Hva er de empiriske hovedfunnene i oppgaven?

Jeg har i analysen av de tre dimensjonene forsøkt å identifisere årsaker som har påvirket til at det har oppstått en økt grad av samarbeid mellom statene. I kapittel 1 ble valget av disse tre dimensjonene begrunnet ut i fra hvilke temaer som har vært rådende i litteraturen på området, og fordi dette er områder som tradisjonelt har stått i fokus i internasjonal politikk for å forklare relasjoner mellom stater (Østerud 1996:269).

6.1.1 Ideologi

Den ideologiske analysen ble delt inn i fem deler. Først ble det drøftet hvilken påvirkning Khomeinis død og den påfølgende maktkampen hadde på iransk ideologi og relasjonen til Saudi-Arabia. For det andre ble det analysert hvilken påvirkning den iranske avvisningen av eksport av den islamske revolusjonen hadde på relasjonen.

For det tredje ble Khatamis liberalisering av den iranske politikken og hvordan den interne maktkampen har virket inn på Khatamis politikk diskutert. For det fjerde ble

det drøftet hvordan intern strid og proislamisme i Saudi-Arabia har påvirket den saudiarabiske relasjonen til Iran, og til sist ble sunni/sjia-dikotomiens påvirkning på graden av samarbeid mellom Iran og Saudi-Arabia diskutert.

I den ideologiske analysen av Iran, ble de ideologiske endringene som har funnet sted drøftet, og hvordan disse antas å påvirke Irans relasjon til Saudi-Arabia.

Hovedkonklusjon er at overgangen fra revolusjonær ideologi til pragmatisme og moderasjon på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, førte til at Iran ikke lenger var en ideologisk trussel for Saudi-Arabia. Tidligere president Rafsanjanis avvisning av eksport av revolusjonen var et konkret eksempel på den nye ideologiske politikken iranerne begynte å føre etter Khomeinis død i 1989, og dette ga en trygghet for saudiaraberne at Iran ikke lengre representerte en like stor trussel.

Khatamis liberalisering av politikken i Iran har vært en påvirkende faktor til at det har blitt økt grad av samarbeid mellom Iran og Saudi-Arabia. I analysen har jeg vektlagt den iranske maktkampen som domineres av det tradisjonelle høyre, det moderne høyre og islamsk venstre, og de ulike aktørenes interesser og preferanser. Dette har vært sentralt for å få frem at Iran ikke kan oppfattes som en enhetlig stat.

I Saudi-Arabia har det også vært ideologiske endringer, men ikke i like stor grad som i Iran. Saudiarabisk politikk har siden 1930-tallet vært preget av alliansen med amerikanerne. Kronprins Abdallah har imidlertid ønsket en ideologi som har vært vendt mot den islamske verden. Kongefamilien har hatt et ambivalent forhold til sin egen ideologi, på den ene siden har den vært preget av tradisjonalisme og konservatisme, mens på den andre siden har de vært påvirket av det faktum at de har en sikkerhetspolitisk allianse med USA, som strider i mot wahabismen, og som er det religiøse fundamentet Saudi-Arabia er fundert på. I analysen ble det drøftet i hvor stor grad dette har påvirket relasjonen til Iran, og jeg konkluderer med at kronprins Abdallahs orientering mot den islamske verden har lagt forholdene bedre til rette for en tilnærming mellom de to statene. Men de ideologiske endringene har vært moderate i sammenligning med iransk politikk. Jeg mener at dette skyldes den interne maktkampen i kongedømmet. Kronprinsen har ikke stor nok makt til å påføre

fundamentale ideologiske endringer fordi sentrale aktører innenfor og utenfor familien hindrer ham. Men jeg hevder også at kronprinsens proislamisme likevel har medført at Saudi-Arabia ikke bare har sett vestover til USA, men også østover til Iran.

Den siste delen i den ideologiske analysen fokuserte på hvilken påvirkning religion og deres ulike tilnærming til islam har på relasjonen mellom de to statene. Irans ambisjoner å bli muslimenes leder fører til lavere grad av samarbeid. Til tross for Sheik-familien og ulamas motstand mot en tilnærming til Iran, har ikke dette i stor grad bidratt til lavere grad av samarbeid. Dette har sammenheng med at kongefamilien ikke nødvendigvis tar hensyn til disse aktørenes preferanser. Jeg konkluderer med at deres ulike tilnærming til islam har en negativ effekt på graden av samarbeid, men at i de siste årene har de greid å legge lokk på konflikter. Grunnen til dette kan begrunnes av den generelle tilnærmingen mellom statene.

6.1.2 Sikkerhetspolitikk

I analysen av interne og eksterne sikkerhetspolitiske forhold i Iran, ble det drøftet ulike sikkerhetspolitiske aspekter som påvirker Irans relasjon til Saudi-Arabia. Mine funn er at den første Golfkrigen skapte en skjevhet i maktbalansen da Saudi-Arabia valgte å ikke lengre støtte seg på Irak for å opprettholde balansen. Dette åpnet opp for at Saudi-Arabia sammen med Iran kunne gjenvinne maktbalansen, og Iran ble dermed inkludert i den regionale sikkerhetspolitikken. Dette var ikke nødvendigvis et ønske fra saudiarabisk side, men mer et valg av det minste av to onder. I tillegg har Iran endret sin sikkerhetspolitikk fra å følge en isolasjonistisk linje til å ha en preferanse om å være inkludert i den regionale sikkerhetspolitikken. Dette kan også kobles til de ideologiske endringene etter 1989. Disse endringene kom etter at styresmaktene innså at de måtte prioritere Irans nasjonale interesser, og for å oppnå disse, var det nødvendig å bli inkludert i den regionale sikkerhetspolitikken. Dette skapte et krav om ideologiske endringer. Khatamis avspenningspolitikk har vært en avgjørende faktor på tilnærmingen. Den ble godt mottatt av Saudi-Arabia, og har bidratt til at

Iran har fått større kredibilitet blant Golfstatene. Sikkerhetsavtalen fra 2001 er et viktig bevis for den økte graden av sikkerhetspolitisk samarbeid.

Det ble også drøftet hvordan Irans relasjon til USA som ekstern faktor har påvirket relasjonen mellom Iran og Saudi-Arabia. USA har blitt betraktet som Irans største fiende, ”den store satan”, men på 1990-tallet, hovedsakelig etter at Khatami ble valgt som president, ble relasjonen mellom Iran og USA forbedret. Etter at Bush inkluderte Iran i ”ondskapens akse”, ble relasjonen forverret. Irans relasjon til USA påvirker naturligvis Irans relasjon til Saudi-Arabia siden Saudi-Arabia er amerikanernes viktigste alliert i Golfen.

I den sikkerhetspolitiske analysen av Saudi-Arabia, dominerer alliansen mellom Saudi-Arabia og USA. Etter 11. september 2001 måtte de vurdere alliansen med amerikanerne. Jeg konkluderer med at 11. september rystet alliansen mellom Saudi-Arabia og USA i grunnvollene, og de måtte derfor revurdere relasjonen.

Terroristaksjonene i New York og Washington D.C. åpnet for at Saudi-Arabia og Iran kunne knytte tettere bånd. Men det må også tilføyes at 11. september ikke skadet den saudisk-amerikanske relasjonen i så stor grad som man i utgangspunktet ville trodd.

Alliansen mellom Saudi-Arabia og USA står sterkt. Men det eksisterer også faktorer som fører til økt grad av samarbeid mellom Saudi-Arabia og Iran. Saudiarabiske borgere ønsker en sterkere orientering mot Iran, noe kongefamilien tar hensyn til for å ikke risikere å miste makten.

6.1.3 Økonomi

I den økonomiske analysen har det blitt sett på økonomiske faktorer som har bidratt til en tilnærming mellom Iran og Saudi-Arabia. Fellesnevneren for begge statene er at de har økonomiske problemer. Årsakene til problemene er relativt like. Begge landene har opplevd en enorm befolkningsvekst som medfører press på skoler, sykehus, arbeidsplasser, osv, som har blitt vanskelig å håndtere, samt at begge statene sliter med høy arbeidsledighet. Moderate oljepriser har ikke gitt høye nok inntekter som er påkrevd for å løse disse problemene. En viktig årsak til at begge statene er

svært opptatt av å forbedre de økonomiske forholdene er frykten for at henholdsvis iranske og saudiarabiske borgere skal true de politiske aktørenes maktgrunnlag. Jeg konkluderer med at de økonomiske problemene har vært en intern påvirkningsfaktor i begge statene som har ført til økt grad av økonomisk samarbeid, manifestert i oljeproduksjonskuttavtalen i 1999.