3 Resultater
3.1 Spørreundersøkelse blant personell i den kommunale helse- og omsorgstjenesten
3.1.14 Åpne innspill
Helt til slutt i skjemaet åpnet vi for frie innspill til evalueringen: "Hvis du har andre innspill eller kommentarer som gjelder tema berørt i spørsmålene over, tilskuddsordningen til rekruttering av psykologer i kommunen, eller hva som skal til for å få til mer helhetlig og tverrfaglig arbeid i psykisk helse- og rusarbeid; bruk gjerne kommentarfeltet under." Det kom inn kommentarer fra 207 respondenter.
Mange har benyttet anledningen til å understreke viktigheten av tilskuddsmidlene for rekruttering. Flere skriver at psykologer kan bli nedprioritert i kommunene uten en tilskuddsordning. Noen nevnte interkommunalt samarbeid med deling av kostnader som en god løsning for å lykkes med rekruttering, og mange av innleggene nevnte godt samarbeid med spesialisthelsetjenesten som svært viktig. En av respondentene skriver at tjenesten ikke har fått gehør for å søke midler til psykolog fordi kommunen må dekke så mye selv:
Sårbar når tilskotet kommunen eventuelt kan få første år må finansiere så mykje sjølve.
Vi har ikkje fått gehør for midlar til dette formålet. Ved å kunne vise til resultat i ei prosjektperiode er det lettare å nå fram om å gjere om stilling til fast. Dette har vi god
erfaring med og fått igjennom før i vår avdeling, men då avhengig av å vise til resultat.
(Sitat 2, helse- og sosialfaglig utdanning fra høyskole/univ. uten videreutdanning)
Når kommunen får tilskudd til prosjektstillinger men tanke på varig økning i bemanning og kompetanse må disse midlene øremerkes til akkurat det det prosjektet gjelder. Hvis man søker tilskudd til psykolog innen rus og psykisk helse må de øremerkede midlene nettopp være øremerkede til psykologstilling psykisk helse og rus. Det holder ikke at man øremerker midler til psykisk helse og rus. De midlene går inn der ledelsen mener de har behov for å øke kompetansen. Resultatet blir da at prosjekt psykolog i psykisk helse og rus eller annet prosjekt man har fått tilskudd til må avsluttes når tilskuddsårene er over fordi man ikke har fått økte ressurser til avdelingen. Dette opplever vi nå i fht andre prosjekt innen forebygging av rusmiddelproblem blant unge i avdeling psykisk helse og rus. Vi bygger opp en periode og må bygge ned når prosjektperioden er over fordi varige tilskuddsmidler blir brukt i andre avdelinger istedenfor der prosjektet ble subsidiert. (Sitat 3, helse- og sosialfaglig utdanning fra høyskole/univ. uten videreutdanning)
Flere av innspillene handlet om samarbeidet med spesialisthelsetjenesten og økonomiske insentiver, der noen kommuner i en region "mistenker" at spesialisthelsetjenesten, som bygger ned selv, initierer nærmere samarbeid for å spare penger, og kommunene derfor er skeptiske. Sitatet synliggjør "silo-tenkningen" og hvordan finansiering av tjenestene er med på å bidra til å hindre samarbeid.
NN-kommunane har fått tilbod frå BUP NN om eit nærare samarbeid med felles psykologar BUP og kommunehelsetenesta. Kommunane er skeptiske til dette, då spesialisthelsetenesta er inne i nedskjeringsprosessar, og kommunane er redde at tilbodet om samordning er økonomisk initiert. Uansett er det viktig med tydelege strukturar når det gjeld roller og ansvar. Kommunane har allereie overteke mange oppgåver frå andrelinetenesta, og ønskjer no å byggje opp ei psykologteneste på eigne, faglege premissar. (Sitat 4, annen høyskole/univ. utdanning med videreutdanning)
En av fastlegene som svarte på undersøkelsen, mener at "fastpsykolog" ikke er veien å gå. Vedkommende er redd for å bli mindre involvert i egne pasienter, og mener kommunen må prioritere det forebyggende arbeidet:
Kommunen har pr i dag lovpålagt medisinskfagleg kompetanse gjennom kommunelegen.
Rett bruk av denne kompetansen spesielt i det førebyggande arbeidet er viktigare enn å
lappe på det som er dårleg no med å invitere inn fleire uten å avklare organisastorisk forankring og arbeidsområde. Bruk av kommunepsykolog som "fastpsykolog" vil også bidra til auka fragmentering av 1.linjetenesta og gjer fastlegen dårlegare istand til å gjer sin jobb best mogleg - denne er avhengig av oversikt og involvering over tid med pasientane sine. Ein god fastlegeteneste er det mest ressursparande tiltaket i helsevesenet (med unntak av enno meir førebygging) - tilbod som undergrev dette (velmeint eller ei) er feil veg. Utfordringane i dagens fastlegeteneste vert heller ikkje løyst med å ta viktige oppgåver ifrå fastlegen - løysingar er betre og meir tilgjengeleg hjelp for fastlegen - og ved psykiske vanskar handlar dette om gode lokale psyk.tenester og tilgjengeleg 2.linje.
Kommunen på si side må bruke eksisterande helsefaglege ressursar betre ift førebygging.
(Sitat 5, lege)
En annen fastlege uttrykte også skepsis til psykologtilbudet i sin kommune, og mente det var lite synlig, hadde for lav kapasitet og var mest til for de ressurssterke brukerne:
Jeg synes kommunepsykolog som et eget tilbud løsrevet fra legetjenesten og uten samarbeid, ikke krav til klinisk kompetanse er ganske utrolig spill av penger og er svært provoserende når vi ser at de psykisk syke som er vurdert for psykolog beh må vente uten å få behandling. Det at vi som behandlere, vurderer de syke ikke har kommunikasjon med dette dyre tilbudet er svært lite tillitsvekkende for et velfungerende kommunalt helsevesen laget for samarbeid til beste for de som trenger hjelp. Dette er et tilbud for de resurssterke som finner frem i et god skjult tilbud. (Sitat 6, lege)
Et annet tema som flere benyttet sjansen til å skrive noe om, var samspillet mellom psykologene og de øvrige fagene og kompetansene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Flere skriver at psykologene må anerkjenne den kompetansen som er der fra før når de blir ansatt. En av respondentene påpeker at psykologer i kommunen ikke kan "redde verden" uten at de samarbeider med eksisterende kompetanse, mens en annen hadde fokus på at man må jobbe seg bort fra yrkeshierarkiet:
Jeg er litt bekymret for at helsedirektoratet ikke anerkjenner kompetansen rundt om i kommunene. Kommunepsykologer kan ikke "redde verden" uten at de spiller på lag med allerede eksisterende kompetanse i kommunene. Synes de mangler helhetsbilde og systemnivåtenking, selv om det er der psykologer ofte sier de vil være. (Sitat 5, uspesifisert
Det er viktig å jobbe bort fra yrkeshierarki og ha fokus på viktigheten av at alles bidrag er viktig og likeverdig. Forskningen viser at yrke eller utdanning har omtrent ingenting å si ift om man får hjulpet folk. Det er viktig å heller ha fokus på det vi vet har noe å si ift resultater. Med dette mener jeg ikke å nedgradere viktigheten av psykologer. De har mye bra kompetanse som trengs for at brukere kan få det bedre og er en viktig del av tverrfaglighet i tjenesten vår. (Sitat 7, helse- og sosialfaglig utdanning fra høyskole/univ.
med videreutdanning)
En annen respondent er inne på det samme, og synes veiledere og søknadsskjemaet til tilskuddsordningen legger opp til at psykologene alene skal "fikse alt", i kontrast til det tverrfaglige fokuset i psykisk helse- og rusarbeid i de kommunale helse- og omsorgstjenestene:
Psykologen må ha definerte oppgaver og tydelig plassering i en kommuneorganisasjon.
Det bør tas tak i kulturforskjeller mellom psykologprofesjonen og kommunalt psykisk helsearbeid. Jeg opplever at kommunalt rus- og psyk helsearbeid preges av ønske om tverrfaglig tenkning og lite "ekspert-roller", ref hva som blir formidlet i videreutdanning/
master i psyk helsearbeid. Dette skiller seg fra profesjonsutdannelsen har jeg inntrykk av.
Jeg anser ikke psykologen som en generell kunnskapsleverandør til kommunen, det tror jeg ikke er mulig for noen profesjon å være. Veiledere og søknadssjema til tilskuddsordningen opplever jeg derimot at gir inntrykk av at psykologen kan "fikse" alt innen psyk helse og rus. Alle hovedforløp, og alle forebyggings- og behandligsnivå. Dette syns jeg henspeiler på en diskurs som ikke vektlegger "helhetlig og tverrfaglig arbeid". For å få til bedre utnyttelse av psykologkompetansen og bedre samhandling tror jeg dette er viktig ha litt fokus på dette. (Sitat 8, annen utdanning fra høyskole/univ. med videreutdanning)
En annen respondent mener det er viktig å se psykologkompetansen som et supplement til de øvrige profesjonene, ikke "det eneste saliggjørende":
Utfordringen vil bli å få rekruttert psykologer med erfaring når dette blir et formalkrav fra 2020. Anser andre høyskolegrupper minst like relevante og kompetente, i dette feltet, og da særlig med relevant erfaring. Psykologspesialister er en mangelvare generelt, og psykologer med kommunal erfaring er ikke å oppdrive. Psykologkompetansen må sidestilles andre med helse- og sosialfaglig utdanning i tverrfaglige team, og må ikke bli
"det eneste saliggjørende". Psykologkompetansen blir et viktig supplement til de øvrige profesjonene i tverrfaglig oppfølgingsteam/tjenester. (Sitat 9, helse- og sosialfaglig utdanning fra høyskole/univ. uten videreutdanning)
Flere var også inne på dette med psykologen som støttespiller for andre ansatte, en stilling som gir
"tverrfaglig gevinst":
Det gir større sikkerhet i arbeidet - man kan konferere med psykologen og komme videre med en vanskelig sak. Jeg opplever også at psykologens inntreden har løftet nivået på arbeidet her ved at personalet opplever å få påfyll og støtte, noe som jeg tror gir økt selvtillit, og større evne til å gjennomføre de ulike oppgavene. Kolleger er i større grad i stand til å realisere sitt potensiale når de opplever en økt faglig "ryggdekning". Min opplevelse er at denne effekten ikke begrenser seg til en bestemt faggruppe, og at det således er en tverrfaglig gevinst vi her snakker om. (Sitat 10, helse- og sosialfaglig utdanning fra høyskole/univ. med videreutdanning)
En lege vektlegger systemarbeid framfor individualsamtaler for å sørge for en bærekraftig utvikling (denne holdningen var sjelden å se blant legene som svarte):
Frykter en utvikling der en økende etterspørsel etter psykisk helsehjelp blir møtt med krav om psykologsamtaler i stedet for at det blir fokusert på befolkningsrettede forebyggende tiltak. Psykologer bør bidra meir på system enn på individnivå dersom vi skal få en bærekraftig utvikling. (Sitat 11, lege).
En av psykologene som besvarte undersøkelsen understreker viktigheten av å ha veiledningskompetanse, noe vi som evaluator er enige i når vi ser tilbakemeldingene som har kommet fra feltet generelt:
(…) Jeg har også utdanning som gruppeanalytiker og får meget god bruk for kunnskap om grupper, både til forståelse av de organisatoriske prosessene, systemforståelse og til utvikling av nye og mer gruppebaserte tjenester i kommunen. Det er også nyttig mht at de fleste veilednings oppdrag foregår i større tverrfaglige grupper. Dette utgjør en viktig del av mine ukentlige arbeidsoppgaver. Og veiledningskompetanse er i seg selv viktig, om vi skal gjøre nytte for oss. Undervisning er også etterspurt fra psykologene og en viktig del av arbeidet vårt i vår kommune. Psykologgruppen er nå også etterspurt ifht utvikling av
å jobbe frem et opplegg som skal rette seg inn mot skolene og omhandler styrking av selvfølelse og livskvalitet hos de unge. (Sitat 12, psykolog)
Som nevnt innledningsvis i dette delkapitlet, er potensialet for bedre samarbeid med spesialisthelsetjenesten noe som nevnes av mange av respondentene – særlig i forhold til at dette kan være med på å gi psykologene i kommunen et større fagnettverk blant andre psykologer. Noen har også skrevet at spesialisthelsetjenesten må bli mer desentralisert, og være mer tilgjengelige der brukerne bor i kommunen. Både i de åpne innspillene og fra intervju med psykologer kom det eksempler på psykologstillinger som, med hell, er delt mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste (50/50), og dette tenker vi er en modell som i større grad bør prøves ut der det er hensiktsmessig og praktisk gjennomførbart. Det er tenkelig at det å gi én og samme psykolog to hatter kan gi økt forståelse og samarbeid mellom de to tjenestenivåene, og sørge for en samordning av prioritering/sortering av brukere og pasienter.