Den saudiarabiske relasjonen til USA

I Saudi-Arabia er beskyttelse av oljen essensen i sikkerhetspolitikken. Saudiarabernes hovedbekymring er beskyttelse av oljefeltene og rørledningene som ligger i Ras Tanura i Østprovinsen. Området er tungt bevoktet (Peterson 2002:13, 27), men staten kan ikke med sine militære kapabiliteter alene forsvare seg mot eksterne trusler.

Saudiaraberne har derfor alliert seg med amerikanerne for militær beskyttelse. I denne delen av analysen, fokuseres det i stor grad på Saudi-Arabias allianse med USA. Alterman (CSIS 2004) trekker frem at ”over more than a half century, the two [Saudi-Arabia and USA] quite dissimilar countries has built a rich and complex relationship that had become central to each one’s conception of its security”.

Etter den andre Golfkrigen i 1990-91, overbeviste president Bush senior kong Fahd om at Iraks annektering av Kuwait viste hvor sårbart kongedømmet var i forhold til et aggressivt Irak. Den amerikanske forsvarsministeren Dick Cheney overtalte Kong Fahd til å akseptere at det skulle være amerikanske styrker på saudiarabisk territorium i forbindelse med amerikanernes inngrep i den andre Golfkrigen (Champion 2003:218). Kong Fahd forholdt seg til USA som sin viktigste militære partner, men han måtte i tillegg ta hensyn til Irans relasjon til USA. Så lenge USA var en fiende av Iran, ville også Saudi-Arabias relasjon til Iran blir preget av fiendskapet mellom amerikanerne og iranerne (Chubin og Tripp 1996:6-7).

Amerikanerne fikk i løpet av 1990-tallet i enda større grad konsolidert sin makt i regionen, og det har gitt Saudi-Arabia en sekundær status i alliansen til USA, hvor saudiaraberne har mindre forhandlingsrom (Peterson 2000:14). Saudi-Arabias sikkerhetspolitikk er sterkt preget av alliansen med amerikanerne. En analyse av den sikkerhetspolitiske relasjonen mellom Saudi-Arabia og Iran inkluderer ufravikelig den bilaterale relasjonen mellom Saudi-Arabia og USA. Alliansen er en svært integrert del av kongefamiliens sikkerhetspolitikk (Obaid 2000, Kechichian 2001, Peterson 2002, Pollock 2002, CSIS 2004), og USAs sikkerhetspolitikk i Golfen kan derfor ikke utelates i diskusjonen av hvilke årsaker som har ført til en tilnærming og avspenning i relasjonen til Iran, spesielt sett i lys av den senere tids hendelser som 11.

september 2001. Dette medfører at Saudi-Arabias relasjon til Iran er betinget av amerikanernes Golfpolitikk. Saudi-Arabias relasjon til USA klassifiseres derfor som en ekstern påvirkningsfaktor på den interne utformingen av saudiarabisk politikk, noe som skaper problemer internt i Saudi-Arabia (som vil bli diskutert under saudiarabiske borgere som pressgruppe), og i relasjonen til Iran.

Hvilken betydning har forholdet mellom saudiaraberne og amerikanerne hatt for den bilaterale relasjonen mellom Saudi-Arabia og Iran?

Saudiarabernes relasjon til amerikanerne har vært dypt forankret i tradisjon, men det kan se ut som om at Saudi-Arabia nå er av den oppfatning at det er strategisk klokt å øke graden av samarbeid med Iran, og i tillegg tone ned den militære alliansen med

amerikanerne. Det knyttes blant annet til at kongefamiliens relasjon til amerikanerne har vært i strid med det islamske lederskapet og som vokter over de to hellige stedene, Mekka og Medina. Saudiaraberne har imidlertid vurdert amerikansk støtte som den beste måten å beskytte oljen og nasjonal sikkerhet på. Iran ble hele 1980-tallet betraktet som den største sikkerhetspolitiske trusselen i regionen. Nå har dette endret seg, og politisk endring fra revolusjonær ideologi til pragmatisme og moderasjon i Iran har overbevist saudiaraberne om at Iran ikke lengre representerer den trusselen de en gang gjorde. Saudi-Arabia har konkludert med at det eksisterer politisk stabilitet, og at det ikke finnes noe alternativ til det eksisterende systemet.

Hva er de saudiarabiske politiske aktørenes preferanser i forhold til alliansen med USA og tilnærmingen til Iran?

Saudi-Arabia kan ikke oppfattes som en enhetlig stat, og aktørene har ulike preferanser vedrørende sikkerhetspolitikk. Kronprins Abdallah er mer positiv til tilnærming og avspenning i relasjonen til Iran enn for eksempel prins Sultan og sudayriene,³⁷ som har vært de fremste aktørene for å bevare alliansen med USA.

Sultan var likevel den første saudiarabiske forsvarsministeren som besøkte Iran på tre tiår, og det signaliserte et ønske om forbedrede relasjoner til Teheran. Sudayrienes proamerikanske orientering er en faktor som påvirker utformingen av politikk i retning av at samarbeid med USA har blitt prioritert framfor et samarbeid med Iran.

Sudayriene har preferanser om å opprettholde alliansen med USA, og interessen som ligger til grunn for disse preferansene er å ha en sikkerhetspolitisk beskytter i en ustabil region, samt at USA er en av Saudi-Arabias viktigste handelspartnere.³⁸ Sudayrienes preferanser vil være at tilnærmingen til Iran ikke blir preget av for høy grad av samarbeid slik at det truer alliansen med amerikanerne, og som kan føre til at de mister sin viktigste alliert i beskyttelsen av saudiarabiske interesser. Sudayriene har tilstrekkelig politisk makt til at kronprins Abdallah må ta hensyn til deres preferanser i utformingen av politikk. Abdallah (shammar) og Sultan (sudayri) har ulik politisk orientering og ulike sett med preferanser. Milner (1997) mener at

37 Som diskutert i kapittel 3.

38 Dette vil bli diskutert i kapittel 5.

beslutninger er et resultat av samarbeidsavtaler mellom innenrikspolitiske aktører, og den interne maktkampen mellom aktørene genererer et politisk utfall. I dette tilfellet er det politiske utfallet at USA fremdeles er Saudi-Arabias sikkerhetspolitiske beskytter, og at Abdallah ikke lengre motsetter seg et samarbeid med USA i like stor grad. Han har dermed tilpasset sin politiske orientering i større grad til den proamerikanske gruppen. Kronprins Abdallah ble kraftig kritisert for å være antiamerikansk på slutten av 1990-tallet, men har etter hvert tonet dette ned (Obaid 2000:8), noe som viser hvilken effekt det innenrikspolitiske spillet har på samarbeidet mellom de ulike aktørene (Milner 1997). Selv om Saudi-Arabia opprettholder alliansen med amerikanerne, så viser det empiriske grunnlaget at relasjonen til Iran har blitt tettere, og det har blitt større grad av samarbeid. Det kan også knyttes til senere hendelser som den palestinske intifadaen i 2000, 11. september 2001, og Bush’ inkludering av Iran i ”ondskapens akse” i 2002. Disse hendelsene drøftes videre nedenfor.

Til nå har det blitt fokusert på aktørenes preferanser og interesser. Hva så med de ulike institusjonene i Saudi-Arabia?

Som nevnt i kapittel 2, har de politiske institusjonene betydning fordi aktørene får et større maktgrunnlag gjennom institusjonen til å påvirke utformingen av politikk.

Institusjonene avgjør hvilken type innflytelse de ulike aktørene har på utformingen.

Dette gjelder i mindre grad i Saudi-Arabia enn i Iran. I Saudi-Arabia er makten allokert gjennom en arverekkefølge man blir født inn i (Kechichian 2001), men det finnes noen institusjoner som kan ha en viss påvirkning på utformingen av sikkerhetspolitikken. Imidlertid er det kun medlemmer av kongefamilien som representerer disse institusjonene, men som jeg har drøftet ovenfor er det ulike preferanser blant de mest sentrale aktørene innenfor kongefamilien, og de kan bruke institusjonene til å påvirke utformingen av politikk. Den første institusjonen er Ministerrådet. Det ble etablert i 1953, og har autoritet til å gripe inn i kongens utforming av politikk, og er en institusjon som gir muligheten til å overstyre, og i ekstreme tilfeller avsette kongen, om medlemmene er uenige i politikken som blir ført. Rådet har både utøvende og lovgivende makt, og består av Ibn Sauds sønner

(Stenslie 2001:48). Sønnene deles inn i shammar-klanen (kronprins Abdallah) og sudayriene, og deres ulike preferanser vil avspeiles i rådet. Representantene i Ministerrådet fungerer som rådgivere i den generelle politikken, og godkjenner blant annet internasjonale avtaler (Cordesman 2003:133-134). Det har ikke fremkommet empirisk, men det antas at rådet ratifiserte sikkerhetsavtalen mellom Saudi-Arabia og Iran i 2001.

Den andre institusjonen er majlis al-shura.³⁹ Det ble grunnlagt i 1993. Rådet er en formalisering og institusjonalisering av det tradisjonelle majlis-systemet for rådføring mellom stammene. Rådet er en slags gest til moderniseringen av forvaltningen.

Majlis al-shura har kun en konsultativ funksjon, også i utenrikspolitikk. Det er 120 medlemmer i rådet (opprinnelig 60 medlemmer), som blir utnevnt og avsagt av et kongelig dekret. Kongen har rett til å oppløse og restrukturere rådet (Champion 2003:288-291). Den saudiarabiske opposisjonen ønsker at rådets medlemmer skal utnevnes ved valg, men det antas at det er liten sannsynlighet for direkte valg til rådet i fremtiden (Peterson 2002:51).

En tredje institusjon er the High Defence Council. Rådet ble etablert i 1961, og kongen er medlem, samt forvars- og luftfartsministeren, representanter fra finans, nasjonal økonomi, kommunikasjon og utenriksdepartementet (Peterson 2002:28).

Institusjonen er sannsynligvis den institusjonen av de tre som har størst innflytelse på politiske beslutningsavgjørelser, selv om det er kongen (og nå kronprins Abdallah som de facto regent) som i siste instans bestemmer.