Hjelp og straff

Redegjørelsen over om helse- og rustilbud viser at tjenestene påvirkes av at de blir tilbudt i fengsel. Helse- og rustilbudet i fengsel er på den ene siden tjenester som fanger har rett på, på lik linje med befolkningen for øvrig. På den annen side kan helse- og rustjenestene knyttes til de fengselspolitiske målene om rehabilitering av fanger under soning og prinsippet om hu-manitet i kriminalomsorgen (se kapittel 4). Likevel kommer en ikke bort fra at sikkerhetsre-gimet i fengselet gjør at behandlere enkelte ganger må ta andre vurderinger når tjenester tilbys i fengsel sammenlignet med hvordan disse tjenestene er organisert utenfor. Dette er et tema som mange har skrevet om, gjennom flere tiår (se bl.a. Aubert 1958, Mathiesen 1965). Jeg vil komme inn på noen nyere bidrag til denne diskusjonen under.

En del kvinner i JURK-utvalget opplevde at helse- og rustjenestene ikke var tilrettelagt for deres behov. En skrev for eksempel at Stifinner’n var eneste rusmestringstilbud, men at dette

69

tilbudet ikke passet for alle. Noen opplevde videre at tilbudene ikke var tilrettelagt for dem som kvinner. For eksempel nevnte flere manglende tilgang til kvinnelige behandlere.

Hammerlin (2009a) har skrevet om de ideologiske grunnpilarene som styrer norsk kriminal-omsorg, hvor rehabiliteringsideologien er en av disse. Han deler rehabiliteringsideologien inn i to retninger, den systemtilpassede/-orienterte og den persontilpassede/-orienterte. Han kriti-serer rehabiliteringstiltakene for å være underkastet funksjonalistiske og nytteorienterte krav:

tiltak skal være evidensbaserte og de skal virke. Tiltakene er følgelig ikke rettet mot å passe individene, men snarere fengselssystemet.

Giertsen (2012b) kommer til samme konklusjon etter en gjennomgang av rusmestringstiltake-ne i fengslerusmestringstiltake-ne gjennom historien. Rusmestringsprogrammerusmestringstiltake-ne er i samsvar med fengselssys-temets kontroll- og rehabiliteringsregime generelt. Rus representerer problemer og løsningene er tilpasset fengselssystemet (s.597).

Dette støtter opp om erfaringene til kvinnene i JURK-utvalget med manglende individtilpas-ning av tilbudet. I et overordnet systemperspektiv kan man kunne overse at enkelte vil ha med seg erfaringer (for eksempel seksuelle overgrep) som forhindrer kvinner fra å fra å oppsøke hjelp eller fullt ut nyttiggjøre seg av tilbudet dersom behandleren er en mann. Videre tyder en del av kvinnenes tilbakemeldinger på at fengslene tilbyr rusmestring, mens flere kvinner (primært) ønsker hjelp med forhold som bolig, psykisk helse, sosiale relasjoner med videre.

Der Hammerlin og Giertsen kritiserer hjelpetiltakenes funksjonalistiske og systemorienterte preg, fokuserer Mjåland på sikkerhetsregimet i fengselet og dets påvirkning på rusbehandling.

Flere kvinner i JURK-utvalget opplevde rusbehandlingsregimet som strengt, der nulltoleranse for sprekk kunne medføre at man mistet plassen eller i ytterste konsekvens ble plassert på isolasjon. En omtalte reaksjonsformen som «ren utstøtelse».

Mjåland (2015) gjennomførte en etnografisk studie av en rusmestringsenhet i et norsk fengsel.

Han fant at programmet var preget av en streng og omfattende kontroll, og at kontrollaspektet ble vesentlig skjerpet etter opprettelsen av LAR-enheten.³⁶ Kontrollen innebar kollektiv og overvåket medisinutdeling, undersøkelse av munnhulen før og etter medisinutdeling, samt innskrenkninger i kontakten med fanger fra andre avdelinger. Mjåland mente at den omfatten-de og repressive kontrollen ble opplevd som illegitim og urimelig av majoriteten av fangene.

De reagerte på dette ved å protestere, konfrontere og undergrave LAR-programmet. Mjåland

36 LAR står for legemiddelassistert rehabilitering

70

fant at kontrollregimet medførte en stigmatisering av fangene ved LAR-enheten, og at det var svært ødeleggende for relasjonen mellom fange og betjent. Kontrollregimet hadde dermed motsatt effekt av det fengselspolitiske målet om rehabilitering (s.787).

Enkelte kvinner i JURK-utvalget ønsket en større involvering av betjenter og at betjentene skal få hevet sin kompetanse for å «kunne være der for hele mennesket», som en kvinne for-mulerte det. Mjåland og Lundeberg (2014) beskriver hvordan sikkerhetsregimet påvirket fange-betjent-relasjonen negativt. De bruker begrepet «straffehybridisering» for å vise at be-tjenter både har fått en sentral rolle i rehabiliteringen av fanger, samtidig som de skal sørge for sikkerheten. Denne dobbeltrollen påvirker i høyeste grad relasjonen mellom fange og be-tjent. Kontaktbetjentene er forventet å ha terapeutiske samtaler med «sine» fanger det ene øyeblikket, og kroppsvisitere dem på jakt etter dop i neste øyeblikk. Dette medførte at fange-ne syntes det var vanskelig å inngå tillitsfulle relasjofange-ner med betjenter (s.186).

Utsagnene fra JURK-utvalget viser at betjentene vil kunne spille en viktig sosial og mellom-menneskelig rolle for kvinnene. Samtidig kan ønsket om at betjentene i større grad skal ha en psykososial funksjon også ses i sammenheng med den manglende tilgangen til helsepersonell i kvinnenes hverdag, særlig psykolog. I lys av Mjålands bekymringer er det imidlertid usik-kert om en betjent vil kunne utfylle en slik rolle godt nok når de samtidig er satt til å gjennom-føre sikkerhets- og kontrolltiltak som celleransakelser, kroppsvisitasjoner, urinprøver med videre.

Ødegård (2008) reiser en tredje bekymring. Han skriver at der fengslene tradisjonelt har hatt ansvar for å være en kontrollfunksjon under straffegjennomføring ved frihetsberøvelse, har en ny sentral oppgave blitt å hindre bruk og distribusjon av narkotika blant fangene. Denne kon-trollen har blitt mer krevende ved at fengselet samtidig har ansvar for utdeling av medikamen-ter og enkelte steder sprøyteutdeling (s.182).

Narkotikabruk kan både forstås som sykdom og kriminell atferd. Dette kan medføre at sikker-hetspolitiske hensyn tilsier at utdeling av sprøyter er en uakseptabel praksis, mens helseperso-nell vil fastholde at dette er et nødvendig smitteverntiltak. Det nye er ikke at fengslene må ta medisinske hensyn, men omfanget av fanger som kan komme i kategorien «syk» ved at en såpass stor andel av fangene er (injiserende) rusbrukere. På grunn av den kraftige økningen i omfanget, kan unntaksregler begrunnet i sikkerhet bli regelen. «I så fall står den moderne fengselsinstitusjonen overfor sin kanskje største utfordring noen gang» (ibid).

Ødegårds bekymring peker på en særegenhet ved behandling som tilbys i fengsel: behandling innenfor murene vil nødvendigvis medføre at helsefaglige hensyn vil bli veid opp mot

sikker-71

hetshensyn. I en slik avveining vil det alltid være en risiko for at sikkerhetsaspektet er det som vinner fram.

72