Høringsinstansenes syn

Amnesty International Norge (Amnesty), Bergen kommune, Coretta og Martin Luther King Institut-tet for Fredsarbeid (King InstitutInstitut-tet), Forbruker-rådet, Forbrukertilsynet, Framtiden i våre hender – både hovedorganisasjonen, Oslo Lokallag, Trond-heim studentlag og privatpersoner, KFUK-KFUM, Kirkens Nødhjelp og Norges Kristne Råd, Klima-og miljødepartementet (KLD), Norsk Journalistlag, OECD-kontaktpunktet, Oslo kommune, Regnskog-fondet og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) støtter forslaget om at virksomheter som omsetter varer til forbruker, plikter å offentlig-gjøre informasjon om produksjonssted. Samtidig argumenterer enkelte av høringsinstansene også for at denne plikten skal gå lenger enn hva som er foreslått, jf. punkt 8.4.2.2–8.4.2.4.

Forbrukertilsynet mener det vil være hen-siktsmessig at forbrukere har tilgang til informa-sjon om produkinforma-sjonssted, uten at de må be om dette fra den enkelte næringsdrivende. Forslaget vil, ifølge instansen, gjøre informasjonen mer til-gjengelig for bevisste forbrukere som ønsker å treffe mer etiske kjøpsbeslutninger. Også YS mener forslaget gir forbrukere og andre aktører bedre forutsetninger for å etterspørre mer infor-masjon, og slik påvirke bedriftene i positiv ret-ning. Framtiden i våre hender påpeker at forslaget vil gjøre at varer er sporbare for den som har interesse av å vite hvor varene er produsert, da særlig knyttet til en redegjørelse om arbeidsfor-holdene. Sporbarhet, og dermed direkte etter-prøvbarhet, er, ifølge instansen, selve kjernen i behovet for etikkinformasjon om en vare. Uten denne koblingen vil selskapene, ifølge instansen, gi inntrykk av at produksjonen av varer skjer under gode arbeidsforhold.

Framtiden i våre hender uttaler at det å legge ut opplysninger om hovedproduksjonsstedet, ikke vil være mer belastende enn mye annen informa-sjon som legges ut på nettsiden om varen, for

eksempel farge, størrelse, materialvalg og vedli-keholdsråd. Framtiden i våre hender og KFUK-KFUM viser til at flere store aktører allerede offentliggjør produksjonsstedet, som Varnergrup-pen og H&M. KFUK-KFUM uttaler at dersom to av de største aktørene i det norske tekstilmarke-det kan gjøre tekstilmarke-dette, er tekstilmarke-det ikke lenger grunnlag for å hevde at slik praksis vil være for belastende.

Oslo kommune nevner at forslaget kan bidra til mer effektive og samfunnstjenlige anskaffelses-og kontraktsoppfølgingsprosesser ved at kommu-nen som offentlig oppdragsgiver, får mulighet til å benytte seg av offentliggjort informasjon om pro-duksjonssted. For at bestemmelsen skal bli mest mulig formålstjenlig foreslår Oslo kommune imid-lertid at offentliggjøringsplikten også omfatter en henvisning til hva slags produkter eller bestand-deler i produktet som tilvirkes på det enkelte pro-duksjonsstedet.

Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) er i utgangspunktet positiv til forslaget, men finner det likevel viktig å fremheve at det knyttes usik-kerhet til hvordan markedsaktørene vil reagere dersom de omfattes av loven og må utlevere infor-masjon de ikke ellers ønsker å gi fra seg. HOD uttaler at i en situasjon med global knapphet på legemidler og hvor det i et lite marked som Norge innføres nasjonale krav som bryter med den prak-sis som legemiddelprodusentene har, uten at andre land innfører lignende krav, kan tenkes å føre til at legemiddelprodusenter vil prioritere markeder som ikke stiller lignende krav, fremfor det norske markedet. Ifølge HOD kan dette i ytterste konsekvens innebære at tilgangen på legemidler i Norge kan bli svekket.

Hovedorganisasjonen Virke (Virke), Nærings-livets Hovedorganisasjon (NHO) og Orkla er nega-tive til forslaget om offentliggjøring av produk-sjonssted. Mester Grønn uttaler at de er positive til forslaget, men at det må revurderes hva som skal regnes som produksjonssted. Mester Grønn og Virke viser til at det kan være andre deler av pro-duksjonskjeden som utgjør en større risiko for brudd på menneskerettighetene, og at et krav om offentliggjøring av produksjonssted derfor vil ha liten verdi. Virke mener forslaget om å offentlig-gjøre produksjonssted ikke har sammenheng med den risikobaserte tilnærmingen resten av lovforslaget er tuftet på, og viser forøvrig til dis-sensen fra Virkes medlem i utvalget. Virke mener det vil være relativt enkelt å definere produksjons-sted i tekstilsektoren, mens det i andre sektorer og bransjer vil være mer komplisert å definere produksjonsstedet.

Mester Grønn og NHO uttaler at forslaget vil medføre en stor byrde for virksomheter med stort vareutvalg med forskjellige produksjonssteder.

Ifølge NHO betyr et krav om å offentliggjøre fabrikknavn/adresse at selv den minste butikk må sørge for å hente inn opplysninger gjennom hele leverandørkjeden om produksjonssted for hvert eneste produkt som selges. NHO viser eksempel-vis til at en frisørsalong må vite hvor sjampo og sjampoflasker er produsert, og at matbutikken må ha samme informasjon om kjøtt, fisk og grønnsa-ker. Får butikken ikke den informasjonen den ber om fra leverandøren, kan butikken ikke selge varen uten å bryte plikten til å offentliggjøre infor-masjon om produksjonsstedet. NHO uttaler at butikken ikke nødvendigvis har rett til informa-sjon fra forrige salgsledd, og at det ikke er sikkert at forrige salgsledd har rett til informasjon fra sitt salgsledd. NHO mener derfor at en eventuell plikt til å offentliggjøre produksjonssted må speilven-des. I stedet for en forskriftshjemmel til å gjøre unntak fra offentliggjøringsplikten, bør en hjem-mel eventuelt gå ut på at plikten kan pålegges i forskrift. På den måten blir det begrunnet konkret for bransjer, sektorer og varer hvilke fordeler og ulemper det kan ha å offentliggjøre produksjons-sted. NHO nevner som et ytterligere alternativ at omfanget av plikten til å offentliggjøre produk-sjonssted, på samme måte som for kunnskapsplik-ten, avhenger av virksomhetens størrelse, eierfor-hold og struktur, aktiviteter, bransje og vare- eller tjenestetyper.

Orkla mener det vil være ressurskrevende å registrere, oppdatere og dele informasjon og at nyttegevinsten bør vurderes nærmere. Mester Grønn og Orkla foreslår at en eventuell plikt til å oppgi produksjonssted gjøres passiv, dvs. at infor-masjonen oppgis på forespørsel for de produktene man er interessert i.

Ifølge NHO kan det være i strid med kon-traktsforpliktelser å gi informasjon om produk-sjonssted. NHO, Orkla, Regelrådet og Stiftelsen Elektronikkbransjen viser til at informasjon om produsenter kan være konkurransesensitiv infor-masjon. Dette kan, ifølge Orkla, gjøre det enklere for konkurrenter å kopiere produktene. Orkla viser til at deres produkter selges gjennom norske dagligvarekjeder og andre detaljister, i konkur-ranse med kjedenes egne merkevarer, og at det derfor er risiko for at en plikt til åpenhet om pro-dusenter kan føre til en svekkelse av konkurran-sen i det norske dagligvaremarkedet.

Regelrådet uttaler at verken FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) eller OECDs retningslinjer for

flernasjo-nale selskaper inneholder anbefalinger om at pro-duksjonssted skal offentliggjøres, eller at virksom-heten skal ha åpne leverandørlister. Derimot utta-ler Amnesty at plikten er i tråd med UNGP.

Regelrådet stiller spørsmål ved i hvilken grad opplysninger om fabrikkens navn og adresse bidrar til å oppnå målene med forslaget. Regelrå-det savner en nærmere vurdering av nytten av å gi opplysningene, og videre om kravet er nødvendig i tillegg til kunnskapsplikten og retten til informa-sjon. Regnskap Norge stiller spørsmål ved om til-strekkelig åpenhet i stedet kan oppnås ved mer-king av emballasje eller lignende.

8.4.2.2 Pliktens rekkevidde – definisjonen av

«produksjonssted» og råvareleddet Fairtrade Norge, KLD og Oslo kommune og mener definisjonen av produksjonssted ikke vil fange opp all risiko knyttet til et produkt, blant annet råvareleddet. Også Mester Grønn er skep-tisk til definisjonen av produksjonssted, og uttaler at det er kunstig at produksjonsstedet er det ste-det der størstedelen av varen er sammensatt.

Instansen viser til at det kan være andre deler av produksjonskjeden som utgjør en større risiko for brudd på menneskerettighetene.

KLD påpeker at forslaget neppe omfatter offentliggjøring av hvor mineraler som inngår i batterier og mobiltelefoner er utvunnet, heller ikke hvor råstoffer til biodrivstoff eller ulike for-bruksvarer er produsert. Ifølge KLD kan slik informasjon være et viktig bidrag til å kunne avgjøre hvilke konsekvenser produksjonen kan ha på menneskerettigheter, arbeidsforhold, klima og miljø.

Fairtrade Norge uttaler at en pose cashewnøt-ter merket med «produsert i Norge» vil kunne oppgi fabrikk i Norge som produksjonssted da produktet er ristet eller saltet og pakket i pose i Norge. Hovedandelen av produktet, råvaren Cas-hewnøtt, er imidlertid, ifølge Fairtrade Norge, mest sannsynlig prosessert i Vietnam og dyrket i Vest-Afrika med risiko for brudd på menneskeret-tigheter begge steder. Fairtrade Norge foreslår derfor at definisjonen av produksjonssted utvides slik at når hoveddelen av produktet er råvare med kjent risiko for brudd på menneskerettigheter, skal produsentsted, fortrinnsvis gruve, farm, plan-tasje, i minste fall land og region, opplyses.

Oslo kommune foreslår at større virksomheter også må offentliggjøre informasjon om de viktig-ste produksjonsviktig-stedene for mest sentrale råvarer med vesentlig risiko for negativ påvirkning på

grunnleggende menneskerettigheter og ansten-dig arbeid.

Bergen kommune uttaler at det kan diskuteres om virksomheter bør ha en plikt til å informere om endring av produksjonssteder til sine kunder.

8.4.2.3 Pliktens rekkevidde – leverandørkjeden Amnesty, Bergen kommune, Fellesrådet for Afrika, Forbrukerrådet, Forum for utvikling og miljø, Framtiden i våre hender – både hovedorganisasjo-nen, Oslo lokallag, Trondheim studentlag og pri-vatpersoner, Frelsesarmeen, KFUK-KFUM, King Instituttet, Kirkens Nødhjelp og Norges Kristne Råd, Norsk Journalistlag, OECD-kontaktpunktet og Regnskogfondet mener at en ny åpenhetslov bør gå lenger ved å pålegge selskaper å offentlig-gjøre sine leverandørlister, i tillegg til produk-sjonssted.

KFUK-KFUM viser til lovens formål om å sikre tilgang til informasjon, og mener det vil være helt nødvendig med åpne leverandørlister for å oppnå dette formålet. Frelsesarmeen påpe-ker at utnyttelse ofte skjer tidligere i leverandør-kjedene, og at åpne leverandørkjeder derfor vil være et viktig verktøy for å oppfylle lovens formål.

Ifølge Amnesty, Forum for utvikling og miljø og Regnskogfondet vil informasjon om leveran-dørlister gjøre det mulig for ulike typer interes-senter som investorer, fagforeninger, frivillige organisasjoner, forbrukere og media å få innsikt i hvor selskapet har sin virksomhet, og på den måten etterprøve i hvilken grad selskapet gjør en innsats for å sikre menneskerettigheter og ansten-dig arbeid.

Amnesty uttaler at selskap som allerede opere-rer med åpenhet om produksjonssted og åpne leverandørlister rapporterer at åpenheten ikke har ført til tapt omsetning som følge av offentlig-gjøring av forretningssensitiv informasjon. Ifølge OECD-kontaktpunktet viser OECDs sektorveile-dere, særlig veilederen for ansvarlig leverandør-kjeder i sko- og tekstilsektoren fra 2016, at en rekke bedrifter har gode resultater i sitt arbeid med ansvarlig næringsliv gjennom økende grad å velge å offentliggjøre leverandørlister. Dette gjel-der, ifølge instansen, særlig bedrifter som er i eta-blerte samarbeidsforhold med andre aktører i bransjen. OECD-kontaktpunktet mener derfor at plikten bør omfatte offentliggjøring av selskapets produksjonssteder, leverandørkjeder og leveran-dørliste som navngir alle leverandører og underle-verandører det kjøper varer og tjenester fra. Fram-tiden i våre hender og King Instituttet mener åpne og oppdaterte leverandørlister gjør at

forretnings-forbindelsen mellom selskap og leverandør er uomtvistelig. Ifølge Framtiden i våre hender gjør denne stadfestingen at selskapets ansvarsforhold blir klarere enn om leverandørene holdes skjult.

Framtiden i våre hender viser til ulykken ved Rana Plaza i 2013 som eksempel på utfordringene ved manglende åpenhet om leverandørlister.

Ingen av de rundt 30 kleskjedene som kjøpte varer fra de fire fabrikkene i bygningen som kol-lapset, hadde åpne leverandørlister, og det ble svært vanskelig å få dem alle til å innrømme at de hadde kjøpt varer produsert der, til tross for funn av både merkelapper og leveringsavtaler.

Både Framtiden i våre hender og King Institut-tet mener leverandørlistene gjør det mulig for arbeidere og fagbevegelsen å raskt varsle merke-vareselskaper som kjøper varer fra produksjons-stedet, om brudd på menneskerettigheter eller vesentlig miljøskade. Dette gir selskaper mulighet til å gripe inn, få stoppet skadelig praksis, skape nye og bedre rutiner og bidra til oppreisning, ifølge instansene. Framtiden i våre hender Trond-heim studentlag viser også til at åpne leverandør-lister styrker lokale fagforeningers mulighet til å følge opp produksjonssted og deres arbeidere uten å måtte utsette seg for den sårbare situasjo-nen å etterspørre informasjon. Instansen påpeker at lokale fagforeninger i produksjonsland er en utsatt gruppe med lav anerkjennelse som er essensielle for å kunne knytte reelle lokale for-hold opp mot globale retningslinjer. Åpenhet er, ifølge Amnesty og Forum for utvikling og miljø, særlig viktig i saker som krever oppreisning, ettersom det bidrar til å stadfeste selskapets til-knytning til produksjonsstedet.

Forbrukerrådet og Framtiden i våre hender peker på adgangen til å etterprøve faktiske for-hold i produksjonen. Med en plikt til kun å oppgi informasjon om fabrikken eller anlegget der slutt-produktet er satt sammen for salg, er det, ifølge Forbrukerrådet, risiko for at kritikkverdige for-hold hos leverandører ikke kommer frem. Framti-den i våre hender mener at det å spille med åpne kort knyttet til produksjon av varer vil øke selska-penes troverdighet ved at det vil rydde vekk potensielle mistanker om at kritikkverdige arbeidsforhold blir holdt skjult. Bergen kommune viser til at når det ikke er en plikt til å offentlig-gjøre virksomheters leverandørkjeder, er det ikke mulig for interessenter å få nødvendig informa-sjon for å kunne verifisere eller avkrefte hvem som bidrar til, og eventuelt er ansvarlig for, men-neskerettighetsbrudd lenger nede i kjeden. Der-som virkDer-somhetene hadde en aktiv plikt til å offentliggjøre leverandørkjeden ville det ikke

len-gre være en hensiktsmessig strategi å holde til-bake informasjon for å søke å unndra seg kritikk fra kunder, media eller andre. En aktiv plikt til å offentliggjøre produksjonssted vil, ifølge Bergen kommune, støtte de ansvarlige leverandørene som allerede offentliggjør denne informasjonen i dag.Forbrukerrådet uttaler at flere produsenter allerede har valgt å åpne leverandørlistene sine, og innføring av en lovpålagt plikt ville bidra til like konkurransevilkår for alle. Åpne leverandørlister kan, ifølge Framtiden i våre hender og King Insti-tuttet, også bidra til bedre samarbeid mellom sel-skapene som er kunder ved samme produksjons-sted, ved at de gis mulighet til å identifisere hver-andre og gå sammen om tiltak for å forebygge og avdekke menneskerettighetskrenkelser. En annen effekt er, ifølge Framtiden i våre hender, at antall leverandører vil kunne reduseres, der leverandø-rer med gode arbeidsforhold vinner frem på bekostning av leverandører med mindre gode arbeidsforhold.

Stiftelsen Elektronikkbransjen uttaler på den andre siden at leverandørkjeder på elektroniske produkter og komponenter kan være kompliserte.

En mobiltelefon kan for eksempel inneholde opp-til 50 ulike metaller. Det kan, ifølge instansen, være tusentalls kontrakter som er nødvendig for tilvirkning av materialer og sluttmontering av et produkt. Instansen mener derfor at det må være tilstrekkelig å oppgi informasjon om hvor sluttpro-duktet er produsert.

Framtiden i våre hender – både hovedorgani-sasjonen, Oslo lokallag og Trondheim studentlag, åpner for at det kan innføres unntak fra krav om offentliggjøring dersom plikten utvides til å omfatte leverandørlister. Bergen kommune uttaler at det eventuelt kan vurderes om et utvidet krav om åpenhet om produksjonskjeder lenger ned i kjeden kun skal gjelde for enkelte særlig utsatte bransjer, som tekstil og elektronikk, eller om det kun bør være et krav knyttet til større virksomhe-ter.

8.4.2.4 Pliktsubjekter – virksomheter som omsetter forbruksvarer

Bergen kommune stiller spørsmål ved hensikts-messigheten og begrunnelse for avgrensningen til forbruksvarer. Instansen uttaler at for offentlige oppdragsgivere (kunder) og andre næringsaktø-rer er denne informasjonen vel så relevant, og vil kunne lette arbeidet også for profesjonelle aktører som ønsker informasjon om virksomheters pro-duksjonssteder.

Norges Miljøvernforbund (NMF) mener plikten til å offentliggjøre produksjonssted ikke bør begrenses til virksomheter som omsetter varer til forbruker, og at også virksomheter som omsetter råvarer der forbruker er sluttkunde, må omfattes.

NMF uttaler videre at plikten også bør gjelde for virksomheter som produserer eller leverer fôr til dyr eller fisk, matvarer, innsatsfaktorer til matva-rer, kunnskapstjenester, halvfabrikata og/eller industriprodukter. Etter NMF sin oppfatning bør man kunne undersøke leverandørkjeden også til rene industrileverandører, for eksempel til oljein-dustrien eller vindturbinselskaper. Mange indus-trileverandører henter inn sine råvarer eller del-produkter i lavkostnadsland, der det ikke er samme fokus på arbeidsbetingelser og miljø som i Norge, ifølge instansen.

Framtiden i våre hender mener at en plikt til å offentliggjøre leverandørlister må gjelde for alle virksomheter som omfattes av åpenhetslovens vir-keområde.

Norsk Journalistlag uttaler at forskriftshjem-melen som åpner for at man kan fastsette unntak for offentliggjøringsplikten, innebærer en for omfattende begrensing i offentlighetsprinsippet, og foreslår derfor at forskriftsadgangen oppheves.

Forbrukerrådet mener at det kan gis unntak for krav om åpenhet om produksjonssted og even-tuelle leverandørlister for mindre virksomheter.

Oslo kommune uttaler at det mulig med en diffe-rensiering mellom mindre og større virksomhe-ter, og at større virksomheter i så fall bør pålegges en mer vidtrekkende offentliggjøringsplikt, se punkt 8.4.2.2.

8.4.2.5 Særskilt om offentliggjøringen

Norsk Journalistlag mener det må fastsettes klarere rammer for hvordan informasjonen skal offentlig-gjøres, slik at dette ikke overlates til virksomheten selv å avgjøre. Instansen foreslår at formuleringen

«eller på annen måte gjøres lett tilgjengelig» fjernes, og at det fremkommer tydelig av lovteksten at infor-masjonen skal offentliggjøres på virksomhetens nettside. Instansen mener det må kunne kreves at informasjonen rettes og suppleres jevnlig.