4 Diskusjon
4.4 Hvilke forventninger har framtidens psykologer til en jobb i kommunale tjenester?
Vi fikk svar fra 161 studenter (de fleste kvinner) på 4., 5. og 6.-året på profesjonsstudiet i psykologi. Dette tilsvarte i underkant av en femtedel av studentene på tidspunktet, en relativt lav andel til tross for at de fikk undersøkelsen tilsendt direkte på e-post fra universitetsadministrasjonen. Omstendighetene gjorde at vi måtte sende ut undersøkelsen i mai/juni, nok ikke det beste tidspunktet å spørre studenter på. Kjønnsmessig er utvalget representativt for studentgruppen, med langt flere kvinner enn menn.
4.4.1 Psykolog-studentene vil helst til spesialisthelsetjenesten, men er nysgjerrige på førstelinja
83 prosent av studentene som svarte hadde gjennomført førstelinjepraksis, og hadde således litt erfaring med hva en jobb i den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan innebære. Da vi spurte dem i hvilken grad24 https://parorendealliansen.no/parorendeundersokelsen/
det fristet til gjentakelse i form av fast jobb i den spesifikke tjenesten de hadde vært i førstelinjepraksis i, var det særlig eldresenter/sykehjem, PPT og rustjenestene studentene ikke ønsket seg tilbake til. Både lavterskeltilbud for voksne og barn og unge, psykisk helsearbeid for voksne og helsestasjons- og skolehelsetjeneste så ut til å friste til gjentakelse.
Omtrent halvparten av studentene hadde på responstidspunktet gjennomført hovedpraksis. De som ikke hadde gjennomført hovedpraksis fikk spørsmål om hvor de kunne tenke seg å ha praksis hvis de fikk velge fritt. Litt over halvparten ville valgt spesialisthelsetjenesten, og av disse en litt høyere andel i psykisk helsevern for voksne enn psykisk helsevern for barn og unge. Kun seks prosent ville valgt tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). En relativt lav andel så for seg hovedpraksis i den kommunale helse- og omsorgstjenesten (18 %), mens sju prosent ville ønsket seg til tverrfaglig oppsøkende team med både kommune- og spesialisthelsetjenester representert. De øvrige ønsket seg til private tilbud, mens 6 prosent var usikre. Av de studentene som allerede hadde hatt hovedpraksis i spesialisthelsetjenesten, var det omtrent halvparten som svarte at de kunne tenkt seg å ha hovedpraksis i førstelinjetjenesten i stedet, hvis de fikk velge. De aller fleste av de som allerede hadde gjennomført hovedpraksis, var i stor grad fornøyd med læringsutbyttet av denne.
Vi skrev i kapitlet over at hovedpraksis vil være en god rekrutteringsarena for psykologer i kommunen, og hvis det legges opp til det i større grad enn i dag, må man kunne forvente at flere studenter også ønsker seg hovedpraksis i kommunen. Per i dag er det en relativt fremmed tanke for studentene. PPT og eldresenter/sykehjem var det ingen som ønsket seg praksis i, og hvis det vurderes som viktig med psykologer i denne type tjenester, har man en utfordring.
Etter endt studium fant vi at en drøy tredjedel av studentene kan tenke seg å jobbe i spesialisthelsetjenesten, mens én av fire vil jobbe i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Rundt 7 prosent kunne tenke seg å drive forskning. Flere av de ansatte vi intervjuet ved universitetene, mente at psykologstudiet har relativt mye fokus på forskning sammenliknet med andre helsefaglige studier – og at psykologer i kommunen kan ha en rolle i å koordinere mer forskning på dette feltet i kommunene. Det var flere mannlige enn kvinnelige studenter som så for seg jobber i privat sektor og med forskning og undervisning. Det var også en høyere andel av de mannlige studentene som ikke hadde noen sterke preferanser i forhold til hva de skulle bli (krysset "vet ikke"/"ingen preferanser"), mens de aller fleste kvinnene hadde bestemt seg. Flere av studentene svarte på åpne spørsmål at de gjerne ville ha litt erfaring fra spesialisthelsetjenesten før de søkte seg til kommunen, og dette er i tråd med holdningen til de som underviser i førstelinjearbeid ved profesjonsutdanningen.
Studentene hadde også fått med seg at det kan være uklare roller og arbeidsoppgaver i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og flere etterlyste tydelige arbeidsinstrukser. En av studentene var bekymret for at pakkeforløpene for psykisk helse og rus kan føre til at flere barn og unge med moderate utfordringer vil havne i gråsonen mellom første- og andrelinje, og at dette kan skape enda større trykk på støttesamtaler og etterspørsel etter terapeutisk behandling. De som svarte etterlyste også mer undervisning i samfunnspsykologi og veiledning av andre faggrupper. Her må vi ta forbehold om at vi kan ha en representativitetsskjevhet i utvalget, og at det i større grad er de som er interessert i førstelinjearbeid som har valgt å svare på undersøkelsen, og skrive inn noe på åpne svar.
4.4.2 De fleste studentene ser for seg å jobbe klinisk, men mange vil også jobbe med helsefremming og forebygging
Vi ba studentene rangere på en skala fra 1-5 hvilke arbeidsoppgaver de helst ville at jobben deres som psykolog skulle inneholde etter studiet. Her var det en klar overvekt av klinisk arbeid (herunder utredning, diagnostisering og behandling) med over 70 prosent av respondentene som hadde det på førsteplass. Det nest mest populære valget var helsefremmende og forebyggende arbeid. Veiledning av ulike faggrupper var det bare fem prosent som hadde på førsteplass, men godt over en tredjedel hadde det på andre- og tredjeplass. Forsking var det få som så for seg å bruke mye tid på – kun sju prosent totalt, mens over halvparten hadde rangert det som nr. 5.
4.4.3 Dagens nyutdannede psykologer synes ikke de fikk veldig mye motivasjon til å jobbe på førstelinja gjennom profesjonsstudiet
Da vi spurte om i hvilken grad profesjonsstudiet hadde motivert elevene til en eventuell jobb i førstelinjetjenesten, var det bare 20 prosent som svarte i svært stor grad (2 %) eller i stor grad (18 %). Én av fire svarte i svært liten eller liten grad. Det var 5. årsstudentene som var mest motivert, mens motivasjonen var litt lavere blant sisteårsstudentene. På den ene siden kan man si at universitetene har potensiale til å motivere flere av studentene til førstelinjearbeid, men når de av underviserne på studiet vi intervjuet samtidig var ganske klare på at arbeidsoppgavene og arbeidssituasjonen som psykologer i kommunen møter per i dag best bekles av erfarne og garva psykologer, kan det jo være med på å forklare litt av resultatet her.
Samtidig kan man tenke seg at hvis profesjonsstudiets innhold endres mer i retning førstelinjearbeid, samtidig som man får opp andelen hovedpraksisplasser i kommunen (63 prosent av studentene ønsket seg mer praksis i førstelinja), så kan flere oppleve både å mestre jobben som nyutdannet psykolog i kommunen bedre, og motivasjonen for denne type jobb endre seg.
På spørsmål om hvilke fag- og praksisområder de ønsker seg mer av, vil de fleste ha mer undervisning i klinisk psykologi (66 %), dernest kom praksis i førstelinjetjenesten og profesjonsforberedende (samarbeid
med andre profesjoner). Dette lover godt med tanke på vår anbefaling om å bruke psykologene i kommunen enda mer til samarbeid med og veiledning av annet personell i kommunen.
På spørsmål om hvilken spesialitet de kan tenke seg å ta hvis de velger å spesialisere seg innen fem år etter endt studium, kommer barne- og ungdomspsykologi best ut med 19 prosent av svarene. Psykoterapi og voksenpsykologi fulgte som nr. to og tre, mens ingen tenker at de vil spesialisere seg i eldrepsykologi, og svært få i habiliteringspsykologi, arbeidspsykologi eller rus- og avhengighetspsykologi.
4.4.4 Studentene som svarte oss vil gjerne ha mer undervisning om førstelinjetjenesten
Det åpne innspillsspørsmålet til slutt i skjema ble av mange brukt til å fortelle at de ønsker mer kunnskap om førstelinjetjenesten under studiet. Dette lover godt for en eventuell endring i fordelingen av hovedpraksisplasser mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten, selv om studentene på direkte spørsmål om hovedspraksisplass i kommunen frister, ikke var så positive til det. Vi kan se på vår undersøkelse blant studentene som en slags baseline-måling før effekten av endringene av studieprogrammene i retning (litt) mer førstelinjerelevant stoff på pensum kan forventes å slå inn. Hvis man følger opp undersøkelsen om noen år, vil det bli interessant å se om studentene er mer fornøyd med undervisningsmengden knyttet til førstelinjearbeid enn de er i dag, og om de har fått økt motivasjon for å jobbe i kommunen. Vi forsto det slik gjennom intervjuene med de ansatte på profesjonsutdanningen at det har vært diskutert om man skulle opprette egne løp for studenter som ønsker å jobbe i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, men at man foreløpig har landet på at det er viktig å ha erfaring fra begge tjenestenivåene. Det høres ut som en god avgjørelse, og en splitting i egne løp kan tenkes å føre til mer sektorisering, når målet må være ett helsevesen for pasienter og brukere.
Selv om det er urealistisk at alle kommuner skal ha psykologer som også jobber i spesialisthelsetjenesten, kan man vurdere å prøve ut delte stillinger mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten i ulike typer kommuner. Fragmentert jobbhverdag og lange reiseavstander kan helt klart tenkes å være negative konsekvenser, men bedre samarbeid, bedre rolleavklaring og sortering av brukere, bedre veiledningsmuligheter, spesialiseringsmuligheter og tilgang til psykolognettverk kan være positive effekter som gjør at psykologene ønsker å bli i kommunen. Kanskje kan det også være med å viske ut noe av det hierarkiet som fortsatt eksisterer mellom de to tjenestenivåene. Positive og negative konsekvenser av slike delte stillinger må imidlertid undersøkes nærmere før man kan si om det er en løsning som vil passe for en stor del av kommunene. Det finnes som sagt kommuner som allerede prøver ut dette. Vi har også tro på at økt bruk av teknologi i tjenestene i større grad vil avhjelpe geografiske utfordringer i distriktene, og i så måte er neste generasjon psykologer godt rustet; for en generasjon som har vokst opp med å kommunisere med
vennene sine på Skype, FaceTime og sosiale medier, trenger det ikke bli et problem å lage digitale psykolognettverk på tvers av kommunegrensene – og faktisk like kommunikasjonsformen.