F LERSPRÅKLIGHET

Hva vil det si å være flerspråklig og hvordan kommer flerspråkligheten til uttrykk? Er det ut fra hvordan en person velger å definere sin etnisitet, altså hvor stor tilknytning personen har til egen kultur? Er det da irrelevant om personen faktisk behersker flere språk? Eller dreier det seg rett og slett om hvilke språk individet kan snakke, forstå, lese og skrive? En interessant tanke er således om en person kan være andre- eller tredjegenerasjonsflerspråklig uten å egentlig snakke flere språk selv. Språk og identitet er nært knytta til hverandre, og for den flerspråklige er trolig det å være flerspråklig identitetsskapende. Dette bringer et annet spørsmål på banen: Hvem er det som definerer om en person er flerspråklig, og hvilke kriterier skal en slik definisjon basere seg på?

Som det forrige avsnittet viser, er flerspråklighet et interessant og samtidig vanskelig tema å begi seg ut på. Selv om det nasjonalromantiske bildet av Norge som én nasjon med ett språk og ett folk lenge representerte det hegemoniske synet, og det kanskje henger noe igjen av dette synet fremdeles, er dette bildet for lengst foreldet. Norge rommer mange ulike språk og kulturer, og alle kommer til uttrykk på forskjellige måter. Dette gjelder også i bygda Skibotn. Sett i et historisk perspektiv har Skibotn vært en sterkt flerspråklig bygd som har rommet mange ulike språk og kulturer. Bygda har vært arena for de tre stammers møte, hvor nordmenn, samer og kvener har levd side om side i mange hundre år. I dag er bildet helt annerledes, og de aller fleste innbyggerne i Skibotn er ikke flerspråklige i tradisjonell forstand, men enspråklig norske. Dette drøftes ytterligere under avsnittet 3.5 “Språkskifte”.

En kan selvfølgelig likevel diskutere om folk i Skibotn er flerspråklige, da

definisjonen på flerspråklighet varierer; Røyneland (2012a:37) viser til både Einar Haugen og Leonard Bloomfield. Etter Haugens definisjon er en person flerspråklig om personen kan produsere meningsfulle ytringer på et annet språk enn sitt eget, mens Bloomfield mener en

kun er flerspråklig om en kan begge språkene like godt – altså at språk nummer to må beherskes like godt som morsmålet.

Det vil være nødvendig å ha fokus på sosiale, kulturelle og kognitive

tilleggsdimensjoner om en vil forstå forholdet mellom språk og identitet hos et virkelig tospråklig individ (Mæhlum, 2012:123). De to språkene kan ha ulike symbolverdier og markere tilhørighet til ulike kulturelle, etniske eller sosiale verdisystem. Mæhlum (ibid.) har eksemplifisert hvordan dette har fungert i den samiske befolkninga i Norge, og drøfter hva som skjedde med samene under fornorskninga og følgene av denne tvangsassimileringa.

Undertrykkelse og stigmatisering førte til mindreverdighetsfølelse og selvforakt. Mange valgte å ”skjule eller underkommunisere sin samiske identitet […ved] å slutte å bruke det samiske språket” (ibid.). Som et resultat døde det samiske språket ut mange steder i Norge.

Dette er direkte overførbart til den kvenske befolkninga på samme tid. På samme måte som samene valgte svært mange kvener å ikke bruke kvensk lenger, men gikk over til norsk.

Spesielt under den tidsperioden i Norge da kvener og samer skulle assimileres, var det viktig å vise for samfunnet at en var norsk. Avslutningsvis stilles det et viktig spørsmål: “Er det en betingelse at en person må beherske det samiske språket for å være kvalifisert til betegnelsen

”same”?” (ibid.). Igjen, dette er spørsmål en også kan stille om mennesker med kvensk tilhørighet. I det følgende ser vi derfor på forholdet mellom flerspråklighet og morsmål.

3.4.1 Flerspråklighet og morsmål

Å være flerspråklig trenger ikke bestandig å bety at en behersker flere språk, men at en føler seg flerspråklig. Min lille feltundersøkelse i Skibotn fra for ett og et halvt års tid siden viste nettopp dette. Den ene informanten min gav da tydelig uttrykk for at hun følte seg tospråklig¹⁶ og definerte seg som tospråklig, selv om hun kun hadde tale- og skriveferdighet i ett språk¹⁷. Dette var svært interessant. Tove Skutnabb-Kangas har skrevet mye om morsmål og

flerspråklighet, og deler flerspråklige barn og unge i fire hovedgrupper på grunnlag av sosiale forutsetninger: 1) eliteflerspråklige, 2) barn fra språklige majoriteter, 3) barn fra flerspråklige familier og 4) barn fra språklige minoriteter (Røyneland, 2012a:42)¹⁸. Første gruppe er barn og unge som lærer flere språk av egen vilje, og ikke har blitt presset til det. Gruppe to gjelder

avgrenset valgfrihet med tanke på hvilket språk de skal snakke. Gruppe tre gjelder barn og unge fra flerspråklige familier, og her vil faktorer som hvilke språk familiene snakker, spille en rolle for hvordan det språklige bildet blir seende ut. Det er stor forskjell på hvilke språk som blir ansett som “nyttige” i samfunnet, og derfor vil ikke kombinasjonen av norsk og et annet språk bestandig være lett for et barn å se nytten av. Røyneland (ibid.:43) viser til

eksempelet flerspråklig norsk–engelsk mot flerspråklig norsk–panjabi, og hun problematiserer hvorvidt det er fordelaktig for et barn å være flerspråklig norsk-panjabi i Norge. Den fjerde og siste gruppa er barn og unge fra språklige minoriteter, som vil oppleve press både fra

samfunnet og fra majoritetsspråket, og innad fra familien og minoritetsspråket. Her står barna ofte i en vanskelig posisjon, og valget deres viser seg ofte å gå i retning av majoritetsspråket i samfunnet. Det er forholdene i gruppe 4 som stemmer best med den språkhistoriske

bakgrunnen i Skibotn-samfunnet. Både barn og voksne ble under fornorskningstida

tvangsintegrert i det norske samfunnet, og ifølge norske styresmakter var den viktigste måten å gjøre det på, ved å lære seg norsk. Som Røyneland (ibid.) hevder, var situasjonen

konfliktfylt på grunn av storsamfunnets negative holdninger til minoritetsspråkene. Som jeg allerede har gjort rede for i kapittel to, har årelang undertrykking og mindreverdighetsfølelse ført til at svært mange familier har slutta å snakke sitt ”egentlige” morsmål, det være seg kvensk, finsk eller samisk. Og som et resultat av morsmålsfrafall har også språkets kultur falt bort og blitt erstatta med norsk kultur. Videre sier Røyneland (ibid.) at språkbrukere, da gjerne unge språkbrukere, velger majoritetsspråket framfor minoritetsspråket fordi det følger en viss sosial prestisje med å snakke og å være en del av majoritetsspråket og

majoritetskulturen.