Iran, Irak og Saudi-Arabia

Iran, Irak og Saudi-Arabia har alltid vært et dominerende makttriangel i Golfen. Både Iran og Saudi-Arabia har betraktet Irak som den største sikkerhetspolitiske trusselen i regionen etter den andre Golfkrigen.

Under Iraks invasjon av Kuwait og deltagelse i regional sikkerhetspolitikk ble det diskutert hvilken påvirkning den andre Golfkrigen i 1990-91 hadde på Irans sikkerhetspolitiske rolle i Golfen, og hvordan det påvirket den iranske tilnærmingen til Saudi-Arabia. Her ble det argumentert for at det åpnet for et sikkerhetspolitisk samarbeid mellom Iran og Saudi-Arabia. Maktbalansen måtte gjenopprettes, og Saudi-Arabia valgte Iran som det minste av to onder.

Saudi-Arabias sikkerhetspolitiske relasjon til Irak har vært preget av at de deler en felles etnisk, historisk og religiøs bakgrunn. Saudiaraberne har ønsket at det skulle skje positive endringer i Irak, men har hatt liten makt til å påvirke utviklingen. De må forholde seg til USA, som er en sentral aktør når det kommer til utviklingen i Irak (Peterson 2002:17). Den felles grensen har gjort Saudi-Arabia sårbar på grunn av den sjiamuslimske minoriteten i Østprovinsen sine tette bånd til sjiamuslimer i Irak (Foley 2003:4, 7).

Irak og Iran deler en lang grense og historie, og begge har en majoritet av sjiamuslimer. Iransk sikkerhetspolitisk linje overfor Irak før den tredje Golfkrigen i 2003, var å betrakte irakerne som den største sikkerhetspolitiske trusselen mot Iran.

Regimet under Saddam Hussein hadde ambisjoner og ønske om å øke sine militære kapabiliteter. Irak har tidligere brukt masseødeleggelsesvåpen, og har uttalt at det var dette som delvis ga seier over Iran i 1988 (Chubin 2002:46). ⁴¹ Iran og Irak gjester hverandres opposisjonsgrupper (MKOI og SCIRI), som begge er med på angrep og likvidasjoner i den andres stat (Chubin 2002:45-46).

Etter amerikanernes okkupasjon av Irak i 2003, har dette endret seg. For Saudi-Arabia innebærer den sikkerhetspolitiske relasjonen til Iran, sammen med alliansen med amerikanerne, og et Irak satt ut av spill, den sterkeste strategiske posisjonen de har hatt siden britene trakk seg ut av regionen på 1970-tallet. Saudi-Arabia og de andre GCC-medlemmene støttet ikke USAs okkupasjon av Irak direkte, men de assisterte USA og koalisjonspartnernes militære operasjoner ved å tillate eksempelvis flyvninger over deres territorium. Irak er ikke lengre del av maktbalansen, istedenfor har USA som ekstern makt, med over 160.000 soldater (per 2003), kontroll over Irak.

Dette kan gi Iran større innflytelse i regionen, men Washington D.C. har truet iranerne med at det kunne få store konsekvenser hvis de blander seg inn i irakiske anliggender eller i Golfen. Irans eventuelle militære aksjoner mot Irak har vært begrenset for å ikke forstyrre relasjonen til Saudi-Arabia (Foley 2003:3-4).

Amerikanernes okkupasjon av Irak har altså endret maktbalansen i regionen. Det er uvisst hvordan dette vil påvirke den sikkerhetspolitiske relasjonen mellom Iran og Saudi-Arabia, men mest sannsynlig kan det føre til at relasjonen blir svekket. USA er i ferd med å tape i Irak, sammen med at sjiamuslimene fikk et knapt flertall i nasjonalforsamlingen. Dette åpner for iransk innflytelse i landet. I tillegg er Iran i ferd med å bli Golfens eneste atommakt. Det vil derfor bli viktig for Saudi-Arabia å styrke relasjonen til USA (Stenslie 2005 [veiledning], Aftenposten 2005).

USAs okkupasjon av Irak kan plasseres i Putnams (1988) utenfra- og innforklaring.

Okkupasjonen er en omgivelse som kan skape problemer for iransk og saudiarabisk

41 I skrivende stund har man ennå ikke funnet spor av masseødeleggelsesvåpen i Irak, og de fleste eksperter mener at det er svært liten sannsynlighet for at Irak har denne typen våpen. Ironisk nok var dette USAs og Storbritannias begrunnelse for å gå til krig mot Iran (Udgaard 2005).

sikkerhetspolitikk, og blir en ekstern årsak på det internasjonale planet som påvirker Irak og Saudi-Arabias sikkerhetspolitikk, og som vil ha konsekvenser for relasjonen mellom dem. Spesielt Iran frykter nok USAs okkupasjon av Irak mer enn Saudi-Arabia, siden okkupasjonen gir amerikanerne en enda nærmere geografisk posisjon til Iran. Iran og Saudi-Arabia må tilrettelegge sin sikkerhetspolitikk etter det faktum at Irak ikke lengre regnes som en stormakt etter okkupasjonen, og således forstyrrer maktbalansen i Golfen.

4.3 Konklusjon

Iraks invasjon av Kuwait i 1990 skapte en skjevhet i maktbalansen i Golfen, og er en av de mest sentrale faktorene som har påvirket til økt grad av tilnærming mellom Iran og Saudi-Arabia. Påvirkningsfaktoren ble ikke frembrakt av innenrikspolitiske forhold, men var et produkt av endringer i det regionale miljøet. Sentralt var også at deltagelse i den regionale sikkerhetspolitikken ble akseptert av aktører på nasjonalt nivå i Iran. Ut i fra oppgavens teoretiske perspektiv viser dette at utfallet i forhandlingsspillet må skje på både det nasjonale og det internasjonale nivået.

Den økte graden av samarbeid ble manifestert i en sikkerhetspolitisk avtale i 2001.

Dette vitner om at den sikkerhetspolitiske relasjonen mellom Iran og Saudi-Arabia har blitt styrket. Saudiaraberne har konkludert med at Iran ikke lengre representerer den sikkerhetspolitiske risiko som de gjorde på 1980- og 90-tallet. I tillegg er det føringer på nasjonalt nivå i Saudi-Arabia, ettersom saudiarabiske borgere ønsker en tettere relasjon til Iran. Kongefamilien må ta hensyn til borgernes preferanser for å ikke sette sin makt på spill.

Men det er også andre faktorer som spiller inn på relasjonen mellom Iran og Saudi-Arabia. USA er en aktør på det internasjonale planet som har stor innvirkning på både Iran og Saudi-Arabia. Sudayriene ønsker å opprettholde alliansen med amerikanerne, men på den annen side avviser de heller ikke forbedrede relasjoner til Iran. 11.

september 2001 førte til at Saudi-Arabia og USA måtte ta et oppgjør med hverandre, noe som førte til økt grad av samarbeid mellom saudiaraberne og iranerne. I tillegg

førte president Bush’ inkludering av Iran i ”ondskapens akse” til en tettere iransk-saudisk relasjon.

I den sikkerhetspolitiske dimensjonen har faktorer på det internasjonale nivået stor påvirkningskraft, og i analysen har disse blitt plassert i Putnams utenfra- og innforklaring som ytre årsaker som har forårsaket endringer i det iransk-saudiske forholdet. Det har også vært sentralt å se på påvirkningsfaktorer som ligger på det nasjonale nivået, for å kunne gi et helhetlig bilde av årsaker til den økte graden av samarbeid mellom Iran og Saudi-Arabia.

KAPITTEL 5 DEN ØKONOMISKE TILNÆRMINGEN MELLOM IRAN