Erfaringer med besøk

Kvinnene oppga ulike forhold som gjorde at de ikke fikk besøk, eller som gjorde det vanske-lig å få besøk i fengsel. For noen var avstanden til hjemstedet et hinder for å komme til feng-selet, andre beskrev forhold i fengselet som begrenset mulighetene for besøk.

5.2.1 Avstand til hjemstedet og reisekostnader

Nærhetsprinsippet tilsier at fanger som utgangspunkt skal få sone i nærheten av hjemstedet (Straffegjennomføringsloven § 11). Det skal særlig vurderes om hensynet til barn tilsier at soning nært hjemstedet er viktig (retningslinjene kapittel 11.1.1). Det at kvinner utgjør en minoritet i fangebefolkningen gir utslag i at det også er få kvinnefengsler og få fengsler som har egne plasser eller avdelinger for kvinner. Samtidig har Kriminalomsorgen et ideal om at kvinner skal sone atskilt fra menn, primært i rene kvinnefengsler, eller i egne tilrettelagte av-delinger (KDI 2017:2). I en avveining mellom disse hensynene har Kriminalomsorgen be-stemt at «[e]t godt tilrettelagt tilbud for kvinner skal tillegges større vekt enn nærhetsprinsip-pet» (KSF 2012:21).

53 % av kvinnene i JURK-utvalget sa at de sonet langt fra hjemstedet og at dette gjorde det vanskelig å få besøk. Av disse sa 60 % (N=64) at det var vanskelig å opprettholde kontakt med venner og familie på grunn av tidsbruk og/eller kostnader ved reisen.

Omtrent det samme antallet som sonet langt fra hjemstedet sa at avstanden var for lang til at besøkende kunne komme på dagsbesøk. Andre sa at det var mulig, men dyrt. Lang reisevei kan medføre ytterligere utgifter for mødrene til små barn, ettersom disse må ledsages av voksne. Nesten halvparten av kvinnene som sonet langt hjemmefra, hadde barn de hadde samværsrett med. I tillegg sa syv kvinner at de sonet nært hjemstedet, men at det likevel var dyrt for besøkende å komme på dagsbesøk.

Kriminalomsorgens rapport om likeverdige soningsforhold for kvinner og menn anbefalte at soning i rene kvinnefengsler eller –avdelinger måtte veie tyngre enn nærhetsprinsippet, men at

16 I avsnittet over refererer jeg til hvor mange som svarte «ingen» på spørsmålene om besøk av barn og av andre.

Dette var til sammen 17 % av kvinnene. Til spørsmålet om hvor ofte de fikk besøk, svarte likevel 19 % at de

«aldri» fikk besøk.

27

«[b]esøk av barn og familie kan til en viss grad kompenseres, for eksempel ved at Kriminal-omsorgen eller NAV kan yte økonomisk bidrag til reise/besøk» (KDI 2015:49).

Ingen kvinner i JURK-utvalget oppgir å ha fått slik reisestøtte, men flere skriver at betalt reise ville gjort det lettere å få besøk. En kvinne sa at det i utgangspunktet ville vært for dyrt og vanskelig for henne å få besøk av sitt barn på grunn av avstanden og kostnadene ved reisen, men at hun hadde slektninger som bodde i nærheten av fengselet som de besøkende kunne bo hos. Det var dermed individuelle forhold som gjorde at besøk likevel ble mulig, og ikke tilret-telegging fra fengselets side.

Flere ønsket utvidet besøkstid på grunn av lang reisevei for besøkende. En skrev at det vil ta henne 14 timer å reise tur/retur hjemstedet. En annen ønsket utvidet besøkstid og at besøk ikke må skje til fastsatte tider.

Sivilombudsmannen har pekt på at det i noen fengsler kun er regulære besøkstider i ukedage-ne, noe som kan gjøre det vanskelig å få besøk av barn i skolealder (SOM 2016b:47). Dette kan være problematisk for kvinnene som sier at besøkende ikke kan komme på dagsbesøk på grunn av avstanden, både med tanke på besøkende barn og voksne.

Noen kvinner ønsket mer permisjon for å besøke familie og venner fordi de soner langt fra hjemstedet. «Søkte om utvidet permkvote, men avstand var ikke god nok grunn – mente jeg kunne holde kontakt med familie og opprettholde/vedlikeholde nettverk [innenfor] de 18 permdøgnene pr. år», skrev en kvinne.

Flere av kvinnene som soner langt fra hjemstedet gir uttrykk for at de savner kompenserende tiltak fra fengslene. Det er et gjennomgående trekk at kvinnelige fanger opplever at de må sone langt hjemmefra, både i Norge og internasjonalt (SOM 2016b:47; UNODC 2014:16).

Bangkokreglene anbefaler på bakgrunn av dette at «(…) measures shall be taken to counter-balance disadvantages faced by women detained in institutions located far from their homes»

(FN 2010: regel 26). Dersom fengslene ikke har slike kompenserende tiltak kan dette medføre at kvinnenes økonomiske klassebakgrunn blir avgjørende for om de får opprettholdt kontakt med familie og venner under tiden de er i fengsel.

5.2.2 Familie og venner i utlandet

I JURK-utvalget hadde 22 kvinner bosted utenfor Norge. Ti kvinner hadde barn, og alle unn-tatt to av barna var mindreårige. I snitt hadde kvinnene nesten tre barn hver.

28

Bare én av mødrene hadde fått besøk av barnet sitt. Hun hadde i tillegg fått besøk av «øvrig familie». Én hadde fått besøk av venner og én av «øvrig familie». Det var altså bare tre av de 22 som hadde fått besøk av nærstående i løpet av fengslingen. Ut over dette hadde enkelte fått besøk av frivillige eller religiøse organisasjoner.

Flere av mødrene syntes det var tungt å ikke ha kontakt med sine barn. En var bekymret for hvordan barnet hadde det mens hun var i fengsel, langt unna hjemlandet.

«Jeg synes ikke det er normalt at en utenlandsk person, jeg er fra Romania, ikke har rett til å kontakte familien min i så langt tid, særlig at min mann også er arrestert og at vi ikke kan hjelpe på noen som helst måte. Våre barn er i Romania og er sammen med bestemor som er 75 år gammel og har ingen inntekt eller hjelp fra den rumenske sta-ten. Mine barn får ikke den nødvendige maten og heller ikke de nødvendige pengene for å kunne fortsette i barnehagen fordi foreldrene er fengslet i et annet land. Kanskje noen kan hjelpe oss, hvis ikke oss kriminelle, i det minste våre barn som ikke har noen skyld for handlingene våre og de trenger hjelp til et normalt liv (klær, mat, leker etc)»

(oversatt fra rumensk).

Flere utenlandske mødre sa at det var vanskelig med besøk fordi barna bor langt unna og fordi reisen var dyr. Behovet for alternative måter å opprettholde kontakt med barn (og andre nær-stående) er dermed desto større. Flere var fortvilet over at de ikke hadde nok ringetid og/eller at de ikke hadde tilgang på Skype slik at de kunne se barna. «The time given to phone is not enough, it’s too difficult, there is no Skype here». En annen skrev:

«Skype here does not exist, just phone to those who have the right. I for example have no right to the phone, to nothing for a month, I do not know anything about my baby.

It is not normal!»

Kvinnene savnet ikke bare barna sine. En ønsket ikke å sone i Norge fordi det var langt unna familien: «I would like to be sent back to [hjemland] so I can reunite with my family (…)».

En annen skrev:

«Det er vanskelig for meg å skrive. Jeg vil ha familie og mannen min på besøk. Kan jeg ringe til mannen min? Fordi jeg har ikke snakket med eller fått besøk av mannen min på to måneder. Jeg er veldig lei meg, det er et stort problem for meg. I fjor ringte jeg og besøkte familie og mannen. Nå vet jeg ikke hva som skjedde. (…) Det er urett-ferdig for meg» (oversatt fra rumensk).

29

Enkelte kvinner sa de var ensomme. En kvinne så frem til besøk fra advokaten sin:

«Det kom en venninne [navn på venninne], men hun kommer ikke mer nå. Jeg har en god advokat og han besøker meg (…) fordi jeg har ingen andre – jeg er foreldreløs, jeg har vokst opp på barnehjem. Advokaten kommer på besøk til meg og jeg er glad når han kommer på besøk» (oversatt fra rumensk).

En av de andre kvinnene som ikke fikk besøk, foreslo at ambassaden kunne komme:

«Etter min mening burde det komme noen fra den rumenske ambassaden minst hver andre eller tredje måned for å se til oss og fortelle oss hvilke rettigheter vi har» (over-satt fra rumensk).

Begge kommentarene over gir eksempler på at utenlandske fanger sliter med å opprettholde kontakt med familie og venner under soningen. For enkelte av kvinnene medførte dette at kontakten med andre aktører, som egentlig er ment å ha andre funksjoner, likevel spiller en viktig sosial rolle for kvinnene.

En oppsummerte situasjonen slik: «(…) I feel more should be done for those who have loved ones».

Kriminalomsorgen har laget en håndbok om fanger som er utenlandske statsborgere. Det an-erkjennes at fengslene har «svært få tilbud» til utenlandske fanger med pårørende i utlandet.

Det foreslås at fanger kan søke om utvidet telefontid, men det bemerkes at «det er en utford-ring at kriminalomsorgen krever at telefonnummeret er registrert for at fengslet skal kunne følge sikkerhetsrutinene» og at «mange utenlandske pårørende har uregistrerte telefonnum-mer, noe som på sin side kan føre til at de får avslag på å ringe pårørende». Det foreslås derfor at man i stedet benytter Skype (KRUS 2015:86-87).

Ut over to kvinner som sonet i et blandingsfengsel, var det ingen av fengslene der kvinner sonet som hadde tilbud om Skype da undersøkelsen ble gjennomført. Kommentarene over tyder også på at flere har begrensninger i tilgangen til telefon.

Kriminalomsorgen skriver videre at fysisk besøk kan være vanskelig fordi dette fordrer sik-kerhetsklarering av besøkende. Det bemerkes at dette kan være vanskelig å få tak i fordi poli-tiet i mange land «er korrupt og det koster en del penger å få tak i slik dokumentasjon»

(ibid:87). Håndboken gir ikke noen råd i hvordan dette eventuelt kan avhjelpes.

30 5.2.3 Sikkerhetshensyn

I likhet med kvinnene som hadde familie og venner i utlandet, var sikkerhetshensyn også et hinder for besøk for flere av de øvrige kvinnene i utvalget.

Noen kvinner sa at de bare får ha besøk bak glassvegg. «Vil ha kjæresten på besøk, men han har bare fått glass-vegg besøksrett». En av disse kvinnene sonet i tillegg svært langt fra hjem-stedet. Hun sa at hun derfor ikke får besøk, fordi kjæresten «(…) kan ikke bruke 3-4 tusen på å komme og SE på meg».

Kvinnens kommentar understreker behovet for mer enn verbal kommunikasjon, og at også kroppslig intimitet er viktig. Dette skriver også Hammerlin (2015) i Fangenes tapsliste, der

«tap av seksualitet, kjærlighet, forhold, omsorg» nevnes som sentrale påkjenninger ved å sone (s. 149).

En del tilbakemeldinger gikk ut på at kontrollen av besøkende på ulike måter gjorde det vans-kelig å få besøk. En skrev at «sjekking av papirer tar veldig lang tid». Flere kvinner skrev det samme. «Sjekking av personer som kommer på besøk skal ikke ta så lang tid», skrev en som forslag til hvordan fengslene bedre kan tilrettelegge for besøk.

En foreslo at «skjema for besøkstillatelse bør finnes på internett (…)» og la til at det er «tung-vint å få info om besøksmulighet og søkeprosess for de som vil besøke meg».

Tilbakemeldingene viser at ikke bare sikkerhetshensyn, men også praktiske forhold, som hvordan fengselet gir informasjon om besøksmulighetene, om besøksskjema er tilgjengelig og hvor raskt fengselet behandler søknader om besøkstillatelser, har betydning for kvinnenes kontakt med nærstående under soning.

5.2.4 Besøksrom og -leiligheter

Flere fengsler har lagt til rette for besøk av barn. Bredtveit og Trondheim fengsel avdeling Leira har besøksleiligheter der fanger kan ha besøk av barn opp til ett døgn en gang i måne-den. Forutsetningen er at det er til barnets beste og sikkerhetsmessig forsvarlig. Fanger som soner langt fra hjemstedet skal være blant de prioriterte gruppene til å kunne benytte seg av tilbudet (KDI 2018c; Rundskriv 2006).

Fem kvinner sa at de hadde tilgang til besøksleilighet. En kvinne mente imidlertid at det var

«svært få som får bruke besøksleiligheten».

31

De fleste kvinnene som svarte på spørsmålet, sa at de hadde tilgang til besøksrom. To kvinner hadde bare tilgang til felles besøksrom.

Flere kvinner var misfornøyd med besøksrommene og utstyret. Noen kommentarer gikk ut på at det var for få besøksrom og at det derfor var begrenset hvor mange som kan ha besøk sam-tidig.

En del ønsket oppgraderinger av besøksrommene. En ønsket «større rom, flere aldersadekva-te spill og bøker», en annen ønsket at besøksrommet skulle «pusse[s] opp og [få] nye møb-ler». En tredje ville ha «større besøksrom, mer koselig, mulighet for aktivitet for større barn».

En fjerde kvinne ønsket at besøksrommet kunne bli pyntet, få ny sofa og mulighet for mikro-bølgeovn slik at man kunne lage mat sammen med besøkende.

Barneombudet (2010) har utgitt en brosjyre der barn av fengslede har bidratt med sine erfa-ringer. Barna ga blant annet innspill til besøksforholdene i fengsel. De ga uttrykk for at dårli-ge besøksforhold kan gjøre det vanskelig å være på besøk. Tilbakemeldindårli-gene fra barna ligner på de som kvinnene i JURK-utvalget kommer med. Noen ønsket mer lys og bedre lufting, andre ønsket bedre leker og bøker. Flere kommentarer gikk ut på at besøksrommene kunne vært hyggeligere. I likhet med kvinnen som sa hun ønsket mikrobølgeovn, fortalte barna at det var viktig å kunne lage og spise mat sammen når de er på besøk i fengselet (s. 11-14).

En ville ikke ta barna med til besøksrommet, men hadde i stedet «besøk på rommet – da får de se hvordan jeg bor. Det er mindre skremmende».

Tilbakemeldingene kan i sin helhet leses som at kvinnene ønsker å gjennomføre besøk i om-givelser som ikke er så «institusjonsaktige» og som er bedre tilrettelagt for å utføre aktiviteter som kvinnene vanligvis gjør med sine barn, som å lage mat eller lese bøker.

En undersøkelse om fangers barn fant at dersom besøksrommene ikke er tilfredsstillende, risi-kerer man at besøkene blir en negativ opplevelse for barna (Vold Hansen m.fl. 2013:191). De dårlige opplevelsene hang ikke sammen med møtet med forelderen i seg selv, men at ramme-betingelsene for møtet i liten grad ivaretar barnas behov (ibid:187).