Hvilken kompetanse og hvilke forskningsområder bør vektlegges framover?

Det var bred enighet på tvers av universitetene om at det har vært nødvendig å få inn mer informasjon og undervisning på studiet om hva førstelinjearbeid innebærer. De ansattes inntrykk er at studentene i dag er mer positivt innstilt til, og bevisst på, muligheten til å jobbe som psykolog i kommunale helse- og omsorgstjenester, enn bare for få år siden. Flere av universitetene har revidert studieplanene sine, slik at de nå, i alle fall på papiret (jf. sitat innledningsvis i dette kapitlet om hvor mye som egentlig er endret), har mer undervisning i førstelinjetjenesteaktuelle tema og metoder (f.eks. systemarbeid) enn de hadde tidligere. I flere av intervjuene ble det diskutert at mer av noe nødvendigvis betyr mindre av noe annet (så lenge antallet studiepoeng og ressurser i utdanningen holdes konstant), og at det har vært til dels sterke diskusjoner rundt hvilke emner man skal "ta" studiepoeng fra for å øke innholdet som handler om førstelinjetjenesterelatert arbeid. Tradisjonelt har fokuset på individualterapi og behandling vært mye sterkere enn fokuset på for eksempel samfunnspsykologi i utdanningen. Flere mente også at det er slik det må være, for at psykologene skal fortsette å ha en unik kompetanse sammenliknet med f.eks. sykepleiere med videreutdanning i psykisk helsearbeid, de med master i psykologi eller folkehelse. Flere kom også med innspill på at man må kunne ha flere tanker i hodet samtidig, og at individuelle samtaler også kan være forebyggende arbeid. Samtidig ser man at rammevilkårene ikke er til stede for å drive en mini-poliklinikk med individuelle samtaler hvis man er få psykologer i kommunen, og det blir fort nødvendig å finne løsninger der man kan bruke psykologkompetansen på en mer effektiv måte:

Sånn at det som vi må prøve å gjøre mer av i utdanningen, er jo å lære de mer systemarbeid, og jobbe igjennom andre, og de andre tingene sånn at vi kanskje unngår å bli sittende å være individualterapeuter og få lange ventelister. (Universitet 4)

Ved et av universitetene mente en av informantene at det å veilede andre faggrupper burde ha en større plass i undervisningen, men at det hadde blitt prioritert bort de siste årene:

Når jeg begynte her så hadde vi en undervisningsbolk på akkurat det, hvordan veilede andre faggrupper, og hvordan jobbe i kommunen. Men det ble skvisa ut fordi det er så mange ting vi prøver å få inn i timeplanen. (Universitet 3)

Gitt at retningslinjene til helsemyndighetene i forbindelse med tilskuddsordningen for rekruttering av psykologer til kommunen har sagt at de bør jobbe både med klinisk arbeid,

forebyggende og helsefremmende arbeid og system- og planarbeid, er det naturlig at

studentenes utdanning som omhandler førstelinjearbeid dekker disse temaene på en nogenlunde jevnbyrdig måte. Her hadde en av informantene ved Universitet 2 et langt innspill til anbefalingen om tredeling av psykolog i kommunen-jobben:

Jeg synes den er fin. Det jeg tenker er at... Noen branner må kunne slukkes. Slik at individualterapi, tidlig intervensjon, er på en måte en form for forebygging. Du

forebygger i form av både sykemelding, videreutvikling av symptomer, forverring og... en opplevelse av håpløshet, igangsetting av rus, ikke minst igangsetting av uønsket

medikamentbruk. Sånn at det å fjerne den kliniske biten helt tror jeg ville vært å skyte seg selv i foten ved å være på en måte.... en eller annen form for idé om at man skal ikke drive med det som spesialisthelsetjenesten gjør. Men det gjør man jo heller ikke.

Spesialisthelsetjenesten tar for seg en lagt sykere gruppe, der ting har satt seg på en måte. Jo flere man klarer å komme i møte med tidlig derimot, jo mindre behov for spesialisthelsetjenesten er det kanskje. Systemarbeidet er også vesentlig. Fordi man kan lage strukturer som i bedre grad håndterer problemer, så vil nok en gang færre falle mellom sprekkene i disse kommunene. Og forebyggingsarbeid er noe man snakker fryktelig mye om, og gjør nesten ingenting av. I den grad man kan benytte seg av faktisk kunnskap om psykologiske forhold som utløser plager og reduserer omfanget av dem, så vil man få en befolkning som er psykisk friskere. Og det er da, nok en gang, mindre behov for brannslokking i etterkant. Sykemeldinger er dyre, psykiske lidelser er kostbare.

Jo lengre en depresjon står, jo mer sannsynlig at den blir alvorlig eller kronifiseres. Jo hurtigere man kan komme inn og gjøre noe med det, jo mindre uheldig atferd setter seg.

Det er jo ringvirkninger. Fordi mange pasienter har barn og pårørende som får forstyrret både arbeidshverdag, skolehverdag og egenutvikling som følge av plager hos individer.

Så jeg vil si at i den grad man faktisk klarer å fylle forebyggingsbiten med konkret innhold, der er jeg litt skeptisk. Har man nok kunnskap og nok modeller å jobbe ut fra til å faktisk drive med den typen arbeid? Men her tenker jeg at det er typisk norsk å ikke forske først, men å igangsette først. Og det irriterer. Det er så tragisk. Tenk på alle de helsekampanjene vi har hatt i Norge. Hvor mye penger som er brukt, og hvor få

helsekampanjer som faktisk virker. Det er jo nesten ingen anti-røykekampanjer som kan vise til noe effekt. I ettertid må man jo si at Høybråthens røykelov er jo det som har

får man en effekt. Men i årevis så brukte man massevis av penger uten effekt.

(Universitet 2)

Vedkommende var opptatt av at det må forskes mer på forebygging og hvilke tiltak som faktisk virker:

Det er nok... nokså snille, empatiske og hjelpe-orienterte folk som er her, og vi er nok fremdeles bedre til å utdanne folk til individualterapi enn til systemarbeid. Men vi har gode, dyktige psykologer som kan systemarbeid. Så der er jeg ikke så bekymret. Men spesielt på forebygging, så må vi ha mer forskning. Der driver myndighetene og skyter seg budsjett- og framtidsmessig i foten for hvert år som går, der man ikke krever at det skal igangsettes prosjekter om det man gjør faktisk har effekt. Der man strukturerer dagen til psykologen med at de gjennomfører konkrete tiltak som blir

utforsket. (Universitet 3)

Dette var også noe psykologene som deltok på innføringskurs for psykologer i kommunen i regi av NPF i mai 2018 var opptatt av. Flere av dem uttalte i plenum at de hadde et sterkt behov for å få mer kunnskap om det de driver med av forebyggingsarbeid faktisk virker. En av informantene vi intervjuet ved universitetene etterlyste bedre infrastruktur for å drive forskning og utdanning i kommunen, og gjerne på tvers av profesjonene:

… hvis at førstelinjen med kommunale tjenester skal være relevant for forskning og utdanning, så må de ha en organisering for forskning og utdanning, ikke sant? Og det kan godt være tverrprofesjonell, den trenger ikke å være bare for psykologene eller. En kunne kanskje ha fordelt oppgavene litt, da kunne de godt utpeke en psykolog til å ta det ansvaret, det vet jeg ikke. Men det må være drevet av ledere. Det må være prioritert av ledelsen. (Universitet 4)