Den store utfordringen

Sosial integrering handler om å innlemme andre i samfunnet, samtidig som de får mulighet til å bevare sitt kulturelle særpreg. Integrering innebærer altså ikke assimilering, dvs. at innvandreren gjør vertsnasjonens verdier, normer og væremåte til sin egen. Samtidig skapes sosialt samhold og samfunnsmessig stabilitet gjennom grunnleggende sosialiseringsprosesser i samfunnet. Dette er noe som alle individer går gjennom for å bli fungerende samfunnsmedlemmer. Integrering av innvandrere handler om å sosialisere mennesker som tidligere har hatt sin grunnsosialisering i et annet samfunn og i en annen kulturell setting, på nytt – å sette denne grunnsosialiseringen inn i en ny sammenheng (Brochmann, Berchgrevink og Rogstad 2002). Dette kan oppfattes som integreringspolitikkens sentrale dilemma og viktigste utfordring.

Begrepet integrering innebærer at minoritetskulturer tar del i samfunnet på lik linje med majoritetskulturen, samtidig som de ikke gir slipp på sin egen kultur og røtter.

Integrering åpner for flerkulturelle fellesskap, ulike identiteter og etnisk mangfold.

Assimilering derimot, kan forklares på den måten at det utøves en politikk overfor minoritetene som har til hensikt å gjøre dem mest mulig kulturelt lik majoriteten i samfunnet.

Minoritetene må altså gi avkall på sentrale deler av sin kultur og væremåte. I 1959 ble

forskjellen på integrering og assimilering påpekt av psykiateren Leo Eitinger. I et foredrag i Det norske Studentsamfunn tok han et oppgjør med den tankegangen at flyktningene skulle tilpasse seg ved ”at de skulle bli norske i sinn og skinn.” Leo Eitinger var selv flyktning, og kom fra Tsjekkoslovakia i 1939. Han var en av svært få norske jøder som overlevde oppholdet i tysk konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. I sitt foredrag gjorde han oppmerksom på forskjellen mellom assimilering i betydningen å ”gå helt opp i omgivelsene”, og integrering i betydning av å ”bli en del av helheten, samtidig med å bli en del av seg selv”.

Han understreket hvor viktig det var at vertssamfunnet aksepterte flyktningenes kulturelle bakgrunn, for å få til en vellykket tilpasning (Tjelmeland 2003:66).

For at man skal få til en god integrering av mennesker med utenlandsk bakgrunn, er det viktig at begge parter samarbeider, og at det påligger plikter på dem begge. Etniske nordmenn må på sin side vise mindre assimilerende tendenser, og i sterkere grad akseptere et flerkulturelt Norge. Personer med utenlandsk bakgrunn må inneha en mer tilpasningsvillig holdning. De må først og fremst lære seg det norske språket, akseptere norsk lov som den absolutt største autoritet og samtidig respektere den norske kulturen. En vellykket integrering krever at begge parter er på bølgelengde, og har betydelig tillit til hverandre (Rana 2003).

Mange innvandrere med ”synlig minoritetsbakgrunn” opplever at assimilering er umulig, de vil alltid bli oppfattet som fremmede av noen, uansett hvor integrert de blir sosialt og i skole- og arbeidsliv. Ofte betones en person kun som fremmed (av andre) så lenge denne er synlig forskjellig (Alghasi mfl 2006:26).

Trygghet er også et stikkord i integreringsarbeidet. Når noen er trygg på seg selv og har det godt, vil både integrering og tilnærming overfor nordmenn gå bedre (Zaman 1999:26).

Integrering er et av grunnbegrepene i sosiologien, et begrep som opprinnelig er hentet fra matematikkens verden. Integrering av mennesker handler om hvordan sosialisering, gjennom normer og forventningsdannelse, bidrar til å skape sosialt samhold og samfunnsmessig stabilitet. I den forstand kan integrering forstås som grunnlaget for etablering av og vedlikehold av sosial orden, noe som kan trekkes tilbake til klassikere som Durkheim og Parsons. I sosiologisk forstand innebærer dette læring av og tilpasning til det verdigrunnlaget som finnes i samfunnet. Dette er prosesser som knytter individet til samfunnet – både økonomisk, kulturelt og sosialt – og som skaper tilhørighet og lojalitet (Brochmann 2005:373). Når det gjelder integrering av innvandrere er det en utvikling i relasjonene mellom innvandrerne og majoritetsbefolkningen. Nå krever majoritetsbefolkningen aktivitet og deltakelse, og knytter aktivitet til stønadsnivået. Likebehandling innebærer at man etter en tid

møtes med de samme forventninger og krav som andre. Det kan jo oppleves som tøft for enkelte.

Durkheim sier at gjennomgripende sosiale forandringer og store kriger mellom nasjoner er grunnlaget for kollektive følelser, som stimulerer til patriotisme og politiske og nasjonale følelser. Ved at alle aktiviteter rettes mot ett og samme mål, oppstår det ifølge Durkheim en sterkere integrasjon i samfunnet, i det minste for en tid (Durkheim 1995:95).

Thomas Hobbes innførte ideen om at mennesket i en førsosial ”rå naturtilstand”, hvor egoisme og aggressivitet hersket, var henvist til et ensomt, fattig og kort liv på jorden. Den eneste løsningen Hobbes så, var en sosial orden basert på tvang fra en suveren enehersker, som mennesker innsatte ved å inngå en kontrakt. Herskeren skulle med sverdet tvinge folk til lydighet og til respekt for lov og orden (Andersen 2000:242). Den moderne forståelsen av integrasjon bygger ikke på betydningen av åpen tvang og ytre regulering.

Sosialiseringsprosessen sikrer dette ved at grunnleggende normer og verdier internaliseres gjennom primær sosialisering i familien og sekundær sosialisering i skole- og arbeidsliv.

Mange innvandrere har svak tilknytning til arbeidsmarkedet, og får derfor lite språktrening i norsk. Språktreningen barn av innvandrere får i skolen, klarer ikke å kompensere for manglende trening i bomiljøet, og foreldrenes dårlige integrasjon i det norske samfunnet får negative konsekvenser for oppfølging av skolearbeidet. I en rapport utarbeidet for Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) kommer det fram at innvandrerbarna fra lavinntektsfamilier trives godt på skolen, og de har ingen opplevelse av at de ligger etter i forhold til andre barn i klassen. Verken dårlig økonomi eller annerledes kulturell bakgrunn later til å «ødelegge» for barna på skolen (Grødem mfl 2006:91).

Jon Lauglo har gjort en undersøkelse om innvandrerungdom og utdanning, og sett på hvilke holdninger innvandrere har til skolen. Han fant ut at ikke-vestlige innvandrere er mer positive til skolen enn vestlige innvandrere. De ikke-vestlige innvandrere har mindre negativ skolerelatert atferd som skulking, krangling med lærerne osv. Ut fra dette sier han at klasse og kulturell kapital har liten betydning for skoleatferd og holdninger alene. Han peker på at etnisitet er viktigere. Selv om foreldrene har positive holdninger og det er tette familiebånd, har foreldrene mindre mulighet til å hjelpe barna med skolearbeidet, og mindre kontroll med ungene utenfor hjemmet (Lauglo 2001).