Elevenes meninger om undervisninga

Da jeg holdt undervisningsopplegget, hadde jeg blandede følelser. Jeg var usikker på om innholdet engasjerte og interesserte elevene. Det var tre elever som kobla seg helt ut fra starten av timen, resten av klassen deltok aktivt. Etter at timene var avholdt, begynte jeg å studere spørreskjemaene og “To stjerner og et ønske” som elevene hadde fylt ut. Av elevkommentarer som handla om positive sider ved undervisninga, ble det for eksempel skrevet “masse egne tanker og ikke så kjedelig”, “dikttolkning”, “at alle ble inkludert”, eller

“alle fulgte med.” Elevkommentarene om hva læreren kunne gjort bedre, var blant annet;

“spurt litt mer”, “at det var flere timer med det”, eller “sagt litt mer.”

Tilbakemeldinga gjennom “To stjerner og et ønske” kan tolkes positivt, at elevene likte det vi holdt på med, og at aktivitetene fungerte. Dette var i tråd med hva jeg hadde håpet, siden jeg hadde lagt opp til flere forskjellige småoppgaver som ville fange interessen til forskjellige elevtyper. Det var få som hadde svart noe på hva jeg som lærer kunne gjort bedre.

Det kan være flere grunner til det: Elevene forstod ikke hva jeg var ute etter med spørsmålet, elevene er ikke sikre på hvordan han/hun selv lærer best, eller de var usikre fordi det var et nytt og vanskelig tema.

Da jeg leste tilbakemeldingene i spørreskjemaet, fikk jeg et dypere innblikk i om elevene faktisk likte opplegget, hva de eventuelt likte/ikke likte. Det var kun én elev som hadde kryssa av for “likte ikke” om det vi jobba med i timen. Eleven skrev “Nei, ikke under min interesse.” De som hadde kryssa av for at de likte det vi jobba med i timen, skrev for eksempel dette om innholdet: “Det var et tema som jeg visste en del om, så det var ikke noe som var “tørt” og kjedelig”, “det var lærerikt” og “det var spennende.” Hvorfor de likte innholdet, ble blant annet begrunnet slik: “Likte måten du hadde satt opp tingene på og at vi snakka om tingene”, “egne tanker” eller “fordi det er fra Skibotn.”

52Huske-øvelse i quizen, tolkning og analyse av dikt, muntlig aktivitet og drøfting, samt egne tanker og refleksjoner i tenke-skrivinga.

Det som umiddelbart fanget min interesse her, var den siste kommentaren. Målet med undervisninga var ikke bare å lære elevene om kvensk språk og kultur, men også å lære dem mer om deres egen hjemplass. Å ha lokal forankring i undervisninga er, som tidligere poengtert, viktig, og ut fra hva denne eleven skriver, også ønskelig fra elevenes ståsted. Om jeg skulle gjennomført denne undervisningssekvensen i en annen klasse på et annet sted, hadde jeg måttet endre store deler av fokuset i timene og tilpassa arbeidsoppgavene til et annet innhold. Som nevnt innledningsvis under 6.1 “Temaets muligheter: Læreplanverkets generelle del”, er det viktig at skolen og lokalsamfunnet samarbeider, slik at elevene opplever undervisninga mer konkret og virkelighetsnær. Det stilles altså et krav til lærere om å tilpasse undervisninga slik at den har en lokal forankring.

Innholdet i norskfaget diskuteres mye. Det gjelder særlig norsk på yrkesfag på videregående skole, men diskusjonen omfatter også innholdet i norskundervisninga i ungdomsskolen. Jeg vil ikke gå inn på diskusjoner rundt dette i denne omgang, men nøyer meg med å si at faget har både en historisk dimensjon og et samtidsperspektiv. I den forbindelse kan en drøfte hvor relevant innholdet i undervisninga var for elevene. Jeg har allerede begrunnet relevans i norskfaget, ved å vise hvilke kompetansemål som kan knyttes til undervisningssekvensen. Hva mente så elevene? Selv om min personlige mening er at elevene helt klart kan få bruk for det de lærte i timen ved en senere anledning, var det ikke en

selvfølge at elevene følte det på samme måte. Derfor var det viktig å spørre dem om nettopp dette: “Er det vi jobba med i timen noe du kan ha bruk for senere? Forklar.” Jeg fikk

varierende svar. Noen elever var usikre: “Ja, kanskje, vet ikke helt”, mens andre mente de ikke kunne dra nytte av innholdet i timen: “Tror ikke jeg vil ha bruk for det senere”, eller:

“Nei tror ikke det. Noe som er utenfor yrket jeg skal velge.” Det var likevel noen elever som så en viss nytteverdi: ”Vite om kvensk og hvis man skal jobbe innenfor språket”, “ja, om det noen gang blir spørsmål om kvensk fortid så kan jeg litt”, eller for eksempel “det kan godt hende, plutselig får vi en oppgave om det vi har gått gjennom, så da er det godt at du hadde så mye å lære oss.”

Svarene elevene ga, samsvarer med analysen i forrige kapittel. Flesteparten av elevene så ikke hvilken nytteverdi det har for dem å lære mer om kvensk språk og kultur, annet enn

ingen som gjorde. Samtlige som svarte på det spørsmålet, skrev at diktet var utfordrende. På spørsmål om hva det viktigste de lærte i timen var, svarte de dette:

“At det var urettferdig for kvenene at de måtte bli fornorska mot deres vilje.”

“Å sette pris på hvordan vi har i Norge.”

“At kvensk er et eget språk i dag.”

“Om språket kvensk.”

“Hvordan kvensk var.”

På det siste spørsmålet “Var det noe lærer kunne gjort annerledes i timen for å hjelpe deg?” svarte de fleste elevene “nei”, “vet ikke” eller de lot det stå blankt. Dette kan tolkes på samme måte som jeg har tolka svarene i “To stjerner og et ønske” – det er ikke lett for en elev å skulle vite hva annet de kunne ønske fra læreren. Jeg er også åpen for tanken om at noen av elevene rett og slett ikke orka å fylle dette ut.