Det er et politisk ønske at norske bønder uavhengig av geografisk lokalisering skal ha mulighet til å levere sin produksjon til ordinære betingelser. Formålet er å redusere risiko ved investering i produksjon, særlig i områder hvor det ikke er privatøkonomisk lønnsomt med mottaks- og foredlingsanlegg. Hensikten med et politisk mål på prisnivå eller hvor høy pris bonden skal oppnå i løpet av året, relateres til hvor høye markedsinntekter politikerne mener bonden skal ha og sørge for at den gjennomsnittlige prisen er forutsigbar. Målet om prisstabilitet skal sikre at prisen fluktuerer lite fra det ønskede prisnivået, slik sikres bonden forutsigbar pris gjennom året
Bøndene er første leddet i omsetningen av jordbruksvarer i det norske dagligvaremarkedet. Det faller da naturlig at det vil være noen nedstrømmseffekter som berører også senere ledd i verdikjeden. Foredlede produkter beskyttes f.eks. av tollsatser og på denne måten blir nedstrømmsmarkedene berørt.
6.1.1 Importvernet
For å oppfylle markedspolitikkens mål vil det være nødvendig med virkningsfulle virkemidler som importvernet. Det ville blitt vanskelig å oppnå en målpris og forutsigbarhet i pris uten et importvern som hindrer lønnsom import og også ikke er begrenset av mengderestriksjoner.
Hadde import vært konkurransedyktig mot norsk produksjon og foregått uten mengderestriksjoner ville reguleringen av norsk pris blitt svært krevende og nærmest umulig.
Tollsatsene i jordbruket inklusive meieri- og kjøttvarer er satt på et nivå slik at import som ikke er kvotebelagt, eller tidsavgrenset er ulønnsom. Innenfor jordbruket er dermed markedsregulering mulig. Tabell 1 viser priser og tollsatser for de viktigste norske jordbruksvarene målt fra bonde i 2014
31
Tabell 1: Priser og tollsatser for de viktigste norske jordbruksvarer målt fra bonde i 2014.
Kilde: (Gaasland, Gabrielsen 2016)
Tallene i tabell 1 er basert på et enkelt år og brukes som utgangspunkt. En må derfor være oppmerksom på at priser kan variere mellom produktvarianter og år og dermed kan beskyttelsesgraden også variere.
I tabell 1 viser de fire første søylene prisforskjeller mellom verdensmarkedet og Norge for de viktigste jordbruksvarene. Prisavviket varierer fra 15% på fårekjøtt til 126% på fjørfekjøtt. De siste fire søylene viser tollsatser og graden av beskyttelse. Tollsatsene for jordbruket følger
«Most Favored Nation» prinsippet satt av WTO (World Trade Organization). «Most Favored Nation» prinsippet setter minstekravet for tollsatser Norge oppfordres til å følge. Satsene er angitt i kronepåslag (spesifikk sats) og i prosent (ad valorem) i henhold til WTOs regelverk.
Dette er satser Norge står fritt i å velge mellom. I Norge bruker man stort sett kronetoll, men i de siste årene, er deler av vernet lagt om til prosenttoll, dette gjelder stort sett meieriprodukter.
Av tabellen over kan en se at det inngår «luft» i tollsatsene noe som betyr at tollsatsene er satt på et nivå som overstiger prisdifferanse mellom norsk markedspris og importpris pluss toll.
Dette kan indikere overbeskyttelse, dersom tollsatsene mer enn kompenserer for forskjellen mellom norsk pris og importpris pluss toll. Gaasland og Gabrielsen (2016) viser eksempelvis i sin rapport at bearbeidede meieri- og kjøttvarer i stor grad beskyttes av like høye prosentvise tollsatser som de primære jordbruksvarene.
32 Eksempelvis har pølser og skrott en tollsats på 344%, men her inngår andre innsatsfaktorer som arbeid, kapital, transport og emballasje siden bearbeidede varer ikke bare inneholder råvarer fra sektoren en ønsker å beskytte. Om det antas at 60% av verdien til en importert pølse er jordbruksvare ville den effektive tollsatsen på råvareinnholdet være: teff = 344% / 0,6 = 573%.
Hvis formålet heller var å utelukkende utjevne for dyrere norske råvarer enn i andre land, skulle tollen vært: 344% * 0,6 = 206% (Gaasland, Gabrielsen, 2016). Beskyttelsen av primærjordbruk og meieri- og kjøttindustrien gjør at det nærmest ikke eksiterer import med unntak av importvarer som er underlagt mengderestriksjoner, eller tidsbegrensninger som sesongvarer.
6.1.2 Markedsregulering
Et annet virkningsfullt virkemiddel for å oppnå markedspolitikkens mål er markedsregulering.
Markedsreguleringen har til hensikt å sikre at bøndene oppnår stabile priser rundt en årlig avtalt målpris. Samvirkeorganisasjonene har ansvaret for reguleringen av jordbruksråvarer i dagligvaremarkedet gjennom rollen som markedsregulator. De tre samvirkeorganisasjonene som har ansvaret for reguleringen er: Tine, Nortura og Norske Felleskjøp (Landbruks og Matdepartementet, 2008). Nortura og Norske Felleskap har ansvar for markedsreguleringen av henholdsvis kjøtt/ egg- og kornsektoren, mens Tine er ansvarlig for reguleringen av melkesektoren. Deres hovedoppgave er å sikre balanse i tilbud og etterspørsel i markedene gjennom reguleringstiltak, og slik sikre forbrukernes tilgang på jordbruksvarer.
Primærnæringsunntaket fra konkurranseloven setter forutsetningen for at det er mulig å regulere markedene og prisene. Det gjør det lovlig med samarbeid om prissetting og tilbud av varer.
Omsetningsloven sørger for at næringen blir finansiert tilstrekkelig for å sikre reguleringstiltakene. Loven plikter alle aktørene i markedet inkludert samvirkeorganisasjonene å bidra til finansieringen av reguleringstiltak gjennom en omsetningsavgift. Avgiften er obligatorisk slik at aktører i markedet ikke skal nyte godt av en regulert pris uten å bidra til å betale kostnadene det medfører.
Målprisen fastsettes årlig under jordbruksoppgjøret og gir føringer for hvilken målpris markedsregulatorene skal arbeide etter å realisere og holde stabil slik at bøndene får forutsigbarhet i inntekt. Om markedsprisen skulle gå over målprisnivået i en periode på over to uker, er det rom for Landbruksdirektoratet å åpne opp for administrert tollnedsettelse. Det innebærer redusert toll i en tidsavgrenset periode for å presse norsk pris ned til målprisen. Om
33 det ligger an til at prisen faller under målprisen kan det legges opp til avsetningstiltak av markedsregulator. Dette er tiltak som eksport, lagring, førtidsslakting eller omdirigering av vare til industriformål. For å begrense behovet for avsetningstiltak og administrerte tollnedsettelser benyttes også produksjonsreguleringer som kvotesystemet i melkeproduksjonen og konsesjonsregulering.
I meierisektoren benyttes prisutjevningsordningen (PU ordningen) for å påvirke omsetningen og prisdannelse med formål om å fordele melkeproduksjonen mellom markeder og ulike anvendelser slik at målprisen blir oppnåelig. Det gjøres ved å subsidiere og legge til avgifter basert på formålet melken skal anvendes til. Det er naturlig at råvareprisen vil være høyere for aktører som produserer mindre prissensitive produkter, og lavere der aktøren produserer produkter der konsumentene er prissensitive eller har lav betalingsvillighet for produkter.
Eksempelvis er melk og fløte produkter med høyere avgift, mens ost og smør er subsidierte.
For å oppnå målpris og forutsigbarhet benyttes prisdiskriminering og subsidier avhengig av anvendelse. Totalt avgiftsbelegges og subsidieres meierisektøren med 2,5 milliarder kroner i prisutjevningssystemet, hvor 2 milliarder går til anvendelse av råvaren og de resterende 500 millionene går til å subsidiere transport (Gaasland, Gabrielsen, 2016).
I neste kapittel kommer det en oversikt som skal gå gjennom teori som benyttes til å diskutere andre del av problemstillingen. Det er viktig å se for seg at produsentene i den kommende teorioversikten opererer innenfor markedet for jordbruksvarer og at det gjerne er en norsk produsent og en utenlandsk produsent.
34 7. Maktspill mellom detaljist og produsent
I dette kapittelet skal det gjennomgås en totrinns maktspill modell av Sørgard (2003). Modellen er hensiktsmessig for å svare på andre del av problemstillingen, som søker etter svar om importvernets effekt på priskonkurransen på leverandørleddet og hvilke nedstrømmseffekter det medfører. Modellen er relevant ettersom den analyserer hvordan priskonkurranse kan tenkes å foregå mellom leverandører og hvilke forutsetninger som bør være tilstede for at detaljisten skal velge å føre leverandøren sitt produkt.
Modellen tar utgangspunkt i maktforholdet mellom detaljist og produsent slik det kjennes i dag (se figur 1). Spillet setter søkelys på det faktum at gjennom kjededannelse har detaljistene oppnådd en større dominans. I modellen beskrives en situasjon med flere uavhengige leverandører og et konsentrert detaljistledd. For å forenkle modellen betraktes en situasjon med kun to produsenter og en detaljist. Figur 10 viser modellens struktur.
Figur 10: Modellstrukturen under maktspillet til Sørgard
Kilde: Sørgard (2003)
Figuren viser at det er flere produsenter og detaljister i markedet ved de stiplede rektanglene, og fremhever forenklingen med to produsenter og en detaljist. I modellen antas det at produsentene A og B tilbyr hvert sitt produkt og at disse er imperfekte substitutter. Det enkle spillet mellom aktørene kan dermed betraktes som representativt for et spill i en av mange produktgrupper. Ytterligere forenklinger gis ved antakelsen at grensekostnadene til hvert av produktene er normalisert til null. Videre defineres total profitt, og profitt for hvert av de to produktene om kun ett av produktene selges av detaljisten.
πT = total profitt for begge produkter dersom begge selges πA = total profitt dersom kun produkt A selges
πB = total profitt dersom kun produkt B selges
35 I det følgende skal det forklares hvorfor produktene klassifiseres som imperfekte substitutter.
πi < πT < πA + πB <2πT, der i = A, B
Ettersom det antas at produktene er imperfekte goder innebærer det at produktene vil stjele salg og profitt fra hverandre dersom begge føres av detaljisten. Summen av fortjenesten til hver av produktene A og B gitt at de selges eksklusivt hos leverandøren vil dermed være større enn om de skulle selges samtidig av detaljisten (< πT < πA + πB). Et nytt produkt medfører merverdi (πi
< πT), men dobler ikke næringens profitt (πT < πA + πB). Forklaringen ligger i at det eksisterer en grad av kannibalisering ved at det nye produktet erstatter noe av nytten fra produktet som allerede er solgt.
Spillerne i spillet er detaljist, Produsent A og Produsent B. Spillets payoff er profitt til hver spiller. I modellen dekkes det tre forskjellige handlingsalternativer hos detaljisten og hva detaljistens adferd angår. Den første typen er en passiv detaljist. Denne typen tar imot hvilket som helst produkt som tilbys, og er bare opptatt av at driften som helhet gir positiv og ikke negativ fortjeneste.
Det virker lite sannsynlig at den første typen detaljist eksisterer i det norske dagligvaremarkedet. Slik det har kommet frem i tidligere kapitler er det pressede marginer i markedet og konkurransetilsynets funn viser at det eksisterer prisforskjeller i innkjøp.
Bakgrunnen til prisforskjellene virker å være på grunn av tøffe forhandlinger. Dermed vil det være svært uvanlig om det skulle eksistere en passiv detaljist i samme marked. Jeg velger derfor kun å dekke de to resterende handlingsalternativene til detaljisten.
De neste handlingsalternativene innebærer en mer aktiv detaljist. Her vil detaljisten forsøke å spille produsentene ut mot hverandre ved å true med og ikke føre produsentens produkt.
Detaljisten kan også binde seg til kun å føre ett av produktene. Deretter skal en situasjon hvor detaljisten begrenser vareutvalget sitt undersøkes.
36 7.1 Aktiv detaljist
I det følgende spillet antas det at detaljisten kan si ja eller nei til tilbud fra hver av de to produsentene. Spillet blir som følger:
Trinn 1: Produsent A og B tilbyr pris PA og PB for sitt produkt til detaljisten.
Trinn 2: Detaljisten takker ja eller nei til tilbud fra produsent A og B.
Dette gir et sekvensielt spill som kan løses ved hjelp av bakveis induksjon. Detaljisten har følgende handlingsalternativer på trinn 2:
Handling 1: Si ja til både produsent A og produsent B Handling 2: Si ja til produsent A og nei til produsent B Handling 3: Si nei til produsent A og ja til produsent B Handling 4: Si nei til både produsent A og produsent B
Detaljistens beste handling vil være den som sikrer høyest profitt og følgelig vil valget være betinget av produsentenes handlinger på trinn 1. Dermed vil betingelsene satt på trinn 1 være avgjørende for detaljistenes valg. Videre skal det gjennomgås betingelsene som må være til stede for å velge de enkelte handlingene. Dette kan gjøres ved å sammenligne oppnåelig profitt ved forskjellige valg.
For at handling 1 skal være det beste alternativet må det være lønnsomt for detaljisten å si ja til begge produsentene. Dette gjelder dersom følgende betingelser er til stede:
PA + PB < πT, πT – PA – PB > πA – PA og πT – PA – PB > πB – PB
Det første uttrykket over viser at detaljisten oppnår profitt ved å si ja til begge produsentene, og dermed er handling 1 bedre enn handling 4. De to siste uttrykkene viser at det er bedre for detaljisten å si ja til begge produsentene enn å droppe en av dem. Handling 1 er bedre enn handling 2 og 3.
37
Handling 2 er det beste alternativet hvis det mest lønnsomme for detaljisten er å kun si ja til Produsent A, dette er tilfellet dersom:
PA < πA, πA – PA > πB – PB og πA – PA > πT – PA – PB
Første uttrykket forteller oss at detaljisten oppnår profitt ved å si ja til kun produsent A. Det andre uttrykket viser at det er mer lønnsomt å si ja til Produsent A enn Produsent B og det siste uttrykket viser at det er mer lønnsomt å si ja til kun produsent A enn til begge produsentene.
Tilsvarende gjelder hvis Produsent A byttes om til produsent B slik at handling 3 blir det beste alternativet, da blir det mest lønnsomt å kun si ja til produsent B sitt tilbud.
Handling 4 innebærer en situasjon der det ikke er mulig med profitt uavhengig om detaljisten velger begge, eller kun en av produsentene. Handling 4 er best dersom:
PA > πA, PB > πB og PA + PB > πT
Alle alternativene over viser at det ikke er mulig å oppnå profitt. De to første uttrykkene forteller oss handling 4 er bedre enn handling 2 og 3, og det tredje at den er bedre enn handling 1. Dette innebærer at nei til begge og null profitt er det foretrukne valget.
Spillet er nå løst for trinn 2, gitt løsningen vil det være interessant å undersøke hvordan produsent A og B vil opptre på trinn 1. Produsenten vil angre om det viser seg at detaljisten takker nei til deres tilbud, ettersom ved å tilby produktet til en lav pris vil man i det minste sørge for noe fortjeneste. Produsenten kan dermed sikre seg fortjeneste om prisen på produktet deres settes tilstrekkelig lavt. Hvis prisen f.eks. blir for høy hos produsent A vil detaljisten velge bort produktet. Produsent A bør derfor sette prisen slik at detaljisten oppnår høyere profitt om de velger Produsent A og B fremfor kun produsent B. For enkelhetens skyld antas det at ved likhet vil detaljisten føre begge produktene. Følgende betingelser vil da gjelde for at detaljisten skal føre produsent A sitt produkt gitt at den fører B sitt:
πT – PA – PB ≥ πB – PB
38 Venstresiden er detaljistens profitt ved å velge begge produktene. Høyresiden er detaljistens profitt ved å kun velge produkt B.
Hvis uttrykket omformes, kan man finne betingelsen for å sikre at produsent A får ført sitt produkt og dette vises i første del nedenfor. Andre del viser betingelsen for produkt B om situasjonen skulle være motsatt.
PA ≤ πT – πB – PA* og PB ≤ πT – πA – PB*
Uttrykkene over beskriver hvor høyt produktet kan bli priset av produsentene og likevel bli ført av detaljisten. Det beste valget på trinn 1 vil dermed være for produsentene å sette PA = PA* og PB = PB*, detaljistens beste valg på trinn 2 blir da handling 1 (Si ja til både produsent A og produsent B). Spillerne vil ende opp med følgende profitter:
Produsent A: πT – πB Produsent B: πT – πA
Detaljist: πT – PA* – PB* = πA + πB – πT
Detaljistens rolle i spillet er betydelig gjennom muligheten til å takke nei til et tilbud og trusselen det medfører vil påvirke fordelingen av profitt mellom detaljist og produsenter. Et eksempel er tilfellet der produsentene produserer identiske produkter. Om detaljisten fører et av produktene vil ikke en innføring av et nytt produkt øke samlet profitt dersom detaljisten skulle føre produktet. Ettersom produktene er identiske, vil økningen i total profitt generert av det nye produktet være lik null. Av uttrykket over kan en se at produsenten får null profitt (πT
= πB og πT = πA), og detaljisten kaprer hele profitten. Detaljisten er klar over merverdien produkt nummer to skaper i økt profitt. Om merverdien er lav vil ikke detaljisten være tilbøyelig til å akseptere en høy pris og dermed må produsenten tilby en tilstrekkelig lav pris for å få produktet sitt ført. I dette spillet kan hver produsent bare oppnå en fortjeneste som er lik den merverdien som produktet deres skaper.
39 7.2 Begrenset vareutvalg hos detaljisten
Det er ikke utenkelig at detaljisten ser seg nødt til å begrense sitt vareutvalg grunnet f.eks.
begrenset hylleplass. Det betyr at detaljisten ikke kan takke ja til å føre alle produkter den får tilbud om. En slik situasjon analyseres i følgende spill:
Trinn 1: Detaljisten binder seg til kun å føre ett merke, eller ingen binding
Trinn 2: Produsent A og B tilbyr en pris kalt hhv. PA og PB for sitt produkt til detaljisten.
Trinn 3: Detaljisten sier ja til et av produktene dersom binding på trinn 1 og velger enten ett eller begge dersom ingen binding.
Hvis detaljisten har valgt å ikke binde seg vil den oppnå profitten som tidligere vist
πA + πB – πT. Hvis detaljisten velger å binde seg på trinn 1, vet produsentene at kun en av dem vil bli valgt på trinn 1. Produsent A blir da valgt hvis πA – PA > πB – PB. Hvis det antas at produkt A har høyere profitt per enhet enn produkt B (πA > πB) og produktene har lik pris PA og PB, vil detaljisten velge produkt A som vist over. Produsent B er nødt til å sette en lavere pris enn A for å bli valgt, men produkt A oppnår høyere profitt per enhet og produsent B vil ikke ønske å sette pris lavere enn sine kostnader. Produsent B vil maksimalt strekke seg Til å sette en pris lik null. Gitt at produsent B setter en pris lik null, vil produsent A kunne sette en pris som er større enn null og likevel sørge for at detaljisten foretrekker dens produkt.
Hvis PB = 0 vil produsent A sette følgende pris for å sikre at den blir valgt:
PA ≤ πA – πB – PA**
Dermed forventes det at PB = 0 og PA = PA** er de to produsentenes beste valg på trinn 2. Nå kan trinn 1 betraktes, om hvorvidt detaljisten skal binde seg eller ikke. Om detaljisten velger å binde seg vil den ende opp med produktet som genererer størst profitt alene. Produktet som genererer størst profitt alene er definert over som produsent A. Gitt prisene som er satt på trinn 2, vil det gi detaljisten følgende profitt:
πA – PA** = πA – [πA – πB] = πB
Produsent A tjener merinntekten produkt A genererer ut over det produkt B kunne oppnådd alene. Detaljisten vil oppnå den profitten produkt B ville generert, produktet som ikke ble valgt.
40 Profitten til detaljisten blir som angitt i uttrykket over. Igjen kommer det frem at produsenten kun kan kapre merverdien av sitt produkt. I dette tilfellet er detaljistens alternativ å føre kun produkt B, og dermed kan produsent A maksimalt kapre merverdien produkt A genererer utover det produkt B kan genererer alene. Om detaljisten ikke annonserer at den vil føre kun ett produkt, vil den ende opp med å føre begge produktene. Detaljisten foretrekker å binde seg til ett produkt hvis følgende betingelse er oppfylt:
πB > πA + πB – πT
Siden πA > πT vil betingelsen over være oppfylt, derfor vil detaljisten være tjent med å annonsere på trinn 1 at den kun fører ett produkt. Dermed vil følgende profitter oppnås til hver av de tre spillerne:
Produsent A: πA – πB Produsent B: 0 Detaljist: πB
41 7.3 Modellen vurdert opp mot norske forhold
Importvernets virkning på norske forhold og spesielt produktmarkedet for jordbruk kan vurderes gjennom spillet som ble gjennomgått over. Det kan være interessant å se for seg en situasjon hvor en utenlandsk produsent er ilagt en tollavgift t. Eksempelvis er nå produsent B utenlandsprodusent og importøren er nå nødt til å betale en tollsats t (prosent- eller kronepåslag).
Gitt spillet med den aktive detaljisten og størrelsen på tollsatsen vil det være sterke insentiver til å ekskludere produsent B om luften i tollsatsen er av betydelig grad. Det kan illustreres ved handling 2 i spillet med den aktive detaljisten, men hvor det nå blir lagt til en tilleggssats t for produsent B.
Handling 2 er det beste alternativet hvis det mest lønnsomme for detaljisten er å kun si ja til Produsent A, dette er tilfellet dersom:
PA < πA, πA – PA > πB – (PB + t) og πA – PA > πT – PA – (PB + t)
I tabell 1 til Gaasland, Gabrielsen (2016) kan en se at det er betydelig luft i tollsatsene generelt for primærjordbruket i Norge. Eksempelvis er luften i tollsatsen ved fårekjøtt 73% under spesifikk sats (kronepåslag). Avhengig av nivået på tollsatsen vil trolig en rasjonell aktør velge bort produsent B dersom tollsatsen svekker produsentens evne til å imøtekomme priskonkurransen mellom leverandørene.
42 7.4 Importvernet og troverdig utsidealternativ
Det har vært gjennomgående pekt på at forhandlingsmakten til detaljisten avhenger av dens forhandlingsalternativer, spesielt utsideopsjoner. Det er derfor kritisk for detaljist å ha alternativer under forhandling med leverandør for å styrke forhandlingsmakten. I NOU sin utredning (2011:4) av 18 ulike produktgrupper kom det frem at leverandørmarkedet er svært konsentrert og spesielt ved produktgrupper som er omfattet av importvern. Det ble vist til at i de 18 forskjellige leverandørmarkedene lå markedsandelen på minst 60% hos de tre største leverandørene.
Luften i tollsatsene kan medføre at detaljistens trussel om å benytte utsidealternativer i forhandlinger med leverandør virker mindre troverdig (se kapittel 4 for oversikt om
Luften i tollsatsene kan medføre at detaljistens trussel om å benytte utsidealternativer i forhandlinger med leverandør virker mindre troverdig (se kapittel 4 for oversikt om