Bedre språkkunnskaper

De som har hatt størst språkprogresjon er de deltakerne som har hatt flyktningguide, fadder på praksisplass, praksisplass i kommunal regi eller har hatt en kombinasjon av norsk og praksis.

Deltakerne og lærerne er ikke helt samstemte når det gjelder å vurdere norskprogresjonen.

Ifølge deltakere som har hatt en kombinasjon av norsk og praksis, er det 62 % som mener de har hatt god norskprogresjon, mens lærerne mener 35 % har forbedret norskkunnskapene sine.

Av de som har hatt flyktningguide/vennefamilie/fadder er det 78 % som mener de har forbedret norskkunnskapene sine, mens lærerne mener 39 % har hatt god språkprogresjon. De

som har hatt heldags og helårig tilbud rapporterer at de har hatt god norskprogresjon, mens lærerne ikke synes disse har hatt bedre progresjon enn de som ikke har hatt samme tilbudet.

Ved å kontrollere for kjennetegn ved deltakerne, viser det seg at utdanningsbakgrunn og forsørgelsesbyrde (dvs. små barn, osv.) har betydning for norskprogresjonen (Lund 2003: 68-70).

6.2.7 Oppsummering

Monica Lund (2003) har i sin rapport konkludert med at de ti nye prosjektene har vært mer bevisst på å løse utfordringene med å etablere et reelt alternativ til sosialhjelp, til å utarbeide handlingsplaner, til å konkretisere kontaktpersonrollen og til å se behovet for relevant innhold til heldagstilbudet. Samtidig påpeker hun at det har vist seg vanskelig å utarbeide gode og meningsfulle handlingsplaner for alle deltakerne i prosjektene. Det ble også i liten grad gjennomført revidering av planene på en systematisk måte, og de samme tverretatlige samarbeidsproblemene går igjen i de ti nye som i de 16 første.

Tilbud om gode og relevante heldagstilbud til alle deltakere er fortsatt vanskelig å gjennomføre. Det henvises også til at det er vanskelig å gi individuelt tilpassete og fleksible kvalifiseringsopplegg. Av praktiske grunner blir mange deltakere tilbudt et mer ensartet kvalifiseringsopplegg enn variasjonen i deres individuelle ønsker og forutsetninger skulle tilsi.

Det synes derfor å være vanskeligere i praksis enn i teorien å iverksette virkemidlene på en fullgod måte. Dette er et viktig tankekors for de som skal tilby et introduksjonsprogram med heldagstilbud (Lund 2003). Samtidig er det viktig å huske på at målsettingen med introduksjonstiltak ikke er å utvikle planer, men å øke sysselsetting og samfunnsdeltakelse blant de som deltar på tiltakene (Brochmann og Hagelund 2005:63).

Kombinasjonen mellom norsk og praksis i et introduksjonsprogram er karakterisert som svært positivt, idet deltakerne mente at det ville lette overgangen til jobb. Til tross for dette har kun 17 % fått jobb, og 6 % har begynt i ordinær utdanning av de 176 deltakerne i programmet, som er fulgt fra oppstart til avslutning. Det vil si at litt mer enn 20 % av deltakerne har kommet enten i jobb eller utdanning. Dette resultatet virker svært lavt, selv om det baserer seg på at evalueringen gjøres etter nokså kort tid, og at flere deltakere har fortsatt i introduksjonsprogrammet etter at prøveprosjektperioden er over (Lund 2003:25–59). Men ifølge evalueringen er det fremdeles mange utfordringer i arbeidet med å etablere et reelt

alternativ til sosialhjelp, utarbeide handlingsplaner, inneha rollen som kontaktperson samt å sørge for et heldagstilbud med relevant innhold (Djuve mfl 2001, Lund 2003).

De kritiske punktene på veien fra vedtak til implementering av arbeidsmetodene ute i kommunene er ifølge evalueringen manglende kompetanse hos de som skal iverksette introduksjonsprogrammene. Innføringen av nye arbeidsmetoder stiller store krav til kompetanse blant de ansatte. Etatssamarbeid krever nødvendig kunnskap hos de ulike etatene, og involverte etater har et stort kompetansebehov. Prosjektledere og kontaktpersoner må systematisere, kategorisere og fortolke en lang rekke inntrykk og en stor mengde informasjon.

Aetat (NAV Arbeid) møter mange utfordringer i forhold til fremmedspråklige, flyktninger og innvandrere.

Det er særlig tre områder der det er behov for økt kompetanse innenfor det organisatoriske området: Det første er innen kulturkunnskap, som både har en spesifikk og en generell dimensjon. Den generelle kulturkunnskapen går ut på å forstå hva kultur i det hele tatt er, og hva det gjør med oss. Kort sagt et overordnet kultursyn og en overordnet kulturforståelse. Den spesifikke kulturkunnskapen handler om å få et faktisk innblikk i verdier, normer og tradisjoner innenfor en bestemt kultur, for eksempel den tyrkiske eller kurdiske kulturen. Økt kulturkunnskap er med på å forhindre utvikling av fordommer om ulike etniske grupper blant ansatte i introduksjonsprogrammet.

Det andre er praktisk faktakunnskap, som er kunnskap knyttet til regler og krav for godkjenning av realkompetanse, generell studiekompetanse. Det er også viktig å ha kunnskap når det gjelder sammenligning av yrker i andre land med yrker i Norge.

Det tredje området med behov for økt kompetanse er innenfor metoder i selve kvalifiseringsarbeidet så vel som mer opplæring innen kommunikasjonsmetoder og veiledningsmetodikk. Metoder for skriving av handlingsplaner, for undervisning av elever med ulik bakgrunn, takling av vanskelige situasjoner i klasserommet.

Andre implementeringshemmende faktorer har vært mangelfullt samarbeid mellom involverte etater. Manglende ressurser hos Aetat (NAV Arbeid) har gjort samarbeidet vanskelig. Et annet problem har vært ulike organisasjonskulturer hos de involverte etatene. I en etat er det tanken om at flyktningene trenger hjelp som vektlegges, mens det hos en annen etat fokuseres på veiledning slik at flyktningene kan bli selvhjulpne raskest mulig. Liten stabilitet i staben fører til at kompetansen forsvinner ut og ikke får skikkelig feste. Det er derfor viktig å ha en viss grad av stabilitet i staben, og at arbeidet som gjøres i forhold til de enkelte deltakerne dokumenteres skriftlig. Det påpekes i rapporten viktigheten i å videreføre

de arbeidsmetodene som virker og evaluere integreringsarbeidet - også etter at introduksjonsloven har trådt i kraft (Lund 2003).