Avhandlingens formål og overordnede problemstilling

Formålet med avhandlingen er å framskaffe kunnskap om barnets beste som kan ha betydning for det pedagogiske arbeidet i barnehagen. Ved å framskaffe slik kunnskap

25 gjennom analyser av policydokumenter som empiri, er hensikten også å åpne opp rommet for kritisk bevissthet og engasjement om policydokumenter og mulige nye forståelser om det pedagogiske arbeidet i barnehagene. Den overordnede

problemstillingen i avhandlingen er således;

Hvordan er prinsippet om barnets beste formulert og konkretisert i policydokumenter, og hvilken betydning kan slike analyser få for pedagogisk arbeid i barnehagen?

Avhandlingens utgangspunkt er altså å studere barnets beste med utgangspunkt i en bestemt kontekst: barnehagen i Norge. Det framgår av spørsmålet at jeg ikke har fysisk gått inn i barnehagens praksiser for å finne ut av dette, men derimot valgt å lese,

analysere og diskutere ulike policydokumenter. De valgte dokumentene er publisert innenfor en avgrenset, kort samtidshistorisk periode. Av problemstillingen

framkommer det videre at jeg vil undersøke prinsippet om barnets beste og hvordan dette er formulert og konkretisert. Når begrepet formulert er valgt, så indikerer det et fokus på hva som faktisk står og er skrevet i dokumenter, altså det eksplisitte i

tekstene, eller det artikulerte: Hva kan leses ut av policydokumenter om hvordan ulike aktører på denne måten anskueliggjør barnets beste, for derigjennom å gi prinsippet validitet og gyldighet? Med dette vil jeg studere, analysere og diskutere hvilke områder prinsippet konkretiseres i og kommer til utrykk på i tekstene i barnehagekontekst. Som mål kan dette føre til at prinsippet kan få et tydeligere og mer substansielt innhold for pedagogisk arbeid i barnehagen. Pedagogisk arbeid er her forstått som et vidt begrep og vil kunne omfatte både tanker, verdier, holdninger, relasjoner, kunnskaper,

samarbeid, aktiviteter, prosesser, og konkrete handlinger (Kvamme, Kvernbekk &

Strand, 2016). Dokumentene som er valgt for analyse i mine forskningsartikler er tekster som er utarbeidet av dem vi blant annet kan betegne som fageksperter, byråkrater i departement, politikere, barnerettseksperter eller jurister.

En konkretisering av prinsippet vil f.eks. kunne vises gjennom hvordan «avsender» av en tekst deler opp ulike områder av barnehagevirksomheten, hvor de gjør prinsippet relevant. Dette har fokus i avhandlingens artikkel 1 (Eriksen, 2014a). Dette kan for eksempel være innenfor områdene barns rett til medvirkning, barn med særskilte

26 behov, foreldresamarbeid eller knyttes til voksen- og pedagogtetthet i barnegruppene i barnehagen osv. I avhandlingens artikkel 2 og 3 forfølges barnets beste gjennom å fokusere på to områder identifisert i artikkel 1, som helt sentrale for forståelsen av det pedagogiske arbeidet knyttet til prinsippet om barnets beste. Det ene området er retten til deltakelse og medvirkning i barnehagen (Eriksen, 2018). Det andre området er barn med særskilte behov og deres rett til spesialpedagogisk hjelp (Eriksen, 2014b).

Prinsippet om barnets beste er i utgangspunktet omtalt som et juridisk prinsipp. Det er imidlertid ikke rettens eller domstolens anvendelse som er anliggende for

avhandlingen. Jeg ønsker å analysere policydokumenter for å identifisere hvordan slike dokumenter kan forstås, for så å diskutere hvilken betydning dette kan få for barn i barnehagen, for eksempel særskilte faktorer og områder som må ivaretas og gis oppmerksomhet når ansatte i barnehagen arbeider med utgangspunkt i barnets beste.

Barnehagens rammeplan del 1 formulerer, som beskrevet, barnets beste som et prinsipp som skal gjelde all barnehagevirksomhet. Når begrepet prinsipp er valgt i problemstillingen, menes det ikke at barnets beste «bare» er et prinsipp. FNs

barnekomite har omtalt artikkel 3 nr. 1 om barnets beste i barnekonvensjonen, som et tredelt begrep. Barnets beste er både en materiell rettighet, et fortolkningsprinsipp og en saksbehandlingsregel (General Comment No. 14 (2013), para 6). Det er denne forståelsen som er lagt til grunn i dette avhandlingsarbeidet, og utdypes ytterligere under kapittel 3.4.2

Med policydokumenter som begrep i problemstillingen, sikter jeg til alle typer skriftlige dokumenter som på en eller annen måte kan få eller har innvirkning på, bestemmer og regulerer institusjoners praksiser og arbeidsmåter, i dette tilfelle barnehagen. Selve policy-begrepet har egentlig ikke noen god norsk oversettelse og kan ikke bare oversettes til politiske dokumenter siden begrepet rommer mer. Min forståelse av policydokumenteter er inspirert av tenkningen som tilbys i institusjonell etnografi (Smith, 2005). Det vil si at jeg i utgangspunktet også inkluderer lovregler og forskrifter, fordi disse tekstene direkte kan styre virksomheter gjennom påbud og forbud. Policydokumenter kan altså være ulike typer dokumenter, både nasjonale og internasjonale tekster, som kan legge overordnede føringer på eller styre

27 virksomhetene, slik som forskrifter, rundskriv, strategier og programmer. I tillegg kommer alle typer dokumenter som har til hensikt å foreslå lovverk, prinsipper, rammer og praksiser innen et fagområde. Med andre ord, de er normative og dermed viktige for forståelsen, og hvordan vi forholder oss til og tenker om begrepet barnets beste. Policydokumenter kan derfor sies å styre politikk og/eller faglig virksomhet enten direkte eller indirekte. Det redegjøres for arbeidet med utvalg av dokumenter i kapittel 4.7.

Rammeplan for barnehagelærerutdanningen kan stå som et eksempel på et dokument som indirekte kan styre barnehagens virksomhet gjennom ulike læringsmål studentene må forholde seg til, som i neste omgang får betydning for deres kunnskap og

forståelser om barn og foreldre, og påvirke praksiser og handlinger. Policydokumenter kan derfor være dokumenter som både forklarer/ikke forklarer, foreslår/ikke foreslår og formulerer/ikke formulerer politikk på et område. Direkte eller indirekte vil de gi føringer på bestemte ønskverdige måter å tenke på og å utøve praksis på innenfor et fagfelt, f.eks. en departemental veileder for ansatte i barnehagene. Slike dokumenter kan oppfattes av ulike ansatte som riktig/uriktige og/eller fullstendige/ufullstendige, men ansatte må likevel forholde seg til dem.

Av og til kommenteres og omtales lovforslag og fortolkninger av lovtekster, slik som rundskriv og FNs barnekomites generelle kommentarer, i lærebøker for

barnehagelærerstudenter (Se f.eks. Bjerklund, Groven & Åmot (red), 2019; Eriksen &

Germeten, 2012 og Kjørholt, 2010c). Lærebøker kan også være normative i sin tilnærming i det de fortolker lovverk og foreslår ønsket praksis innen et felt, men lærebøker er likevel ikke regnet som policydokument i denne avhandlingen.

Avgrensingen av dokumentene som er grunnlag for analyser er altså knyttet til

avsenderen, som gjerne er et fagpolitisk utvalg eller et organ, men kriteriet for utvalg er også knyttet til intensjonen eller statusen til dokumentet. Avsenderen av

dokumentene som er omfattet av begrepet policydokumenter, er politiske myndigheter, utvalg med offentlig autoritet eller valgt organ innen et spesifikt område, f.eks. alle de ulike FN komitéene (Freeman & Maybin, 2011). Det innebærer at dersom en

akademiker som medlem i en offentlig utredning får flertall for et bestemt budskap i

28 utvalgsutredningen, blir budskapet først da del av et policydokument, selv om

innholdet tidligere var presentert i en lærebok.