Kapittel 2: “ De utrolige årene” (DUÅ)- en presentasjon av et behandlingsprogram for barn
2.6 Kritiske perspektiv på “ De utrolige årene”
I litteraturen som ligger til grunn for dette kapitlet fremkommer det lite kritikk mot DUÅ. Det kan selvfølgelig ha sammenheng med litteraturutvalget, at dette er et opplegg som de fleste er fornøyd med og/eller at Webster-Stratton selv er en dominerende forsker og
premissleverandør for programmet og spredningen av resultatene fra det. Dette til tross vil jeg
21
avslutningsvis i dette kapitlet kort peke på tre forhold av kritisk art. Dette er dels knyttet til programmets resultat, dels til grunnleggende tenkning og teori og dels til dokumentasjonen av programmet i et transfer og spredningsperspektiv.
Den mer praktiske kritikken har kommet fra enkelte foreldre som opplever at programmet faktisk har bidratt til negativ atferd hos barna. Dette synes å ha sammenheng med at barna gjennom opplegg på skolen lærer seg at de kan kreve belønning for alt de gjør. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig med opplevelsen av at de utfører de riktige (gode) handlingene10. Stamnes og Moe (2008) fant noe lignende i en vurdering av Webster-Stratton sitt
foreldreprogram i Namsos kommune. Undersøkelsen viser at 3 av de 27 barna som deltok sammen med sine foreldre, fikk en negativ utvikling i løpet av kurset. Dette var barn med mindre alvorlige atferdsvansker.
Det er også rettet en mer grunnleggende kritikk mot DUÅ, først og fremst at programmet bygger på en atferdsanalyse som er sterkt knyttet opp mot radikal behaviourisme
(atferdspsykologi) og Skinner’s tenkning (Sparby 2008:14-15). Radikal behaviorisme studerer hvordan ulike variabler påvirker atferd. En søker etter årsaker i omgivelsene eller i det miljøet som utgjør den konteksten atferden forekommer under. Sentralt i denne behandlingsformen står ulike former for forsterkning, for eksempel at det gis belønning (konsekvens) for ønsket atferd slik at individet ble stimulert til å gjenta atferd igjen. Belønningen kan for eksempel være materialistisk (få penger, klistremerker) eller sosial (ros eller ignorering). Gjennom ytre forsterkning ønsker man å oppnå en indre forsterkning (glede/stolthet av å gjøre handlingen) (Jerlang 2001:217). Slike forsterkningsmekanismer står sentralt i DUÅ.
Atferdsanalysen kritiseres blant annet for sitt mekanistiske syn på mennesket. Atferd forstås som en rekke responser til stimuli, og framstiller dermed dyr og mennesker som automater eller roboter. Man utelater at menneskelig atferd er intensjonal og dermed må forklares ut fra hensikter, formål og fri vilje (Sparby 2008:22-24). Ved at behaviorismen forklarer personers atferd med referanse til omgivelsene, kritiseres den for å frata enkeltindivider deres personlige ansvar for egne handlinger. Black (1973:131) kritiserer blant annet Skinner og radikal
behaviourisme for å frata mennesker deres personlige ansvar og legger dette til omgivelsene i
10Belønningens pris -Er en skolemodell basert på ros bare positivt? Ingrid Oppen, Publisert i Aftenposten:
23.feb. 2007 08:51 Oppdatert: 21.okt. 2011 08:17:
http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1655343.ece#.UmPKwhDlNIE (henta 20.10.2013)
22
stedet. Til grunn for synspunkter som dette ligger en sterk kritikk mot å legge et
naturvitenskapelig ideal til grunn for forståelse av menneskets natur og atferd. Man ser bort fra forhold som mening, kontekst og forståelse, man er heller ikke særlig opptatt av individets tanker og følelser. Kritikken mot behaviorismen handler således om at den ikke fanger opp det vesentlige ved mennesket fordi den fjerner subjektivitet og mening og samtidig reduserer mennesket og deres ytringer til kjemiske og fysiologiske (Jerlang 2001:228-238) I 1977 skrev Hans Skjervheim essayet “Det instrumentalistiske mistaket” der han kritiserte pedagogikken for å se danningsprosesser som noe en kan måle og kontrollere på samme måte som tekniske prosesser i naturvitenskapen. Skjervheim (2001) mener at naturfenomen og sosiale fenomen er prinsipielt forskjellige og må derfor forskes på og studeres på ulike måter. Sosiale
fenomener har mening som må forstås og kan derfor ikke reduseres til noe annet enn mening.
Det mekaniske menneskesynet mener mange også gir seg utslag i såkalt manualisert behandling, dvs. at behandlingen følger faste trinn og prosedyrer uavhengig av individers særtrekk og kontekst (Fossum/ Mørch 2005). Dette kan lett utvikle seg til mekaniske prosesser. Slik behandling benyttes ofte i psykososial behandling og det er utviklet behandlingsmanualer for en rekke tilstander som atferdsforstyrrelser, depresjon,
posttraumatisk stresslidelse, personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelse etc. Dette finner vi også i Webster-Stratton programmet. “De utrolige årene” er et manualbasert
behandlingsprogram der man følger det samme opplegget fra start til slutt med de samme teknikker som skal kunne brukes på barn med atferdsvansker.
Mørch og Fossum tilbakeviser imidlertid denne kritikken (2005). De påpeker at manualer gir retningslinjer i forhold til temaer for diskusjoner som skal gjennomføres og rekkefølgen av disse, men manualen styrer ikke innholdet i dem. Ved manualisert behandling er
oppmerksomheten rettet mot innholdet i dialogen mellom klient og behandler. Dialogen skal lede til individuelt tilpassede opplegg for individet. Dersom en manual betraktes som en standardisert “kokebok” som skal følges slavisk fra punkt til punkt, uten at behandler har innsikt og forståelse for den teoretiske og praktiske bakgrunnen for en intervensjon, faller fordelene ved en manual bort (Fossum/ Mørch 2005). De understreker at kontinuerlig veiledning er sentralt ved implementering av empiriske behandlingsprogrammer for å sikre kvaliteten i den kliniske virksomheten. Talsmenn for anvendt atferdsanalyse peker også på at noe av kritikken som reises har karakter av myter, fordommer og rykter (Sparby 2008).
Eikeseth og Svartdal (2010:500) lanserer flere hypoteser om hvorfor dette har skjedd. En av
23
dem er at atferdsanalysen fremsto som et konkurrerende alternativ til de allerede etablerte psykologiske behandlingsmetoder, blant annet Freud og psykoanalysen. En annen hypotese er at den baserte seg på dyrestudier, noe som ikke gir særlig høy status. I tillegg hevder de at lærebøker i psykologi kan ha gitt feile fremstillinger både av fagfeltet og det menneskesyn som ligger til grunn.
Det siste kritiske punktet jeg ønsker å løfte fram er ikke direkte knyttet til DUÅ som program, men til hvordan kunnskap om programmet og dets resultater er dokumentert, bl.a. i norsk sammenheng. I den litteratur jeg har gjennomgått, for eksempel mastergrader om temaet, knyttes erfaringer og resultater enten til deltakernes opplevelser og vurderinger eller til observasjon av barns atferdsendring. Det vi tilsynelatende vet minst om er hvordan selve programmet forstås og hvordan det konkret praktiseres. Det tas muligens i for stor grad for gitt at fordi barn endrer atferd har DUÅ-programmet blitt fulgt etter intensjonene. Slik er det nødvendigvis ikke. Det er fullt ut mulig å tenke seg at programmet bidrar til en generell bevisstgjøring og holdningsendring i personalet, som igjen medfører at praksis endres uten at det nødvendigvis betyr at DUÅ- manualen følges opp. Dette er et forhold som bl.a Røvik (2009) peker på i sitt translasjonsteoretiske perspektiv på kunnskapsoverføring mellom organisasjoner. Sentralt i dette står hans analyse av hvordan ideer oversettes til praksis og hvordan ytre ideer omformes og utvikles av aktørene selv. Med referanse til Vinay og Darbelnet viser Røvik (2009:307) til fire grunnleggende oversettelsesregler, som hver representerer ulike grader av omforming av det som søkes overført; kopiering, addering, fratrekking og omvandling.
24