Av oberstløytnant Morten Andersen
NATO recognises that military success relies on a joint effort, usually with components and other force elements brought together under a unifi ed command structure.
AJP-01(D), Allied Joint Doctrine16
På tilsvarende måte som begrepet operasjonskunst, kan fenomenet fellesope-rasjoner spores langt tilbake i militærhistorien. I sin eldste form handlet slike operasjoner om bruk av sjøtransport for innsetting av hærstyrker i kystnære områder. Etter hvert som utviklingen av kraftigere og mer langtrekkende våpen tok til, ble det også vanlig med beskytning av kystområder fra sjøen i den hen-sikt å støtte egne landoperasjoner. I tillegg utviklet det seg teorier og idéer om hvordan de ulike troppeartene på slagfeltet best kunne samordnes (Combined Arms) for å oppnå størst mulig effekt og kampkraft.17 Den tidligste form av slike samordnede operasjoner passer nok best inn i det NATO i dag defi nerer som felles (Joint), det vil si: ”Adjective used to describe activities, operations, organisations in which elements of at least two services participate.”18 Som det fremkommer av defi nisjonen ligger fokuset her på at det er aktiviteter, operasjoner eller styrkebidrag der to eller fl ere forsvarsgrener deltar som er det avgjørende.
16 NATO (a) (2010) pkt. 0505, s. 5-1.
17 Tanken om kombinerte effekter, det vil si samordning av i første rekke infanteri, kavaleri og artilleri, ble introdusert allerede på tidlig 1800-tallet, etter hvert som erfaringene fra Napoleonskrigene ble analysert (se f. eks Antoine Henri de Joimins bok The Art of War (London: Greenhill Books, 1992)).
18 NATO (d) (2010) s. 2-J-1.
Bilde 1.3 – Operation Overlord 1944
Til tross for at det opp gjennom historien er et uttall av mer eller mindre gode eksempler19 på en slik samhandling mellom sjø- og hærstyrker, er det nok først mot slutten av første verdenskrig at vi ser eksempler på fellesoperasjoner som til en viss grad faller innenfor det vi i dag defi nerer inn i begrepet fellesoperasjoner.
I denne tidsperioden, hvor bruken av luftstyrker til understøttelse av i første rekke landstyrker ble introdusert, utviklet det seg raskt tanker om at hvordan innsatsene fra luften kan oppnå en komplementær effekt i forhold til de mer tradisjonelle landoperasjonene, det vil si at en søkte å oppnå en viss grad av synergieffekt. I så måte ser vi noe av opphavet til den norske defi nisjonen av begrepet, da Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD) defi nerer en felleso-perasjon som ”en ofelleso-perasjon der innsatser fra fl ere forsvargrener integreres og samordnes for å oppnå synergieffekter på strategisk, operasjonelt eller taktisk nivå, ofte i en multinasjonal ramme og gjerne koordinert med sivile virkemidler og aktører”20. Ut i fra denne defi nisjonen ser vi at fellesoperasjoner kan utøves på alle nivåer, så lenge innsatser fra fl ere forsvarsgrener er involvert. Imid-lertid kreves det at innsatsen skal være integrert og samordnet for å oppnå en form for synergieffekt, altså en merverdi i forhold til om de enkelte grensvise bidragene hadde operert hver for seg. Den norske defi nisjonen sammenfaller i så måte godt med det som Milan Vego fremholder som selve grunnlaget og motivasjonen for å gjennomføre slike operasjoner, nemlig at:
”Principal advantages of (major) joint operations include com-plementary capabilities, greater fl exibility and, hence, a greater number of options in the employment of subordinate forces, and exploitation of enemy vulnerabilities by employing one’s forces asymmetrically. The enemy will also have a much greater problem countering the capabilities of multiservices rather than single-service force”.21
Hovedargumentet til Vego er at ingen moderne krig, det vil si etter at fl yet ble introdusert på slagfeltet, har blitt vunnet uten en tett samordning og koordinering av innsatser fra to eller fl ere forsvarsgrener, og at ingen forsvaregren kan nå sitt fulle potensial uten komplementær støtte fra andre våpengrener eller trop-pearter. Forhold knyttet til en slik samordning og koordinering vil vi behandle mer inngående i det etterfølgende kapittelet om styrker og komponenter.
Som nevnt har det frem til i dag vært en kontinuerlig utvikling mot en tet-tere integrering av innsatser fra fl ere ulike forsvarsgrener for å oppnå en større grad av synergieffekt på strategisk og operasjonelt nivå. Imidlertid har vi sett
19 For en dypere historisk gjennomgang av begrepet fellesoperasjoner anbefaler forfatterne en dypere studie av Vego (2008) og Widén & Ångström (2004).
20 Forsvarsstaben (2007) s. 167.
21 Vego (2008) s. V-99
en tilsvarende utvikling også på lavere taktisk nivå. Der deconfl iction mellom forsvarsgrener tidligere var en dekkende beskrivelse, ønsker en i dag en mer detaljert og tett synkronisering av innsatser fra fl ere forsvargrener helt ned på lavere taktiske nivå. I denne sammenheng kan det være på sin plass å nevne at den teknologiske utviklingen i stor grad har muliggjort en slik utvikling, og gjennom dette har de mer tradisjonelle grensene mellom land, sjø og luft blitt viskes ut. Ambisjonen om såkalt ”nettverksbasert krigføring” medfører jo nettopp at alle deler skal virke sammen i en større helhet.
Men i hvilken grad kan en kalle dette for fellesoperasjoner? Eller snakker vi her mer om taktisk samvirke? I en slik sammenheng er det viktig å sette de nevnte operasjonene inn i sin rette kontekst, og diskutere graden av fellesopera-sjoner med utgangspunkt i en gitt defi nisjon. Om en legger til grunn NATOs og FFODs defi nisjoner kan en klart hevde at det dreier seg om fellesoperasjoner, men om vi legger til grunn COPDs22 tanker om planlegging av operasjoner – der det fremholdes at fellesoperasjoner planlegges og utføres på det operasjonelle nivå23 og at de retter seg mot å oppnå strategiske eller operasjonelle målset-tinger24 – kan en imidlertid spørre seg om samordning av innsatser mellom for eksempel bakke- og luftstyrker på lavt taktisk (stridsteknisk) nivå kan katego-riseres som en fellesoperasjon.
Et annet forhold som trer frem når vi snakker om fellesoperasjoner i NATO-alliansen, er elementet multinasjonalitet (Combined). NATO defi nerer multinasjonale fellesoperasjoner (Allied Joint Operations) som: “an operation carried out by forces of two or more NATO nations, in which elements of more than one service participate”25. Slik det fremkommer av defi nisjonen dreier det seg altså om operasjoner med deltagende styrker fra fl ere nasjoner og fra to eller fl ere forsvarsgrener. Som en ser er dette en relativt vid defi nisjon, men i AJP-1(D), Allied Joint Doctrine26 utdyper NATO hvilke prinsipper som al-liansen legger til grunn og hvilke faktorer den tar hensyn til under planlegging og gjennomføring av slike operasjoner.
Det er imidlertid i denne sammenheng viktig å være klar over at
felleso-22 “Allied Command Operations (ACO) Comprehensive Operations Planning Directive (COPD) is to outline the military procedures and responsibilities governing the preparation, approval, assessment, implementation and review of operations plans to enable a common approach to operations planning.
This includes the associated documents which are required in order to execute the mission allocated to SACEUR and his subordinate joint force commanders. The COPD provides a common framework for collaborative operations planning when defi ning NATO’s Contribution within a comprehensive approach philosophy”, i NATO(a) (2010) side 1-3.
22 NATO (a) (2010) Annex A, side A-1.
23 NATO (a) (2010) s. A-8: “At the operational level, planning seeks to transform strategic direction into a scheduled series of integrated military actions, carried out by joint forces to achieve operational objectives effi ciently and with acceptable risks.”
24 NATO (b) (2010), s. 1-8: “A joint operation is oriented on the adversary’s strategic and operational centres of gravity (COG), regardless of the environment.”
25 NATO (d) (2010) s. 54.
26 NATO (b) (2010) s. 1-6 – 1-9.
27 Widén & Ångström (2004) s. 174.
28 NATO (a) (2010) s. 5-4 – 5-5.
perasjoner også innebærer fl ere potensielle utfordringer, og dersom disse ikke overkommes kan det være at de ønskede synergieffektene ikke blir realisert – og i verste fall kan resultatet bli dårligere. Et paradoks kan være at planlegging og gjennomføring av fellesoperasjoner kan være direkte kontraproduktivt, da den ekstra tid en må avsette for å samordne og koordinere fellesoperative innsatser kan overstige den effektivitetsgevinsten en kan oppnå gjennom kombinerte innsatser innenfor en forsvarsgren.27 Utfordringene med fellesoperasjoner er ofte knyttet til at forsvarsgrenene har ulike kulturer, kommandostrukturer og begrepsapparat, samtidig som teknisk utstyr ikke alltid er kompatibelt og in-teroperabelt. Slike forhold vil kunne skape friksjon og samarbeidsproblemer, og en eventuell rivalisering mellom forsvarsgrenene kan ytterligere forsterke dette. Dette vil vi behandle nærmere i det etterfølgende kapittelet om ledelse i fellesoperasjoner. Dersom det dreier seg om en multinasjonal operasjon kan utfordringene bli ytterligere forsterket, da språkproblemer kommer i tillegg til kulturforskjeller, og at de deltagende nasjonene kan ha ulik oppfattelse av situasjonen, ulike målsetninger, ulik begrepsforståelse, ulike kapabiliteter, ulik treningsstandard, og ulike begrensninger i forhold til hva de enkelte deltagende nasjonenes styrker kan gjøre (Caveats). Av dette forstår en raskt at det stilles ytterligere krav til ledelse av slike multinasjonale operasjoner, enn om disse gjennomføres rent nasjonalt. Som tidligere nevnt kan en lese mer om utfordrin-ger knyttet til multinasjonale fellesoperasjoner i AJP-01(D).28
Litteratur
NATO (2010a) , AJP-1 (D), Allied Joint Doctrine, Brussels, NATO.
NATO (2010b), AJP-3 (B), Allied Joint Doctrine for the Conduct of Operations, Brussels, NATO.
NATO (2010c), Allied Command Operations Comprehensive Operations Plan-ning Directive, Brussel, SHAPE.
NATO (2010d), NATO Glossary of Terms and Defi nitions (AAP-6), Brussel, NATO.
Vego, Milan N. 2008, Joint Operational Warfare – Theory and Practice, Väl-lingby, Swedish National Defence College.
Widén, Jerker & Ångström 2004, Jan, Militärteorins grunder, Stockholm, Försvarsmakten,.
1.3 Kommandostrukturen og det operasjonelle nivå