Innenfor alle yrker og profesjonsutdannelser skal studenter og elever lære å handle i samsvar med det som er det aktuelle yrkets samfunnsmessige mandat eller ansvar. De skal lære å gjøre noe; - å handle, og de skal lære hvordan disse handlingene skal utføres for å fylle de krav om kompetanse og kvalitet samfunnet til enhver tid stiller til yrket eller profesjonen. Handlingsaspektet vil være mer eller mindre sentralt i ulike profesjoner.
Sykepleiens sosiale mandat er knyttet til å lindre lidelse og fremme livsopprettholdende og helsefremmende aktiviteter (Kirkevold 1996), og handlingsaspektet står meget sentralt i oppfyllelsen av dette mandatet. Det å kunne handle er også tydelig framhevet i de siste rammeplanene for sykepleierutdanning, der begrepene handlingskompetanse og handlingsberedskap benyttes når man omtaler sykepleierens ønskede kompetanse ved endt utdanning (KUF 2000 og UFD 2005). I tråd med dette endret man også rammene for kliniske studier i sykepleierutdanningen. I følge rammeplanen av 1987 (RHHS 1987) var omfanget av praksis minimum 48 uker. I 1992 kom en revidering av disse rammene som reduserte omfanget av direkte pasientrettet arbeid til 40 uker (Kultur- og vitenskapsdepartementet 1992 og KUF 1999). I rammeplanene av 2000 og 2005 er omfanget av praksisstudier ”i samarbeid med pasienter og pårørende” igjen økt til minst 50 uker i løpet av utdanningen (KUF 2000, s.47 og UFD 2005, s.10).
Sykepleierutdanningen har gjennomgått store forandringer de siste tiårene. Fra å være en utdanning med hovedvekt på praktisk opplæring innenfor en mesterlæretradisjon, der sykehusene eide og drev skolene, har den utviklet seg til en akademisk utdannelse der teoretiske studier og oppgaver utgjør en forholdsmessig stor del av utdanningen, og der det er blitt et klart skille mellom utdanning og yrkesutøvelse på alle nivåer (Fagermoen 1993, Bjørk 1996, Christiansen, Heggen & Karseth 2004 ). En annen viktig forandring er at antall sykepleiestudenter de siste tiårene er mangedoblet. Dette har skapt et stort press på praksisfeltet, særlig i områder der det er mange utdanningssteder og de fleste har økt studenttallet betydelig. Disse endringene har blant annet hatt konsekvenser for sykepleierstudentenes praktiske opplæring. I løpet av de siste årene har flere studier belyst ulike utfordringer og problemer knyttet til de kliniske studiene i sykepleierutdanningen
(Granum et. al. 1990, Fagermoen 1994, Heggen 1995, Benum 1998, Granum 1998, Lohne og Knutstad 2001). Samtidig forutsetter utvikling av handlingskompetanse og -beredskap i sykepleiestudiene øving, veiledning, undervisning og opplæring i reelle praksissituasjoner.
Hva karakteriserer så den læring og utvikling som foregår i praksis innenfor gitte og ofte langt fra ideelle forhold?
En viktig del av handlingskompetansen vil være de ferdigheter studentene utvikler i løpet av utdanningen. Selv om mange har studert og belyst ulike aspekter ved de kliniske studiene i sykepleierutdanningen, har få vært knyttet til utvikling av ferdigheter, eller praktisk kompetanse, slik Mekki-utvalget tilrådde i sin rapport (KUF 1999). Fagermoen (1998a) skriver at det er viktig at det forskes på læring av sentrale ferdigheter i sykepleie, deriblant praktiske ferdigheter. Bjørk (1996, 1999) har satt søkelyset på praktiske ferdigheter innenfor sykepleierutdanningen. Hun mener at så vel fagmiljøet som sykepleierutdanningen har lagt for liten vekt på denne delen av utdanningen og anbefaler et større bevisst engasjement for å utvikle de praktiske sidene ved sykepleien. Hun hevder også at utdanningsforskning relatert til læring av praktiske ferdigheter har vært beskjeden, både her i Norge og i internasjonal sammenheng.
I forbindelse med sin doktoravhandling studerte Bjørk (1999) hvordan nyutdannede sykepleiere utviklet praktiske ferdigheter i løpet av ett år. Studien viste blant annet at sykepleierne lærte å utføre prosedyrer raskere og mer effektivt, men at de fortsatt hadde essensielle mangler i deler av ferdighetsutøvelsen. Bjørk mener at sykepleiernes manglende utvikling blant annet kan komme av at de går mye alene og at de får liten feedback på det de gjør. Studier (Granum et. al. 1990, Rummelhoff 2003, Lillemoen 2006) indikerer at man her kan finne paralleller til sykepleierstudentenes erfaringer i praksis. Det syntes derfor relevant å studere sykepleierstudenters læring og utvikling i løpet av en praksisperiode for å belyse praktisk ferdighetslæring i en naturlig praksissetting. Denne settingen kan være både problematisk og utfordrende, men kompleksiteten og det relasjonelle aspektet gjør likevel praksis til en dynamisk og spennende lærearena. I sykepleierutdanningen blir det alltid viktig å få mer kunnskap om hvordan vi best kan utnytte denne læringsarenaen.
Bjørk studerte nyutdannede sykepleieres videre utvikling av sin handlingskompetanse. I min studie ønsket jeg å gå til starten av utdanningen og se på nye sykepleierstudenters begynnende utvikling av handlingskompetanse. I grunnutdanningens første studieår legges både et teoretisk og praktisk grunnlag for videre læring, vekst, utvikling og engasjement i forhold til det faget studentene skal lære. Det er også her det teoretiske grunnlaget skal integreres i praktiske handlinger i en naturlig setting for første gang, og det er i denne første praksisperioden at studentene skal utvikle en del grunnleggende sykepleieferdigheter og således en begynnende handlingskompetanse.
Sykehjemmene er blitt sentrale som praksissteder for flere ulike helsefaglige utdanninger.
Mange sykepleierutdanninger bruker sykehjem som praksissted i første studieår av forskjellige grunner. Blant annet mener man studentene her får lære en del grunnleggende ferdigheter i et relativt stabilt og oversiktlig miljø. Sykehjemmene er imidlertid også en utfordrende og krevende læringsarena (Rummelhoff 2003, Lillemoen 2006), noe som gjør det viktig å få mer kunnskaper om læring av sykepleie i denne settingen. På bakgrunn av dette valgte jeg følgende problemstilling for studien:
Sykepleiestudenters læring og utvikling av grunnleggende praktiske ferdigheter i kliniske studier på sykehjem - sett i lys av en modell for praktisk ferdighetsutførelse.
En av resultatene av Bjørks doktorgradsstudium (1999) var utvikling av en modell for praktisk ferdighetsutøvelse i sykepleie. Gjennom flere år som lærer innenfor sykepleierutdanningen har jeg observert og veiledet studenter i praksis. Denne erfaringen ønsket jeg å bruke i studien, samtidig som Bjørks modell ble et redskap som gjorde det mulig å studere studentenes ferdighetsutvikling systematisk og på en annen måte enn det jeg tidligere har gjort som lærer og veileder.
Rammeplanen for sykepleierutdanning (UFD 2005, s.5) skriver at studentene skal utvikle handlingskompetanse ”til å ivareta og utøve oppgaver som er sentrale i yrkesfunksjonen”, og at denne kompetansen er rettet mot ”ivaretakelse av grunnleggende funksjoner i sykepleie”.
Det å hjelpe pasienter med kroppsvask er en meget sentral og grunnleggende sykepleiehandling og er også en viktig læresituasjon for sykepleierstudenter, særlig der praksisstudiene foregår i en sykehjemssetting. Det syntes derfor naturlig å ta utgangspunkt
i denne handlingen når studien skulle rettes mot utvikling av grunnleggende ferdigheter i løpet sykepleierstudentenes første kliniske praksis på sykehjem.
Fagermoen skrev i 1993 at det innenfor sykepleierutdanningen stadig ble uttrykt behov for å lære mer om undervisningsmetoder, men at det hadde vært få spørsmål knyttet til hvordan studenter lærer sykepleie. Bjørk (1996, 1997) spør om vi virkelig forstår hva det betyr å tilegne seg praktiske ferdigheter i sykepleie og skriver at vi ikke kommer utenom en pedagogisk debatt om hvordan praktiske sykepleiehandlinger skal læres. Hun mener også det er viktig for forskere innenfor sykepleierutdanningen å studere ferdighetslæring i naturlige settinger. Praktisk ferdighetslæring er en ressurskrevende del av utdanningen, og kunnskap og innsikt om hvordan sykepleieferdigheter læres vil kunne bidra til at organisering og prioriteringer gjøres ut fra pedagogiske og fagdidaktiske overveielser snarere enn ut fra en for sterk økonomisk og administrativ rasjonalitet (Jensen 1999). Bjørk har med sine studier belyst vesentlige sider ved praktisk ferdighetslæring, og jeg ønsket i min studie å bygge videre på noe av dette, for om mulig å oppnå økt innsikt og forståelse for hvordan et sentralt aspekt ved sykepleie læres.