I NFORMANTUTVALG – UNGDOMSGRUPPA

Før jeg begynte å forme ut et konkret prosjekt for masterarbeidet mitt, visste jeg at jeg ville arbeide med språk og/eller språkforhold i Skibotn-samfunnet. Men jeg hadde ingen klare oppfatninger om hvordan jeg skulle avgrense prosjektet. Jeg tenkte blant annet på

generasjonsforhold innad i familier, på de eldre i bygda eller de yngre i bygda. Beslutninga falt på sistnevnte. Ungdommer som kommer fra Skibotn, befinner seg i en form for språklig grenseposisjon. Kvensk synes å være i ferd med å dø ut, men fremdeles behersker flere av de eldste i bygda språket. Dagens ungdom vil være kritisk viktige for om den flerspråklige og flerkulturelle bakgrunnen i Skibotn skal bli tatt vare på og formidla videre. Det er en kulturarv som er svært viktig for mange voksne og eldre, og derfor spurte jeg meg selv hvor mye dette påvirka ungdommen, og i hvor stor grad denne bakgrunnen hadde noe å si for de unge i dag.

Å finne og definere sin egen identitet er viktig i ungdomsåra; de unge blir mer bevisst på

bruke dette arbeidet til å prøve å forstå ungdomsgruppas forhold til etnisitet, identitet og tilhørighet til bygda bedre.

En annen grunn for at jeg valgte å gjøre en studie med den yngre delen av befolkninga i Skibotn som informanter, er at det kunne være med på å gi svar på viktige spørsmål om utviklinga av det kvenske språket i bygda. For alt jeg visste, kunne det kanskje være noen av de unge som kunne noe kvensk, at noen hadde besteforeldre som de hadde hørt snakke

kvensk, hadde lært dem noe og at de således hadde en form for skjult språkkunnskap. Som jeg forklarte i kapittel 2, er det kvenske språket et trua språk, og for at et språk skal være

bærekraftig, må det videreføres til den yngste generasjonen i et samfunn. Holdningene blant de unge i Skibotn håpet jeg ville gi et bilde av situasjonen for kvensk språk og kultur i dag, og muligens kunne gi en antydning om framtidsperspektivet for statusen kvensk har i Skibotn.

Både etnisitet og identitet er vanskelige begrep. Jeg kan selvfølgelig ikke henge merkelapper på informantene mine som spesifiserer deres etnisitet og identitet. Felles for de to begrepene er at de er relasjonelle. Samtidig er det klart at dette er begrep som de unge informantene ikke nødvendigvis er fortrolige med. Jeg spurte riktignok informantene om hvilken etnisk gruppe de mente at de og deres familie tilhørte. Jeg hadde i utgangspunktet valgt ut personer som jeg mente kunne ha en tilknytning til det kvenske. Om noen visste jeg at også de hadde samisk bakgrunn. Poenget med dette utvalgsprinsippet var å rekruttere

informanter som potensielt kunne tenkes å bli bærere og videreformidlere av kvensk og/eller samisk kultur i bygda.

Én ting er å fortelle at ens egen familie har flerspråklig og flerkulturell bakgrunn, noe annet er å identifisere seg med en slik bakgrunn. Med dette mener jeg at etnisk bakgrunn ikke alltid er med på å forme den vi er i dag; selv om ens morfar var kvensk er det ikke gitt at en selv definerer seg som kvensk. Som vi vil se i analysen, var dette da også tilfelle for mange av informantene som hadde relativt nære kvenske eller finske slektninger.

Datamaterialet bygger på intervju med seksten informanter, ti jenter og seks gutter.

Felles for alle informantene var at de for øyeblikket bodde, eller nylig hadde bodd i Skibotn, og at de var ungdommer i aldersgruppa tretten til atten år. Med “ungdommer” menes her at de går på ungdomsskolen eller på videregående skole. Utvalget bestod som sagt av både gutter og jenter, men som en kan se i tabell 1 på neste side, er det en tydelig skjevfordeling av kjønnene. Det var på det tidspunktet jeg utførte feltarbeidet, ikke mulig å få tak i flere mannlige informanter. Siden denne studien ikke er av generaliserende art, ei heller en kjønnsstudie, mener jeg derfor det er forskningsmessig forsvarlig å gjøre en analyse av

datamaterialet basert på formålet med avhandlinga. Som en oversikt viser tabell 1 hvordan informantene er fordelt i de ulike aldersgruppene, og tabell 2 viser fiktive navn og alder.

Jenter Gutter

8. trinn (13 år) 1 0

9. trinn (14 år) 1 1

10. trinn (15 år) 5 3

1. vgs. (16 år) 1 1

2. vgs. (17 år) 1 0

3. vgs. (18 år) 1 1

Tabell 1 Aldersfordeling/trinnvis fordeling informanter

Jenter Alder Gutter Alder

Kristina 13 Oliver 14

Mathilde 14 Kristian 15

Lisa 15 Emil 15

Stina 15 Sebastian 15

Sara 15 Adrian 16

Charlotte 15 Lukas 18

Nora 15

Helene 16

Emilie 17

Regine 18

Tabell 2 Fiktive navn og alder

Av disse seksten informantene var det fire søskenpar: Helene og Sebastian, Emilie og Oliver, Charlotte og Adrian, og Kristian og Emil. Sistnevnte søskenpar ønsket å gjøre intervjuet sammen. Det var ikke min intensjon å skulle ha så mange søskenpar, men jeg ser ikke på det som en ulempe.

Siden dette er en kvalitativ studie, er ikke tallet på informanter signifikant. Men jeg ønsket ikke å ha for få informanter, da det ville kunne føre til at den informasjonen

som ikke selv hadde en familie av kvensk opphav. Det kunne selvfølgelig argumenteres for at alle som har bodd i Skibotn over flere generasjoner har en tilknytning til kvensk, uten selv å definere seg som kven, men jeg har altså valgt å intervjue slike som jeg ut fra kjennskapen min til folk i bygda antok hadde kvensk bakgrunn. Hvorvidt disse informantene og deres familier selv identifiserte seg som kvener, hadde jeg selvsagt ingen garanti for.

4.7.1 Informantrekruttering og intervjuprosess

Prosessen med å få tak i informanter var til dels vanskelig. Noen sa ja med én gang, andre måtte tenke på det, og noen ønsket ikke å delta. Jeg ringte rundt til de ungdommene jeg ønsket å spørre og fikk sendt informasjonsskrivet på mail til alle. Jeg kontakta først foreldrene til de informantene som var under 16 år, slik at jeg fikk deres samtykke til å spørre barnet deres om å delta. Deretter ringte jeg ungdommen selv og spurte dem også.

Informasjonsskrivet ble sendt ut på mail på forhånd slik at informantene kunne lese om forskningsprosjektet, ta stilling til om de fortsatt ønsket å delta, og forberede seg til intervjuet.

Siden mange av informantene var under 16 år, måtte deres foresatte også lese informasjonsskrivet.

I telefonsamtalene avtalte vi en dato for når vi skulle møtes, og jeg avtalte altså med alle informantene å holde intervjuet hjemme hos dem selv. Selv om den første kontakten med informantene gikk lett, var det vanskelig å opprettholde kontakten med mange slik at vi fikk avtalt tidspunkt for intervjuet. Jeg måtte avtale nye møter med mange av informantene, og det var også to gutter som trakk seg underveis før vi fikk gjennomført intervjuet.

Da jeg møtte informantene på selve intervjudagen, snakka jeg først i korte trekk om hva prosjektet gikk ut på. Jeg gjennomgikk i stor grad det som de allerede hadde lest i informasjonsskrivet. Noen informanter ønsket å se spørsmålene jeg skulle stille, så med dem gikk jeg gjennom intervjuguiden før vi slo på lydopptakeren. Jeg kunne se at det virka beroligende på de som var mest nervøse. Utenom dette snakka vi ikke så veldig mye før vi gikk i gang med intervjuet. Alle informantene syntes det var greit at jeg tok opp samtalen med lydopptaker.

Selve intervjuet tok mellom ti og førti minutter per informant. Samla tid for alle lydopptakene var på fire timer. Samtalene gikk greit for seg, men noen informanter var nervøse, og det var tydelig at intervjusituasjonen var noe ubehagelig. Det var spesielt de yngste informantene som var nervøse. Det var vanskelig å få i gang en ordentlig samtale med flere av informantene. Mange av intervjuene ble rene spørsmål-svar sekvenser, og mindre en samtale. Dette kan bety at informantene opplevde situasjonen mer formell enn ønsket. Jeg tror

også at temaet var vanskelig og fjernt fra hva ungdommene hadde kunnskaper om (selv om det er mulig at flere av dem satt inne med noe kunnskap om temaet), og interesserte seg for.

For et flertall av informantene kunne det virke som om de ikke hadde tenkt så mye på det vi snakka om, så jeg kan vel si at mine mistanker om at tretten-fjortenåringene kunne være for unge, viste seg å stemme. Men også av de eldste informantene var det flere som ga uttrykk for ikke å ha interesse for temaet.