Demokrati og medvirkning i relasjon til barnets beste

Under denne overskriften presenteres fire artikler/kapitler som er fortolket inn i

kategorien demokrati og medvirkning i relasjon til barnets beste. Som det vil framgå er temaet i disse artiklene i større eller mindre grad koplet til barns rett til medvirkning og deltakelse. Artiklene viser at det er en sammenheng mellom deltakelse, medvirkning og demokrati og barnets beste, noe som også ble tematisert i Eriksen (2018). I dette forfølger jeg hvordan denne sammenhengen skrives fram og eksplisitt koples til barnets beste. Alle de fire artiklene som presenteres har norske forfattere.

40 I bokkapittelet Barnehagen som lekegrind for autonomi og valgfrihet? diskuteres barnehagen som et rom for barns rettigheter som samfunnsborgere, og forståelse av barndom og «barnets beste» (Kjørholt 2010b, s. 153). Kjørholt anvender

diskursteoretiske perspektiv. Forholdet mellom barnets beste og medvirkning står sentralt i kapittelet, hvor særlig individualitet og valgfrihet diskuteres i lys av dette. Et viktig poeng i artikkelen er at barnets beste og medvirkning ikke er nøytrale begrep.

Medvirkning og samfunnsborgerskap, konkluderer Kjørholt (2010b, s. 166-167), er noe langt mer enn valgfrihet og selvbestemmelse eller fravær av voksenkontroll. I stedet skriver hun at rettighetene er tett vevd sammen med sosiale relasjoner og

tilhørighet. Barnehagelærerne har ansvar for at alle barn får innflytelse og medvirkning og blir inkludert i fellesskap som aktive deltakere. Dette skal også inkludere de yngste og de barn som har særskilte behov, skriver Kjørholt (2010b). I dette skrives altså fram en mer relasjonelt orientert forståelse av barnets beste, hvor barnets tilhørighet til barnegruppen og felleskapet har betydning. Ansvaret for alle barns rett til demokratisk deltakelse, ligger hos barnehagelæreren, skriver Kjørholt. Ut av dette leses dermed at begrepet både fortolkes individuelt, men også relasjonelt. Dette er viktig tema for forståelsen av barnets beste og som tas opp i senere diskusjoner.

Grindheim (2014) drøfter også denne tematikken gjennom artikkelen «‘I Am Not Angry in the Kindergarten!’ Interruptive Anger as Democratic Participation in Norwegian Kindergartens». Her er barnets beste også knyttet til barns rett til

demokratisk deltakelse. Grindheim bruker etnografisk inspirert feltarbeid i barnehage som metode (Hammersley & Atkinson, 2007), hvor logger, observasjoner og samtaler er nedskrevet for hånd. I likhet med denne avhandlingen anvender Grindheim teori av Gert Biesta (2006, 2010) i sitt teoretiske rammeverk for å diskutere demokratisk deltakelse. Grindheim kritiserer barnehagens ansatte for ikke å forstå barns sinne og aggresjon som en legitim måte å delta på, med referanse til respekt for barnets beste og demokratiske verdier og barnekonvensjonens artikkel 3, 6, 16 og 19. Grindheim er kritisk til at programmer «for modifying anger, in the best interests of the child» møter lite opposisjon og motmæle (Grindheim, 2014, s. 313). Jeg vurderer at Grindheim utdyper og gir et viktig bidrag til å forstå barns rett til å yte motstand gjennom

41 aggresjon som en måte å delta på, og dermed del av forståelsen av hva prinsippet barnets beste innebærer.

Åmot & Ytterhus (2014) undersøker hvordan barn bruker kroppslige uttrykk som et instrument for makt og en metode for å bli hørt, når voksne plassere dem i stillinger av avmakt. De observerer åtte barn over åtte måneder, som slet med at de hadde

problemer med å forstå signaler fra andre og tilpasse seg andre. Barna gikk i tre ulike barnehager. Forfatterne har benyttet både feltnotater, fokusgruppeintervjuer og 56 intervjuer med barn, hvor formålet var å få innsikt i barns egen forståelse av deltakelse.

I artikkelen refererer forfatterne til barnets beste som det viktigste prinsippet for barnehagen, med referanse til rammeplanen. Deres undersøkelse viser at det ofte er de ansattes interesser som i stedet fokuseres på. For eksempel hvis et barn får lov å gå inn når det selv har lyst, vil dette gå utover de voksne som er igjen ute sammen med resten av barna (Åmot & Ytterhus, 2014, s. 266). Det demokratiske rommet barn i

barnehagen kunne ha, reduseres - uten hensyn til hva som er barnets beste - når

stivbeinte institusjonelle regler og de voksnes behov for struktur og regler blir styrende (Åmot & Ytterhus, 2014, s. 269). Forfatterne er opptatt av å understreke at barns rett til deltakelse også skal inkludere strukturer og normer forbundet med utendørsaktiviteter.

Barns uttrykksformer, både de verbale og kroppslige, er del av slik demokratisk deltakelse.

Den fjerde artikkelen er skrevet av Elin Eriksen Ødegaard (2016), som ledet en

arbeidsgruppe med mandat til å lage utkast til deler av ny rammeplan for barnehagen i Norge. Artikkelen leses som en beskrivelse av arbeidsprosessen og en drøfting av gruppens arbeid, hvor noen av spørsmålene de arbeidet med, diskuteres og svares på.

Om barnets beste, drøfter Ødegaard hvilken barnehagelærermodell som ivaretar barnets beste i et voksende flerkulturelt samfunn. I arbeidet med svaret på spørsmålet, tok arbeidsgruppen utgangspunkt i og fortolket verdiene i barnehagelovens

formålsparagraf som fundamentalt demokratiske, og som impliserer en modell der barnehagelæreren har ansvar for en pedagogikk som bidrar til en bærekraftig framtid og er til barnets beste (Ødegaard, 2016, s. 49). Barnets beste koples her til

demokratiske verdier som framtrer i barnehagelærermodellen. Ødegaard hevder at

42 forslaget fra arbeidsgruppen kan bidra til å styrke visjonen om den «glokale

barnehagelæreren», siden den norske modellen blir stadig mer heterogen. Det vil si barnehagelærere som har høy bevissthet om globale utfordringer, og samtidig forstår virkningen av lokale tradisjoner. Den foreslåtte modellen vil dermed tilby et

rammeverk som understøtter og ivaretar etiske aspekter i arbeidet med barn og som oppmuntrer til lokale og kultur-sensitive praksiser (Ødegaard, 2016, s. 55-56).

2.3. Oppsummering –rommet for nye forståelser av barnets beste i barnehagen