imidlertid i sine rammeplaner og nasjonale barnehagepolitikk fokus på prinsippet om barnets beste, selv om prinsippet fortolkes og arbeides ulikt med i hvert land (Rutanen et al., 2013, s. 139). Artikkelen er viktig bidrag til økt oppmerksomhet mot de yngste barna i relasjon til barnets beste, men også til diskusjonen om

prinsippets uklarhet og fleksibilitet.

Niina Rutanen har også tidligere arbeidet med denne tematikken. I artikkelen Space for toddlers in the guidelines and curricula for early childhood education and care in Finland (Rutanen, 2011) benytter hun også dokumentanalyse og spør hvordan barnets beste og barns behov er konstruert i relasjon til barns alder i fem finske barnehage-policydokumenter, inkludert barnekonvensjonen. Hun har kodet dokumentene

(fortolket som aktører) og lett eksplisitt etter alder og barnets beste og/eller behov og med et diskursivt utgangspunkt studert hvordan barnets beste er konstruert ift. alder i dokumentene. Rutanen er utover det, ikke mer spesifikk på framgangsmåten. Hun konkluderer med at det verken finnes en universell eller lokal standard som definerer og konstituerer barnets beste. Her støtter Rutanen seg på Kjørholt (2008). De nasjonale og kommunale rammeplanene i Finland overlater til barnehagene selv å fortolke hva aldersrelaterte behov og barnets beste er. Alder er brukt som distinksjon på alle nivå av planlegging, mens barnets evner og behov kommer i spill, skriver Rutanen. Det vil si at det stereotypiske bildet på hva barn under 3 år kan og ikke kan, er det styrende

(Rutanen, 2011, s. 535). Hun identifiserer en konstruert forskjell mellom yngre og eldre barn, hvor det utviklingspsykologiske paradigmet er det styrende. Rutanen (2011, s. 535-537) spør derfor om slik alderskonstruert kategorisering av de yngste barna kan maskere andre faktorer som kjønn, etnisitet og kulturbakgrunn. Rutanen (2011)

foreslår mer kritiske og tverrfaglige perspektiver i arbeid med fortolkning av rammeplaner i barnehagene, ikke minst mer kontekstuell kunnskap som kritisk undersøker strukturer som konstruerer og normaliserer 'aldersmessig' oppførsel. I tillegg til påpekningen av den manglende universelle og lokale standard av barnets beste, er artikkelen også et bidrag til diskusjonen om de yngste barnas rett til medvirkning og demokrati i barnehagen.

35 I artikkelen til Brown (2003), Advocacy for Young Children Under IDEA: What Does It Mean for Early Childhood Educators, er oppmerksomheten rettet mot

barnehagelæreres rolle i USA. Artikkelen handler om barn med nedsatt funksjonsevnes behov for spesialpedagogisk hjelp og dilemmaer som oppstår når oppfatninger om barnets beste spriker, og når lærer og foreldre er uenige. De rettslige og administrative retningslinjene er det som undersøkes, med andre ord policydokumenter. Det er uklart hvordan forskningsarbeidet er gjennomført, fordi det ikke eksplisitt beskrives. Brown diskuterer om retningslinjene er gode nok verktøy for å hjelpe barnehagelæreren i vurderingsarbeidet, hvor også et større case presenteres og diskuteres. Premisset for arbeidet er at Brown (2003, s. 229) oppfatter at det er innenfor lærernes

samfunnsmandat å ivareta barnets beste. Brown (2003, s. 236) diskuterer rettsreglene og mener at regelverket i for stor grad ivaretar foreldrenes rettigheter. Det

argumenteres for etablering av en barnets beste standard og muligheten for at ved uenighet, kan en uavhengig tredje instans vurdere saken. I barnehagen i Norge er kravet til samarbeid med foreldre så sentralt at det er nevnt allerede i barnehagelovens formålsbestemmelse. Dette kan derfor være en relevant diskusjon også i Norge, og som diskuteres senere.

I Ellingsæter (2003) er temaet kontantstøtte versus barnehage, hvor forfatteren

analyserer ulik forskning om kontantstøtte. Diskusjonen knyttet til barnets beste føres med utgangspunkt i mødres oppfatninger om valg av løsning for sine barn, privat versus offentlig omsorg. Uavhengig av hvilke omsorgsløsninger mødrene hadde valgt, var standard begrunnelse på tvers av ordninger «barnets beste» (Ellingsæter, 2003, s.

519). Ellingsæters (2003) artikkel viser dermed også til normative forståelser av

barnets beste, hvor begrepet brukes for å argumentere for helt ulike verdistandpunkter.

Hvilke omsorgsløsninger mødre velger for sine barn, er imidlertid langt mer sammensatte beslutninger. Ellingsæter (2003) problematiserer forholdet mellom velferdspolitikkens intensjoner og dens faktiske virkninger på mødres yrkesmønstre.

Hun viser at om man vil forstå den norske familiepolitiske modellens betydning for mødres yrkesdeltakelse, kan man ikke bare undersøke de formelle ordningene.

36 Tirri og Husu (2002) har skrevet artikkelen Care and Responsibility in 'The Best

Interest of the Child': Relational voices of ethical dilemmas in teaching.

Datagrunnlaget som analyseres og diskuteres er 26 tekster skrevet av barnehagelærere om etiske dilemma. Analysen av disse viser at alle de etiske dilemmaene som oppstår i barnehagen er relasjonelle og forholder seg til ulike og konkurrerende fortolkninger av

«barnets beste». Forholdet mellom omsorg og ansvar blir identifisert som

grunnleggende elementer i lærernes profesjonelle moral. Forfatterne viser at det er konflikter mellom lærere og foreldre, mellom lærere seg imellom, og institusjonelle konflikter – konflikter mellom lærere og «systemet». Barnehagelærerne stilte spørsmål ved om foreldrenes handlinger var til barnets beste. For eksempel i situasjoner der det var mistanke om omsorgssvikt, kunne foreldre nekte å drøfte dette med

barnehagelæreren. Eller i en situasjon der læreren mente at barnet hadde særskilte behov, kunne foreldrene være uenig og reagere med sinne, noe som kunne føre til manglende samarbeid med læreren. Slike situasjoner var heller ikke, ifølge læreren, til barnets beste. Konflikter mellom læreren og systemet (kommunen), kunne handle om arbeid for å beholde et barn på sin avdeling, fordi læreren menet det var til beste for barnet, men som kommunen ville flytte til en annen avdeling eller annen barnehage.

Disse fortellingene får fram sprikende oppfatninger i hva som i ulike situasjoner kan være til barnets beste, og kompleksiteten i slike vurderinger. Artikkelen er viktig fordi den problematiserer hvor utfordrende det er å operasjonalisere prinsippet og hvordan dette påvirker det pedagogiske arbeidet i barnehagen. Tirri & Husu (2002) er opptatt av at arbeid med etiske konflikter i yrkesutøvelsen ikke bare krever lærere som er «pro-barn», men også lærere som evner å resonnere over moralsk relevans i hvert dilemma.

Den moralske dimensjonen ved og refleksjon av barnets beste, kommer dermed tydelig fram og er viktig i forståelsen av hva dette handler om.