Iraks invasjon av Kuwait og iransk deltagelse i regional sikkerhetspolitikk

Etter at den første Golfkrigen tok slutt i 1988, tok ikke lang tid før neste krig i Golfen stod på trappene. I august 1990 invaderte Irak Kuwait, og den andre Golfkrigen fikk følger for det iransk-saudiske forholdet. Iranerne opplevde at saudiaraberne endret holdning overfor dem, og viste interesse for et sikkerhetspolitisk samarbeid. Iranerne var tilsynelatende positive til den nye vendingen, men de mente også at Saudi-Arabia hadde lagt forholdene til rette for Iraks angrep ved å armere Saddam Hussein, at de hadde bidratt til å minimere Irak som trussel og at saudiaraberne ikke hadde gjort nok for å gjenetablere den regionale maktbalansen i Golfen (Chubin og Tripp 1996). Iran valgte å forholde seg nøytral til den andre Golfkrigen, som kan knyttes til den pragmatiske orienteringen som hadde preget iransk politikk siden slutten av 1980-tallet. Krigen endret maktbalansen i regionen, Saudi-Arabia betraktet nå Irak som en mye større trussel enn de hadde gjort på 1970-tallet. De valgte å forholde seg på en vennlig basis i forhold til Iran for sin egen sikkerhets skyld, og i det lå det et krav om at relasjonene måtte forbedres. Statene viste sin nye holdning til hverandre ved å gjenopprette diplomatiske relasjoner på høyeste nivå med president Rafsanjani og

kong Fahd, den iranske og saudiarabiske utenriksministeren, henholdsvis Ali Velayati og Saud al-Faisal som sentrale aktører (Fürtig 2002:100-103).

Internt i Iran var det diskusjoner om relasjonen til Saudi-Arabia blant de politiske aktørene i tiden etter den andre Golfkrigen. Ayatolla Khamenei snakket om den tyranniske og korrupte ledereliten i Saudi-Arabia som hadde vennlige relasjoner til USA og Israel (Chubin og Tripp 1996:18). Khamenei viste med slike uttalelser at han ikke hadde en preferanse om et sikkerhetspolitisk samarbeid med saudiaraberne.

President Rafsanjanis politiske orientering var tuftet på liberalisme, og beskjeden fra presidenten til iranske diplomater var at Irans politikk ovenfor Saudi-Arabia var av vennlig karakter (Ibid.:18). Det identifiserer Rafsanjanis og teknokratenes preferanse;

samarbeid med saudiaraberne. Interessen til både Rafsanjani og Khamenei var sikkerhetspolitisk trygghet for Iran, men det var uenighet om hvordan de skulle oppnå dette. Diskusjonen av den ideologiske tilnærmingen i kapittel 3, viste at Khamenei var enig i at politikken skulle være pragmatisk, og i en sikkerhetspolitisk sammenheng kan det se ut til at Khamenei også her la bort sin ideologiske overbevisning, og ga etter for Rafsanjanis politikk. Det iranske lederskapet innså behovet for kontakt med omverdenen, og at staten ikke kunne overleve på isolasjon og revolusjonær ideologi. Iranske aktører modererte Iran som trussel mot Saudi-Arabia fordi de ikke lengre ønsket å være sikkerhetspolitisk isolert.

Iraks invasjon av Kuwait kan betraktes som en katalysator i forbedringene i relasjonen mellom iranerne og saudiaraberne. For å gjenopprette maktbalansen, ble dialog mellom iranerne og saudiaraberne en begynnende løsning på et sikkerhetspolitisk problem. Bortfall av Irak som en sikkerhetspolitisk alliert betydde for Saudi-Arabia at de trengte en ny partner i Golfen, og Iran var eneste kandidat blant Golfstatene på grunn av sine kapabiliteter.³⁰ Økt grad av samarbeid var et faktum, til tross for at det tradisjonelle høyre var prinsipielt uenig i at Iran skulle forbedre sine relasjoner til Saudi-Arabia.

30 Irans kapabiliteter er den strategiske beliggenheten, befolkningen er halvannen gang så stor som befolkningene i de syv resterende Golfstatene til sammen, og de har den nest største oljeproduksjonen.

Rafsanjani hadde stor påvirkning på sikkerhetspolitikken til tross for de konservatives kontroll over flere sentrale institusjoner i maktapparat, og fikk gjennomslag for sine preferanser. Grunnen til dette ligger i at Khamenei ikke konsoliderte makten før i 1993, og i perioden 1989-1993 fikk Rafsanjani gjennom en moderat linje i sikkerhetspolitikken. Majoriteten i Ekspertrådet (som utnevner åndelig leder) valgte Khamenei som Khomeinis etterfølger på grunn av hans fargeløse personlighet, hans manglende popularitet og manglende nettverk av støttespillere. Slik sørget lederne i de ulike maktsentraene for at den nye åndelige lederen ikke kunne utfordre dem.

Dette førte til at Khamenei ikke hadde stor gjennomslagskraft. Først etter 1993 fikk Khamenei konsolidert makten, og Rafsanjani mistet overtaket (Buchta 2000:25, 50).

Siden 1993 har de reformvennlige hatt kontroll over majlis, samt at de har hatt utenriksministerposten. Kontroll over parlamentet og utenriksministeriet kan ha vært nok til å påvirke utformingen av sikkerhetspolitikken til tross for at det er den åndelige lederen som overordnet har kontrollen over sikkerhetspolitikken.

Vokterrådet kan overprøve alle beslutninger fattet av majlis, og aktørene i Vokterrådet samarbeider tett med den åndelige lederen, og kan således påvirke politikken i ønsket retning. Diskusjonen leder i to retninger; enten så har de reformvennlige fått gjennomslag for sine preferanser ved å bruke den allokerte makten fra institusjonene, eller så har de konservative tilnærmet like preferanser som de reformvennlige. Det tradisjonelle høyre har en interesse for å få Iran ut av isolasjonen og inn som deltaker i den regionale sikkerhetspolitikken (Buchta 2000:51), og eneste måten å oppnå det på er samarbeid på det internasjonale nivået.

Det kan være mangel på andre alternativer som fører til at iranerne har valgt å samarbeide sikkerhetspolitisk med Saudi-Arabia. De iranske innenrikspolitiske preferansene påvirket det innenrikspolitiske spillet mellom de sentrale aktørene (Milner 1997), og dette spillet har påvirket den iranske relasjonen til Saudi-Arabia.

Maktforholdene endret seg som ringvirkning av den andre Golfkrigen, og første halvdel av 1990-tallet dominerte den iransk-saudiske relasjonen som den viktigste

sikkerhetspolitiske utviklingen i Golfen. Iran var nå den mest sentrale stormakten i den regionale sikkerhetspolitikken sammen med Saudi-Arabia (Fürtig 2002:119).

Relasjonen mellom Saudi-Arabia og Iran ble styrket, men forhold som hvem som skulle stå for sikkerheten i Golfen, spesielt med tanke på eksterne makters engasjement i regionen, skapte spenninger mellom de to statene. Saudiarabernes allianse med amerikanerne var et stridspunkt. I tillegg skapte iranske aksjoner,³¹ konflikten med FAE over Abu Musa og de to Tunb-øyene, og en spent situasjon med Bahrain,³² en ytterligere trykket situasjon (Hunter 2002:428). Saudi-Arabia har aldri støttet Irans okkupasjon av Abu Musa og de to Tunb-øyene, og har gitt sin støtte til FAE hele tiden etter okkupasjonen. På et toppmøte i GCC i 2000 støttet saudiaraberne fremdeles FAE. Saudi-Arabia har også uttrykt stor bekymring over iranske marinestyrker som kan true skipstrafikken gjennom Hormuzstredet og i den nedre delen av Golfen (Cordesman 2003:51-52).

Deltagelse i den regionale sikkerhetspolitikken kan se ut til å ha vært i både de reformvennlige og de konservatives interesse. For de konservative bunnet interessen også i en strategisk tankegang om at iransk deltagelse kan gjøre amerikanerne overflødige i Golfen (Clawson, Eisenstadt og Menashri 1998:76). Khatamis politikk om reduksjon av spenninger i Golfen og hans liberale orientering, sammen med diskusjoner på høyeste politiske nivå mellom den iranske og saudiarabiske regjeringen, har redusert de militære spenningene i regionen. Den iranske sikkerhetspolitiske utviklingen i forhold til Saudi-Arabia har blitt drevet frem av et behov for inklusjon framfor eksklusjon.