Hva former vår opplevelse av og kunnskap om verden rundt oss?

I «How We Think» fra 1909 gir Dewey en beskrivelse av hva han mener tenkning er, og hvordan verden gir mening for oss. Han beskriver her hvordan reflekterende tenkning skiller seg fra mer flytende tankevirksomhet, fra den vanlige tankestrømmen som vi ikke dveler videre ved men som foregår kontinuerlig. Den sentrale faktoren i reflekterende tenkning er

8 Selv om Deweys forfatterskap og idéer utviklet seg i løpet av årene, og «Art as Experience» er den eneste av bøkene hans som eksplisitt omhandler estetisk erfaring, er det tegn til hans pragmatisk-estetiske tilnærming til erfaring, sansning og tenkning i flere av hans tidligere bøker også (Dewey, 1909, 1981, 1984)

9 I påfølgende kapitler utgjør Granger, Hohr, Løvlie, Shusterman, Kvernbekk og Nussbaum viktige sekundærkilder

funksjonen der noe indikerer noe annet, og derfor får oss til å vurdere i hvilken grad det første legitimerer antagelsen om det andre. Med andre ord når det første noe ikke tilstrekkelig legitimerer antagelsen om det andre (Dewey, 1909, s. 8). Dette er lett gjenkjennelig, og gir seg utslag i alt det vi møter på som vi undres over, som får oss til å stoppe opp og dvele ved gyldigheten eller betydningen av noe. “Reflection thus implies that something is believed in (or disbelieved in), not on its own direct account, but through something else which stands as witness, evidence, proof, voucher, warrant; that is, as ground of belief” (Dewey, 1909, s. 8).

Motsetningen er alle de tankene som flyter gjennom bevisstheten uten å kreve så mye mer enn å bli lagt merke til, registrert – som for eksempel forteller oss at der fremme kommer trikken, da må vi løpe dersom vi skal rekke den. Her legitimerer det første klart og tydelig antagelsen om det andre, og vi trenger ikke annet enn å følge tankestrømmen videre inn i handling. Så lenge aktiviteten vår glir glatt fra det ene til det andre trengs ikke reflekterende tenkning – den oppstår idet vi møter hindringer, utfordringer, alternativer. Dewey beskriver prosessen vi da må gjennom metaforisk som en forgrenet sti der vi ikke lenger vet hvilken vei vi skal gå:

The perplexed wayfarer must cudgel his memory. He looks for evidence that will support belief in favor of either of the roads – for evidence that will weight down one suggestion. He may climb a tree; he may go first in this direction, then in that, looking, in either case, for signs, clues, indications. He wants something in the nature of a signboard or a map, and his reflection is aimed at the discovery of facts that will serve this purpose (Dewey, 1909, s. 10-11)

På denne måten kan vi få oversikt over situasjonen, samle inn utfyllende informasjon og forme en tentativ plan om en vei ut. Det er altså en form for perpleksitet, forvirring eller tvil som setter i gang refleksjonstenkningen, og dermed får oss til å søke etter mulige løsninger.

Tidligere erfaring og ervervet kunnskap utgjør kildene til løsningsforslaget (Dewey, 1909, s.

12).

Innsamlingen av utfyllende informasjon i søken etter mulige løsningsforslag innebærer både sanseinntrykk og bearbeidelse av disse – meningsskaping. Tenkning og språk henger

uatskillelig sammen, og Dewey poengterer at alt som bevisst formes som tegn er språk.

Dermed inkluderer språk også gester, kroppsspråk, bilder og symboler, og tenkningen

forholder seg til meningen i alt dette. Tegnene gir bare mening for oss når vi har erfaring med dem gjennom egen direkte kontakt i faktiske situasjoner der meningen var relevant (Dewey,

1909, s. 176). For å kunne erfare verden rundt oss er altså vår kroppslige tilstedeværelse avgjørende. Erfaringen for Dewey oppstår gjennom vårt møte med virkeligheten i en bestemt situasjon. Den er kroppslig, praktisk og kontekstuell. Mennesket (voksne som barn) opplever verden på flere måter enn bare rent kognitivt.

We do not have to go to knowledge to obtain an exclusive hold on reality. The world as we experience it is a real world. But it is not in its primary phases a world that is known, a world that is understood, and is intellectually coherent and secure. Knowing consists of operations that give experienced objects a form in which the relations, upon which the onward course of events depends, are securely experienced. It marks a transitional redirection and rearrangement of the real (Dewey, 1984, s. 235-236)

Sitatet er hentet fra “The Quest for Certainty” fra 1929, som kom ut tjue år etter «How we Think» og fem år før «Art as Experience». Jeg leser sitatet som et uttrykk for Deweys

tilnærming til hvordan vi oppnår kunnskap om virkeligheten: Verden slik den er i vår erfaring er en ekte verden. Vi opplever verden umiddelbart gjennom vår kroppslige tilstedeværelse i den, men for å forstå den, for at verden skal gi mening for oss, må det som oppleves formes gjennom relasjonen mellom opplevelsen og refleksjonen den avstedkommer. Det

sansemessige og det kognitive er ikke to adskilte prosesser. Når Dewey beskriver erfaringen som først og fremst kroppslig, innebærer ikke dette et skarpt skille mellom kropp og sinn. Det er her et dialektisk – et gjensidig avhengighetsforhold – heller enn et dualistisk forhold, og sinnet er dermed en del av kroppen. Derfor er det heller ikke slik at aktivitet begrenser seg til fysisk praksis. Tankeaktivitet er også aktivitet, noe som synligjøres gjennom sitatet (som ofte (feilaktig) refereres til gjennom uttrykket learning by doing10): «Learn to do by knowing, and to know by doing» (McLellan & Dewey, 1889, s. 182). Handling og refleksjon går hånd i hånd, og dermed innebærer erfaringen både sansemessig og kognitiv erkjennelse.

“What is really “in” experience extends much further than that which at any time is known”

(Dewey, 1981, s. 20). Granger (2006) omtaler Deweys standpunkt her som radikal empirisme.

Dette innebærer at mening umiddelbart kan has eller føles - ikke bare vites: “Because for the

10 Mange forbinder Dewey først og fremst med dette uttrykket, men learning by doing er en drastisk forenkling, en språklig reduksjonisme, av det Dewey og McLelland beskriver. Sæverot og Werler (2017) påpeker at dette antagelig har bidratt til «en praksis som ikke er forenlig med Deweys tenkning» (s. 54), og et skille mellom teori og praksis som jo går stikk i strid med Deweys dialektiske tenkning

radical empiricist relations exist in nature, and not merely in the mind, meaning can be immediately “had” or felt as well as known” (Granger, 2006, s. 28). Radikal empirisme som teori om meningsskaping representerer altså ikke et sterkt skille mellom subjekt og objekt – menneskelig natur anses som en forlengelse av naturen selv, og typiske trekk ved menneskets tenkning (som usikkerhet, tvetydighet osv.) må derfor også være karakteristisk for den verden tenkningen oppstår i (Granger, 2006, s. 32).

Hvis virkeligheten først og fremst fremstår for oss gjennom kroppslig, praktisk erfaring som virker og gir mening for oss gjennom refleksjon og tolkning, hva er det da som avgjør hvilke erfaringer i strømmen av opplevelser som livet er, som blir viktige for oss?