Kapital

Tidligere var kultur i offentlig betydning et snevert begrep. Teater, billedkunst, klassiske konserter, opera og kulturvern ble betegnet som tradisjonell kultur. Kulturbegrepet omfattet dermed i hovedsak profesjonelle aktiviteter og ble målt etter kvalitet. Klassisk teater og Munchs kunst ble vurdert som kvalitativt bedre enn for eksempel folkekomedie og rosemaling.

Ifølge den franske sosiologen Pierre Bourdieu, er det de dominerende gruppene i samfunnet som i særlig grad får anerkjent sine preferanser og smak, mens de dominerte gruppene langt på vei aksepterer og overtar deres syn (Gullestad 2002). Bourdieu betegner knappe sosiale ressurser eller tilganger som ulike sosiale aktører besitter og som de kan anvende til å gjennomføre ting i deres sosial liv, som kapital. Dersom man har mye kapital, har man også makt. Bourdieu ser i likhet med Marx ikke på kapital som ressurser, men derimot som et sett av relasjoner. Han hevder også i likhet med Marx at disse relasjonene er preget av sosial ulikhet, utbytting og dominans. Men i motsetning til Marx ser han også på kapital som noe som ikke bare angår materielle interesser, men også dreier seg om det

symbolske, det kognitive og det sosiale. Denne koblingen av makt til diskusjoner om sosial ulikhet og reproduksjon av ulikhet, knyttes opp mot maktforhold i tradisjonell sosiologisk teori (Danielsen og Nordli Hansen 1999:45). Bourdieu opererer med fire hovedformer for kapital:

1) Kulturell kapital er ressurser i form av kunnskap, dannelse og utdanning, dvs. evne til å beherske de kulturelle kodene i et samfunn.

2) Sosial kapital betegner ulike former for sosiale kontakter eller nettverk som kan brukes til å fremme ens interesser, for eksempel sikre tilgang til eksklusive stillinger på arbeidsmarkedet.

3) Økonomisk kapital betegner penger eller eiendom (materielle besittelser) som kan investeres i vanlig økonomisk forstand.

4) Symbolsk kapital er egentlig ikke en egen form for kapital, men en måte som andre kapital- eller maktformer fremtrer på. Symbolsk makt er makt som ikke oppleves som makt (for eksempel prestisje eller autoritet) og som i kraft av dette ankerkjennes som legitim.

For å kunne ta del i den dominerende kulturen, må man inneha kulturell kompetanse. Slik kulturell kompetanse knytter seg til Bourdieus klassebegrep, der kombinasjonen av økonomisk og kulturell kapital – både symbolske og økonomiske ressurser – spiller en viktig rolle. Både innenfor overklassen, middelklassen og arbeiderklassen finnes dominerende og dominerte grupper. Den gruppen som innehar mest økonomisk kapital, er dominerende overfor den gruppen som har mest kulturell kapital. Bourdieu begrunner dette dominansens prinsipp bl.a. med at den gruppen som har mest økonomisk kapital kan bestemme ut fra estetiske regler, uten å ta hensyn til pris, egen smak osv. Dermed får overklassen makt til å bestemme disse etiske vurderingene. De som har lite økonomisk kapital må vurdere ut fra det de har råd til. Derfor preges smaken av hvilken økonomi man har – av ens avstand til nødvendigheten (Bourdieu 1995).

Hannah Arendt vektlegger i sine arbeider at mennesket primært bør være eller er opptatt av å forhandle om utforming av et sosialt rom hvor de kan kreve å bli sett, hørt og tatt alvorlig, og bli tilkjent ære og anstendighet og hvor man kan konkurrere om hvilke distinksjoner som skal tilkjennes verdi. Hun har i likhet med Pierre Bourdieu, en forståelse av at mennesket lever i sosiale rom preget av væremåter (habitus) hvor det forhandles om hvilke distinksjoner som skal være de gyldige (Marthinsen 2005).

I Norge ble et institusjonelt grunnlag for kulturell kapital lagt gjennom embetsmannsstaten og nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Utbyggingen av den sosialdemokratiske staten i etterkrigstiden, med bl.a. likhetsprinsippet, endret dette fundamentet slik at vi fikk ulike, konkurrerende hierarkier. Den gradvise avviklingen av det sosialdemokratiske hegemoniet, samt økt utdanningsmobilitet og vekst i ”de nye mellomlagene”, har gitt en ny grobunn for kultivering av verdier og livsstiler som implisitt forutsetter akkumulert og institusjonalisert kulturell kapital. Bourdieu bruker begrepet kulturell kapital for å signalisere at han gjennom et institusjonelt perspektiv viser hvordan personer kan profittere på å være fortrolige med den legitime kulturen. Han knytter kapitalbegrepet til det å utøve en form for makt. Dette er en videreføring av noe av marxismens grunnideer, der det å disponere kapital ikke bare dreier seg om å besitte ressurser, men om å forvalte ”sosiale krefter” som kan gi kontroll over viktige sider ved samfunnslivet.

Kulturell kapital krever institusjonelle garantier, som for eksempel vitnemål (Danielsen 1998). Innvandrere som har tatt utdannelse i sitt hjemland, har ikke vitnemål som tilsvarer den institusjonaliserte norske standarden. Innvandrere opplever at det som var verdsatt som god utdannelse, og som gav dem høy status i hjemlandet, plutselig ikke er verdt noen ting. Mange har ikke engang fått med seg sine papirer, og stiller derfor helt på bar bakke (Brochmann 2003:262).

Ifølge Støren (2004) kan arbeidsledighet blant innvandrere ha sin bakgrunn i at norske arbeidsgivere er mer usikre på kvalifikasjonene til dem som er utdannet i utlandet sammenlignet med dem som har tatt utdanning i Norge. En annen årsak til lav yrkesdeltakelse kan være at innvandrere har større vanskeligheter med å finne fram til relevant arbeid i et arbeidsmarked de sannsynligvis er ukjent med (Støren 2004:11). Kulturell kapital omfatter kunnskapen om samfunnet og hvordan det fungerer, sosiale ferdigheter, handlingskraft og pågangsmot. Kulturell kapital kjennetegnes bl.a. ved at den er ulikt fordelt i befolkningen, og at den er vanskelig å tilegne seg for nykommere. Ofte handler det om stilltiende kunnskap som ikke kan tilegnes ved lesing, men som må læres gjennom erfaring i et bestemt samfunn.

Den kulturelle kapitalen som innvandrerne har med seg fra sitt hjemland, kan være vanskelig å omsette til norske forhold. Familiens ressurser er viktige, både økonomiske ressurser og den kulturelle kapitalen (Brochmann 2003:262).

Sosiale ressurser og det som gjerne blir kalt ”sosial kapital” kan ifølge Lauglo (2001) være av stor betydning for barn av innvandrere i utdanningssystemet. Ut fra holdninger, atferd og innsats viser det seg at innvandrerungdom med bakgrunn fra ikke-vestlige land viser en sterkt positiv involvering i skolen. Mobilisering av sosiale ressurser kan være en av årsakene

til at slike ungdommer har en relativt mer positiv holdning til skolen enn annen ungdom (Lauglo 2001).

Pierre Bourdieu beskriver også hvordan det å få status som distingvert i det franske samfunnet henger sammen med nærhet og fortrolighet til en legitim kultur, med forankring i europeisk dannelsestradisjon. Bourdieu forutsetter at den legitime, nasjonale kulturen, som består av utdanningssystemet, dagliglivets distinksjoner samt de spesialiserte feltene for kulturproduksjon, er kjedet sammen og danner en slags helhetlig kulturell blokk. Ut fra denne forutsetningen kan han behandle kulturell kapital som en enhetlig dimensjon, som noe en kan ha mer eller mindre av, og som noe en kan befinne seg i sentrum eller periferien av. Å vurdere betydningen av kulturell kapital i Norge krever at en tar hensyn til det spesifikke ved norsk samfunnsliv og kulturliv (”nasjonal kulturell kapital”) (Danielsen 1998).

For en som ikke er født og oppvokst i Norge, eller har hatt en grunnsosialisering i det norske samfunnet, er det ikke alltid så lett å kunne forstå det som nordmenn tar som en selvfølge. En innvandrer har sagt det slik: ”Bare de som selv har erfart hva det vil si å måtte bo i et fremmed samfunn uten forhåndskjennskap til landet eller språket, kan forstå hvor desorientert, sliten og utmattet man kan føle seg den første tiden” (Brochmann 2003:238).

Etter hvert har det vist seg at mange innvandrere har et stort register av tilpasningsformer, og innehar en mangfoldig kulturell kompetanse. De har lært seg til å skifte koder og referanseramme, og dermed representere en fleksibilitet som er etterspurt i et moderne internasjonalt samfunn (Brochmann 2003:228).