Arbeidslinja

Flere stortingsmeldinger har hatt som mål å utforme en offentlig politikk for å minske sykefravær og integrere uføre, funksjonshemmede og innvandrere i arbeidslivet. St.meld. nr.

39 (1991-1992) ”Attføringsmeldingen”, lanserte ”arbeidslinja” som et overordnet mål med bl.a. disse ordlydene:

- ”Å stabilisere eller helst redusere den andel av befolkningen i yrkesaktiv alder som permanent befinner seg utenfor arbeidsmarkedet som passive stønadsmottakere.”

- ”Trygdeordningene må utformes slik at arbeidslinja blir et førstevalg for alle involverte parter, og bidra til å hindre unødig utstøting og utestengning av utsatte grupper fra arbeidslivet.”

Hensikten med arbeidslinja er å bevare velferdssamfunnet ved å gjøre deltakelse i verdiskapningen til det naturlige førstevalget for den enkelte så langt det er mulig, og generelt søke å hindre utstøting fra arbeidsmarkedet. I hovedsak er denne begrunnelsen av økonomisk karakter. For å unngå at en stadig økende del av befolkningen forlater eller unngår arbeidslivet i velferdsstaten, og i stedet blir brukere av velferdsordningene, ble det lagt opp til en verdsetting av arbeid som skulle gjøre det attraktivt å velge arbeid foran trygd. I arbeidslinja ligger det både et positivt og et negativt syn på arbeid. Å gi alle som ønsker arbeid anledning til å delta i yrkeslivet, for på den måten å bli selvhjulpne, representerer det positive synet i arbeidslinja. Det negative synet på arbeid handler om at ikke alle mener at lønnsarbeid er verdifullt nok til å være førstevalget. Det som er felles for disse to syn, er at de bygger på en forståelse av menneskene som rasjonelle aktører som enten søker trygghet og et godt liv gjennom arbeid, eller som mener at det gode livet ligger i å unngå å måtte arbeide. Ut fra dette utvikles det insentiver. Disse kan både være positive, i form av støtte og ”gulrøtter”, og negative, i form av sanksjoner eller ”pisk”. Begge disse settene med virkemidler tas i bruk ved iverksetting av arbeidslinja (Lødemel 1997).

Stortingsmelding nr. 35 (1994-95) ”Velferdsmeldingen”, setter fokus på arbeidslinja som det viktigste virkemidlet for å bedre levekårene også for vanskeligstilte grupper.

Intensjonen med denne meldingen var arbeid til alle arbeidsføre personer, samt en rettferdig fordeling av goder og byrder. Et overordnet mål for landets økonomiske politikk er full

sysselsetting. For å øke verdiskapingen er det også viktig å ha høy yrkesdeltakelse og en stor og dyktig arbeidsstyrke. Forholdene må derfor legges til rette for at alle som ønsker det og har mulighet for det, kan være i arbeid. Det norske velferdssamfunnet har i hovedsak vokst fram etter andre verdenskrig, med målsetting om et samfunn med individuell frihet, trygghet og rettferdig fordeling. Ved å involvere alle i velstandsutviklingen, ble et bredere økonomisk fundament for større velferd skapt. Både samfunnsøkonomisk og for det enkelte mennesket, er det en nær sammenheng mellom arbeid og velferd (Stortingsmelding nr. 35 1994-95).

Arbeidslinja knyttes til positive verdier som sosial inkludering, aktiv deltakelse, verdighet og selvrespekt. Den bygger på mottoet om at arbeid skal være det naturlige førstevalget for alle arbeidsføre, og at det skal lønne seg å arbeide. Gjennom å holde nivået på trygdeytelser og sosialhjelp lavt, er siktemålet å få flere i arbeid og færre på offentlig stønad.

Lønnet arbeid lanseres som kuren for alle sosiale onder. Utsatte grupper i samfunnet, som ikke er i stand til å arbeide, eller som lar omsorgsplikten går foran arbeidsplikten, blir skadelidende. De møter skjerpede adgangskriterier for stønad og står i risiko for å bli trygdefattige og sosialt ekskluderte (Halvorsen 2004).

Tidligere har utviklingen i det norske samfunnet vært preget av stabilitet, med jevn økonomisk vekst, velstandsutvikling for alle, sterk utvikling av velferdsstaten, forbedring av arbeidsforhold og arbeidsmiljø. En sterk statlig regulering av økonomi og arbeidsliv har vært med på å dempe presset i arbeidslivet. En stor del av samfunnets virksomhet innen offentlig sektor ble også organisert utenfor markedet, og ble dermed styrt uten det konkurransepresset mot arbeidsforholdene som markedet har med seg (Roness og Matthiesen 2002). I likhet med Halvorsen (2004) er dette tanker om at det er markedsregulering som støter folk ut av arbeidslivet. I 1980- og 90-årene var det en tendens til at en økende andel av befolkningen i yrkesaktiv alder ble satt utenfor arbeidsmarkedet og havnet på trygdeordninger på mer eller mindre permanent basis. Dette hadde sammenheng med at norsk økonomi i disse årene var gjennom to lavkonjunkturer og en kortvarig innenlands høykonjunktur. Arbeidsstyrken, sysselsettingen og arbeidsledigheten varierte sterkt som følge av denne konjunktursituasjonen (Stortingsmelding nr. 35 1994-95).

Gjennom arbeid skal enkeltmennesket oppnå økonomisk selvstendighet og sosial tilhørighet, og få anledning til å realisere egne evner og muligheter. Høy sysselsetting skal gi samfunnet større verdiskaping og et større og tryggere økonomisk grunnlag for den totale velferden. Når mange går uten arbeid sløses det med samfunnets viktigste ressurs, den menneskelige arbeidskraften. For at vi skal kunne få noe ut fra fellesskapet, er det en forutsetning av vi også yter noe til fellesskapet. Hver enkelt har ansvar for sin egen

livssituasjon og for å utnytte de muligheter som finnes i samfunnet. Et av velferdspolitikkens viktigste mål er derfor hjelp til selvhjelp. Det betyr at flest mulig skal settes i stand til å forsørge seg selv gjennom eget arbeid, og at mennesker med sosiale problemer og sviktende helse skal settes i stand til å klare seg selv best mulig til daglig (Stortingsmelding nr. 35 1994-95). Hvis ikke et stort flertall kan forsørge seg selv gjennom lønnsarbeid, blir det umulig å finansiere arbeidsuføre gjennom ytelser/stønader, særlig hvis ytelsene skal være sjenerøse.

Dermed kommer ”pisken” i arbeidslinja fram.

Ifølge Stortingsmelding nr. 35 1994-95 vil en vridning av innsatsen fra stønader til aktive tiltak være viktig for å kunne skape et solid økonomisk grunnlag for velferdsgodene i framtiden. Det sentrale premisset for å sikre velferdsgodene legitimeres gjennom arbeidslinja.

Det betyr at virkemidler og velferdsordninger – enkeltvis og samlet – utformes, dimensjoneres og tilrettelegges slik at de støtter opp under målet om arbeid til alle. Når flere personer kommer over i inntektsgivende arbeid, vil dette gi økt velferd og økte ressurser til fellesskapet. Arbeidslinja har som mål å motvirke en økning av personer som blir avhengige av offentlige stønadsordninger, ved å lede stønadspersoner og risikopersoner over i inntektsgivende arbeid. Arbeidslinja forutsetter en hensiktsmessig utforming av de sosiale stønadsordningene som sikrer inntekt på midlertidig eller mer varig basis (Stortingsmelding nr. 35 1994-95). Den amerikanske økonomen Richard B. Freeman peker på at Norge har greid å ha en sunn nasjonaløkonomi, et konkurransedyktig næringsliv og et blomstrende arbeidsmarked, samtidig som landet har store offentlige overføringer, solidarisk lønnspolitikk og sentraliserte lønnsoppgjør. Han mener at Norge har funnet balansepunktet mellom velferd og ytelse. Freeman sier også at en effektiv velferdsstat ikke først og fremst må beskytte brukerne, den må innrettes slik at den først og fremst beskytter seg selv (Freeman 1997:17-49). Dette har Norge klart. Sverige klarte det ikke fordi velferdsordningene på 1980-tallet var for sjenerøse.

Satsingen på arbeidslinja er det viktigste virkemidlet for å bedre levekårene også for vanskeligstilte grupper. Grupper med tradisjonelt lav yrkesdeltakelse og svak forankring i yrkeslivet skal gis bedre mulighet til å forsørge seg selv gjennom inntektsgivende arbeid og delta i arbeidslivet på linje med andre. Når det gjelder sysselsettings- og inntektsmuligheter kommer visse grupper innvandrere dårlig ut på en rekke levekårskomponenter. Det vil derfor være viktig å øke innvandrernes muligheter på arbeidsmarkedet. Innvandrere og flyktninger er derfor en høyt prioritert målgruppe i arbeidsmarkedspolitikken.

I 1993 godkjente Regjeringen ”Handlingsplan for bedre bruk av innvandreres kompetanse”. Handlingsplanen skal bidra til å effektivisere og samordne den statlige

innsatsen for å sikre en bedre bruk av innvandreres og flyktningers utdanning og arbeidserfaring fra hjemlandet. Tiltakene i handlingsplanen omhandler godkjenning av

”medbrakt” kompetanse og utdanning, norskopplæring og annen kvalifisering, reelle rekrutterings- og opprykksmuligheter og tilrettelegging for etablering av egen virksomhet (St.meld. nr. 35 1994-95). Med bakgrunn i foreliggende kunnskap om at det er høyere arbeidsledighet blant ikke-vestlige innvandrere enn blant majoritetsbefolkningen, har Jon Rogstad (2006) skrevet en rapport på oppdrag fra Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) som tar for seg usaklige hindringer for ikke-vestlige minoriteter på arbeidsmarkedet i Norge.

Undersøkelsen hadde som mål å sirkle inn omfanget av diskriminering, for å kunne legge grunnlag for en vurdering av hvorvidt dette omfanget er høyt eller lavt. Tidligere NHO-direktør Karl Glad uttalte tidligere på 1990-tallet at ”vi har ikke råd til å ha arbeidsgivere som diskriminerer”. Arbeidsledigheten blant ikke-vestlige minoriteter har siden den gang ligget omtrent tre til fire ganger så høyt som ledigheten blant majoritetsbefolkningen. Det å komme seg inn på arbeidsmarkedet, og få en jobb hvor man kan benytte sine ferdigheter, er viktige momenter i diskusjonen om raskere integrering (Rogstad 2006:8-9).

De usaklige hindringene som beskrives i Rogstads rapport er diskriminering basert på preferanser, diskriminering som skyldes kunders fordommer, statistisk diskriminering og institusjonell diskriminering. Diskriminering basert på preferanser, er når arbeidsgiverne er villige til å tape inntekter ved å ikke ansette den best kvalifiserte personen, dersom denne tilhører en uønsket gruppe. Kunders fordommer som alibi for å ikke ansette en bestemt person, handler om arbeidsgivernes overbevisning om at kundene vil utebli dersom de ansetter denne personen. Statistisk diskriminering er når man trekker slutninger om enkeltpersoner ut fra mer eller mindre riktig kunnskap om gruppen som vedkommende tilhører. For eksempel når man setter likhetstegn mellom det å være mørkhudet og ha dårlige norskkunnskaper. Statistisk diskriminering er med andre ord et begrep som omhandler lite kunnskap, stereotypier og usikkerhet. Når det gjelder institusjonell diskriminering, kan det være bruk av regler som har diskriminering som konsekvens (Rogstad 2006:14).

Selv om norsk økonomi er inne i en høykonjunktur, med rekordlav arbeidsledighet og rekordmange innvandrere i norsk arbeidsliv, blir mange innvandrere sittende fast i det som kalles arbeidslivets randsone. Arbeidslivets randsone er den delen av arbeidslivet som tilbyr midlertidige, dårlig betalte jobber som ikke krever særlig formell utdanning, og med større innslag av akkordbaserte lønnsordninger. Disse jobbene kan være en inngangsport til faste og bedre jobber, men mye tyder på at den største mobiliteten i randsonen gjelder dem som går

inn og ut av arbeidslivet – og over på tiltak – og ikke fra randsonen og videre til bedre jobber (Djuve 2006:18-19).