Media og fellesoperasjoner Av kommandørkaptein Ola Bøe-Hansen

“Allied Command Operations (ACO) is operating in an era where the global role of information and media is critical to success. The alliance must justify itself to its members and part-ners while under more operational pressure than at any time in its history.”²²⁴

Som synliggjort i NATO-direktivet over erkjennes med all tyngde betydningen av informasjon og pressens rolle. Ikke-kinetiske virkemidler nevnes oftere i forbindelse med dagens konfl ikter. Det snakkes om ordkrig, persepsjonskrig, narrative slag og slag om ideer.²²⁵

Pressens såkalte vaktbikkjerolle er et verdifullt biprodukt av et åpent og demokratisk samfunn. En utvikling som har tatt mange år for de vestlige sam-funn, og som knapt har begynt i andre deler av verden. Men pressens rolle er ikke alltid like høyt skattet, og deres metoder har ved enkelte tilfeller inntatt lite etiske og moralske former i sin jakt på avsløringer. I en militær kontekst hvor man som etat forvalter statens mest drastiske virkemidler er det enda viktigere med en kritisk presse. Utfordringen er imidlertid å skape en bred og balansert dekning av militærmaktens innsats. Dette kan få omfattende konsekvenser for gjennomføring av fellesoperasjoner.

Historisk sett har ikke media og militærmakt vært to ord som automatisk har vært koblet sammen. Heller tvert om. De har vært motsetninger hvor mi-litærmakten har en ryggmargsrefl eks om å skjerme mot media, mens pressen har hatt en tilsvarende ryggmargsrefl eks om å grave dypere. Det har vært en kontinuerlig kamp om beskyttelse av, og tilgang til, informasjon. I stor grad preget av arven fra den Kalde krigen.

De såkalte Pentagon Papers var et strengt hemmelig dokument som be-skrev det amerikanske militærpolitiske engasjementet i Vietnam fra 1945 til 1967. I 1971 nådde eksistensen av dokumentet publikum, først via The New York Times før det umiddelbart fattet global interesse. Avisen kunne avsløre at amerikanske myndigheter med viten og vilje hadde ført det amerikanske folk bak lyset både med henblikk på de egentlige intensjonene med krigen så vel som å holde skjult en rekke større operasjoner for media. Sjokkeffekten av de systematiske løgnene gjorde denne avsløringen til en avgjørende årsak til at den folkelige støtten til krigen ble drastisk redusert og vendt til et folkekrav om tilbaketrekning.²²⁶

224 NATO, 2008, s. 1-1

225 Bøe-Hansen, O., 2010, s. 5

226 Heier, T. (red.), 2011, Bøe-Hansen, O, s. 216-218

Denne episoden blir betraktet som et skifte når det gjelder forholdet mel-lom media og militærmakt. Neste skifte skulle vise seg tjue år senere i form av CNN-effekten.

I sin studie Clarifying the CNN Effect: An examination of Media Effects According to Type of Military Intervention identifi serer professor Steven Livingston tre forskjellige aspekter som inngår i forståelsen av begrepet: ”We may speak of the CNN effect as 1) a policy agenda-setting agent, 2) an im-pediment to the achievement of desired policy goals, and 3) an accelerant to policy decisionmaking”.²²⁷

Det første aspektet (policy agenda-setting agent) omhandler hvordan fø-lelsesladde levende bilder fra eksempelvis humanitære katastrofer, overgrep og krigshandlinger påvirker den politiske agenda, kanskje i den grad at noen saker tvinges unaturlig høyt opp på den politiske dagsordenen, foran mer kri-tiske saker som ikke får den samme medieoppmerksomhet. Det andre aspektet (impediment) innbefatter hvordan levende bilder fra operasjonsområdet kan virke nedbrytende på militær kampmoral, men også som trussel mot styrkenes operasjonssikkerhet. Det tredje aspektet (accelerant) er hvordan direktesendte bilder bidrar til å korte ned responstiden for beslutningstakerne. Dette kan bidra til at beslutninger fattes i hastverk på grunn av medias og dermed publikums krav om hurtig respons.

Enda tjue år senere ser vi nok et skifte da en ny effekt – Al Jazeera-effekten – bidrar til den arabiske våren under opprørene i blant andre landene Tunisia, Egypt og Libya i 2011. Philip Seib defi nerer Al Jazeera-effekten som ”… the superseding of the traditional political connections that have brought identity and structure to global politics by the connectivity of new media, a rewiring of the world’s neural system.”²²⁸ Den Qatar-baserte arabiske nyhetskanalen bidrar altså til å erstatte tradisjonelle politiske koblinger ved svært hurtig å endre måten stater og individer samhandler så vel som å gi enkeltindivider en ny form for autonomi – en omkobling av verdens nervesystem. Dette sier noe om hvordan mediene oppfatter sin økte makt i dagens kriger og konfl ikter.

Hvordan skal så militærmakten håndtere mediene? Å isolere seg fra eller stenge ute mediene er naturligvis utelukket, om ikke umulig. Det handler nå om å involvere mediene i større grad i militærmaktens gjøren og laden. Skape en gjensidig nytte av hverandre.

- Information, not fi repower, is the currency of War Amongst the People, hevder general Sir Rupert Smith.²²⁹ Militærmakten bør derfor dele så mye infor-masjon som praktisk mulig, og samtidig forklare hvorfor sensitiv inforinfor-masjon må beskyttes. Man må ta pressens behov og ønsker på alvor både ved presse-konferanser, intervjuer og embedding. Aldri lyv til mediene, men vær ærlig på

227 Livingston, S., 1997, s. 2

228 Seib, P., 2008, s. 175

229 Smith, R., 2007, s. 28-43.

og forklar hvilke utfordringer og dilemmaer man står overfor. Militærmakten er tross alt et av fl ere verktøy i den politiske verktøykassen, og forsøker å gjøre en jobb så godt som mulig innenfor det gjeldende mandat og med de midler man har til rådighet.

Et av de viktigste argumentene for å ta mediehåndtering alvorlig er at våre motstandere vet å utnytte medienes innfl ytelse til sin fordel. For en militært sett underlegen motstander blir det imperativt å fi nne sårbarheter hos den militært overlegne. En av disse sårbarhetene er å bidra til at militærmakten fremstår som eksempelvis en vantro, barbarisk overgriper som rammer uskyldige sivile.

Egenskaper som står i grell kontrast til den etablerte narrativ, utstedt av FN, NATO eller enkeltstater, som forklarer militærmaktens mandat og den poli-tiske hensikt med operasjonen. På den måten kan våre motstandere svekke vårt mandat i operasjonsområdet lokalt, regionalt og internasjonalt. Hos de troppebidragsytende nasjonene kan den politiske viljen til deltagelse svekkes betraktelig, noe som igjen kan gjøre at nasjonen trekker sine styrker tilbake med uforrettet sak.

Professor Gordon McCormick har med sin Diamantmodell forsøkt å beskrive hvordan dynamikken i opprørsbekjempelse foregår.²³⁰ I modellen beskrives forholdet mellom staten på den ene siden og motstaten på den andre som kon-kurrerer om å påvirke de to målgruppene befolkningen og det internasjonale samfunn. Hver av partenes hovedmålsetning er i første instans å påvirke de to målgruppene til å akseptere sin virkelighetsforståelse og sitt rasjonale, i neste instans å påvirke motstanderens evne til å drive påvirkning av de to målgrup-pene. I siste instans å gå konvensjonelt til verks direkte mot motstanderen med militære midler.

Kravet om åpenhet og sannferdighet fi kk momentum med Pentagon Papers i 1971. Senere har nyhetsmediene i økende grad blitt en helt sentral aktør i de operasjonene hvor vestlig militærmakt er blitt og blir benyttet – operasjoner som hovedsakelig har hatt som målsetning å opprette og bevare fred. Pres-sen viser stor interesse for disse konfl iktene, og med TV og internett som de viktigste nyhetsspredere tar det svært kort tid fra en hendelse oppstår til den er tilgjengelig i internasjonale nyhetsmedier. Den part som først kommer med nyheten eller som først kommenterer den vil i større grad kunne kontrollere hvordan saken oppfattes hos målgruppene. Enten det er lokalt i operasjonsom-rådet eller globalt. Som CNN-effekten antyder kan pressen sette den politiske dagsorden. Da blir det avgjørende hvilken vinkling saken har – og fra hvem av partene den kom. Pressen kan også påvirke hjemmeopinionen og dersom motstanderens virkelighetsforståelse blir den som får størst klangbunn kan dette påvirke støtten operasjonen har i folket. Så vel som å påvirke soldatenes anerkjennelse i samfunnet. Begrepet Al Jazeera-effekten antyder at mediene

230 Dyke, J. R. og J. R. Crisafulli, 2006, s. 41-42

har erstattet det globale politiske system med et helt nytt ”nervesystem” hvor beslutninger fattes. Hvorvidt dette er realistisk kan nok diskuteres, men at nyhetsmedienes innfl ytelse i kriger og konfl ikter i det nye millenniet har tiltatt er det liten tvil om.

Derfor kan følgende retningslinjer være relevante for planlegging og gjen-nomføring av fellesoperasjoner:

1. Etabler en strategi for mediehåndtering.

2. Vær sannferdig, balansert og bygg troverdighet.

3. Ta pressens behov og ønsker alvorlig, og sett av tilstrekkelige ressurser.

4. Etabler konstruktive relasjoner til pressen.

5. By på så mye informasjon som mulig uten at det reduserer sikkerheten.

6. Legg til rette for embedding så lenge som praktisk mulig.

7. Fremhev suksesser umiddelbart.

8. Responder raskt på motstanderens propaganda.

9. Innrøm feil, eller handlinger oppfattet som feil, raskt.

10. Vær tidlig ute med vår versjon av en hendelse, uansett hvor ubehagelig det måtte være.

11. Publiser motstanderens brudd på folkeretten.

12. Bestreb å ledsage sterke bilder fra operasjonsområdet med forklarende kommentarer.

Disse retningslinjene handler om å være en troverdig aktør i operasjonsom-rådet og på den globale arena. Det handler om å ta nyhetsmediene på alvor, minst like alvorlig som våre motstandere. Bryt eller desavuer deres symbiose med mediene. Vær like relevante og tilgjengelige som våre motstandere. Tilby troverdig og interessant stoff til mediene, for å være den ledende part i infor-masjonsdomenet. Eller som NATO-direktivet innledningsvis uttrykker det;

dette er kritisk for suksess.

Litteratur

Bøe-Hansen, Ola (2010) Kampen om den mest overbevisende historien. Oslo Files, no. 1

Dyke, John R og John R. Crisafulli (2006) Unconventional Counter-Insurgency in Afghanistan, Appendix A: The Diamond Model, Master’s Thesis, Mon-terey: Naval Postgraduate School

Heier, T. (red.) (2011) Bøe-Hansen, O, Nytt landskap – Nytt forsvar, Norsk militærmakt 1990-2010. Kap 7 Kampen om mediene. Abstrakt forlag, Oslo Livingston, Steven (1997) Clarifying the CNN Effect: An examination of Media

Effects According to Type of Military Intervention Research Paper R-18 Harvard University

NATO, 2008, Allied Command Operations, Directive 95-2 Seib, P., (2008) The Al Jazeera Effect, Potomac Books

Smith, R. (2007) Thinking about the utility of force in war amongst the people Oslo Files no. 4.

4.6 Presse og informasjon (Public Aff airs – PA)