8.1 Plikt til å ha kunnskap
8.2.3 Departementets vurderinger
Virksomheters aktsomhetsvurderinger handler om å undersøke og styre risiko for negativ påvirk-ning på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Aktsomhetsvurderingene gjelder bare forhold som virksomheten har en viss inn-virkning på, noe som forutsetter en viss tilknyt-ning mellom virksomheten og risikoen. Formålet med kravet om å utføre aktsomhetsvurderinger er å begrense negative konsekvenser og at allmenn-heten får tilgang til informasjon om disse forhol-dene.
Plikten til å utføre aktsomhetsvurderinger har generelt blitt godt mottatt av høringsinstansene.
Instansene vektlegger at plikten bygger på de alle-rede etablerte forventningene fra blant annet FNs veiledende prinsipper for næringsliv og mennes-kerettigheter (UNGP) og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, og at aktsomhetsvur-deringer anses å være et viktig verktøy for å kart-legge og forebygge negativ påvirkning på men-neskerettighetene. Flere instanser fremhever også at plikten vil kunne bidra til økt bevissthet om menneskerettigheter og anstendige arbeids-forhold i virksomhetene og i deres leverandørkje-der, særlig hos virksomhetene som i dag ikke job-ber tilstrekkelig med dette.
Departementet er enig med høringsinstan-sene om nytteverdien av denne plikten. Etter departementets syn er aktsomhetsvurderinger en nøkkelmekanisme under UNGP og OECDs ret-ningslinjer, og et sentralt virkemiddel i internasjo-nal regelverksutvikling på europeisk nivå og i enkeltland. Departementet noterer seg også enkelte høringsinstansers innspill om at oppføl-ging av krav mot leverandører vil bli enklere å gjennomføre når plikten til å utføre aktsomhets-vurderinger er lovfestet. Etter departementets vurdering er denne plikten formålstjenlig og hen-siktsmessig, og departementet foreslår derfor at loven inneholder en slik plikt.
Enkelte høringsinstanser har uttalt at alle virk-somheter må omfattes av plikten til å utføre akt-somhetsvurderinger, uansett størrelse på virksom-heten. Departementet ser at det er gode grunner til å utvide plikten til å gjelde alle virksomheter.
Som for loven for øvrig, foreslår departementet imidlertid at plikten til å utføre aktsomhetsvurde-ringer bare skal gjelde større virksomheter, se omtale i punkt 7.3.3.
Enkelte høringsinstanser har uttalt at plikten til å utføre aktsomhetsvurderinger må utvides til å omfatte mer enn grunnleggende menneskerettig-heter og anstendige arbeidsforhold. Det vises blant annet til at forventningene i OECDs ret-ningslinjer til å utføre aktsomhetsvurderinger omfatter menneskerettigheter, sysselsetting og forholdet mellom partene i arbeidslivet, miljø, bestikkelser og korrupsjon, forbrukerinteresser og offentliggjøring av opplysninger. Særlig er mange instanser opptatt av at plikten til å utføre aktsomhetsvurderinger utvides til å også gjelde miljøpåvirkning. Departementet ser at det er gode grunner til å utvide til andre områder som miljø, men foreslår i denne omgang at plikten til å utføre aktsomhetsvurderinger gjelder grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsfor-hold slik Etikkinformasjonsutvalget har foreslått for plikten og loven for øvrig. Departementet viser til planlagt evaluering av loven etter at den har vir-ket en periode hvor innspillene knyttet til inklude-ring av andre områder, herunder miljø, vil vurde-res nærmere, jf. punkt 7.2.3.3. Hva som skal omfattes av aktsomhetsvurderingene må ses i sammenheng med hva som omfattes av definisjo-nen av grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, se punkt 7.2 for en nærmere omtale.
Selv om høringsinstansene generelt er positive til en plikt til å utføre aktsomhetsvurderinger, har flere av dem innspill til utformingen av plikten.
Instansene er opptatt av at kravet bygger på
eta-blerte forventninger fra blant annet UNGP og OECDs retningslinjer, og at loven er tydelig på hva som forventes av virksomhetene i gjennomfø-ringen av aktsomhetsvurderinger. Instansene har også innspill til pliktens rekkevidde og omfang, og til redegjørelsesplikten. Dette drøftes nærmere i punktene under.
8.2.3.2 Forholdet til UNGP og OECDs retningslinjer
Flere høringsinstanser er opptatt av at plikten til å utføre og offentliggjøre aktsomhetsvurderinger bygger på og samsvarer med de allerede etablerte forventningene i UNGP og OECDs retningslinjer.
Departementet er enig i at plikten må utfor-mes slik at den innholdsutfor-messig samsvarer med hva UNGP og OECDs retningslinjer forventer av virksomhetene. En virksomhet som oppfyller plik-ten til å utføre aktsomhetsvurderinger etter åpen-hetsloven, skal i utgangspunktet kunne legge til grunn at den samtidig oppfyller anbefalingene i UNGP og OECDs retningslinjer når det gjelder aktsomhetsvurderinger knyttet til menneskeret-tigheter og anstendige arbeidsforhold. Departe-mentet er derfor opptatt av at åpenhetsloven utfor-mes i tråd med de internasjonale prinsippene og retningslinjene slik at man unngår at virksomhe-tene i realiteten må utføre to ulike aktsomhetsvur-deringer for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold etter henholdsvis åpenhetsloven og de internasjonale prinsippene og retningslin-jene. Departementet foreslår derfor å presisere i lovteksten at aktsomhetsvurderingene skal utfø-res i tråd med OECDs retningslinjer. Aktsomhets-vurderinger utført i tråd med OECDs retningslin-jer vil etter departementets syn også være i tråd med UNGP.
En utfordring med denne tilnærmingen er imidlertid at OECDs retningslinjer er vage. Dette gjør det utfordrende å utforme plikten til å utføre aktsomhetsvurderinger på en klar og tydelig måte, uten å gå for langt fra retningslinjene.
Departementet har derfor forsøkt å i størst mulig grad tydeliggjøre plikten i loven, og gi nærmere forklaringer i merknadene til bestemmelsen. For å sikre at åpenhetslovens plikt til å utføre aktsom-hetsvurderinger i størst mulig grad tolkes i tråd med OECDs retningslinjer, må lovbestemmelsen og merknaden til bestemmelsen deretter supple-res av det som følger av OECDs veileder for akt-somhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv og sektorveilederne som OECD har utarbeidet for ulike bransjer, se punkt 8.2.3.3.
Forbrukertilsynet, som departementet fore-slår som tilsyns- og veiledningsorgan til åpenhets-loven, vil også spille en viktig rolle i å konkreti-sere plikten. Samtidig har OECDs kontaktpunkt i mandat å veilede virksomhetene i hvordan etter-leve OECDs retningslinjer. Selv om departemen-tets intensjon er at plikten til å utføre aktsomhets-vurderinger etter åpenhetsloven innholdsmessig skal bygge på OECDs retningslinjer og dermed tolkes likt, vil det likevel etter departementets vur-dering være en naturlig og uunngåelig konse-kvens ved å ha to veiledningsorganer på feltet at man vil kunne oppleve situasjoner der plikten til å utføre aktsomhetsvurderinger etter åpenhetslo-ven og foråpenhetslo-ventningene som følger av OECDs ret-ningslinjer, tolkes ulikt. For å i størst mulig grad unngå at det utvikles ulike tolkninger er departe-mentet derfor opptatt av at Forbrukertilsynet og OECDs kontaktpunkt har et tett samarbeid, se punkt 9 for en nærmere omtale av tilsyns- og vei-ledningsoppgaven.
Departementet påpeker at lovens saklige vir-keområde foreslås avgrenset til grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsfor-hold, jf. punkt 7.2.3. Pliktens saklige virkeområde foreslås avgrenset tilsvarende. Ettersom OECDs retningslinjer materielt sett går lenger enn åpen-hetsloven ved også å kreve aktsomhetsvurderin-ger for blant annet miljø og bekjemping av bestik-kelser mv., må virksomhetene også utføre aktsom-hetsvurderinger knyttet til disse områdene for å oppfylle alle anbefalingene i OECDs retningslin-jer.Se forslag til åpenhetslov § 4 første ledd.
8.2.3.3 Generelt om aktsomhetsvurderinger og prinsippene om risikobasert tilnærming og forholdsmessighet
Som redegjort for i punkt 8.2.3.2, er departementet opptatt av at en aktsomhetsvurdering etter åpen-hetsloven samsvarer med hva som forventes i en aktsomhetsvurdering etter UNGP og OECDs ret-ningslinjer. Retningslinjene gir virksomhetene fleksibilitet til å tilpasse ulike elementer, tiltak og rutiner i aktsomhetsvurderingen til egen kon-tekst. For en nærmere beskrivelse av aktsomhets-vurderinger vises det til OECDs veileder for akt-somhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv og sektorveilederne som OECD har utarbeidet for ulike bransjer. Metoden for aktsomhetsvurderin-ger i sektorveilederne samsvarer med tilnærmin-gen i OECDs tilnærmin-generelle veileder om aktsomhets-vurderinger, men gir mer detaljerte anbefalinger tilpasset spesifikke bransjer eller sektorer. Det er
også utarbeidet en innføringsveileder for aktsom-hetsvurderinger som gir en mer kortfattet beskri-velse.
Ifølge OECDs veileder for aktsomhetsvurde-ringer består en aktsomhetsvurdering av seks ulike trinn, se boks 8.1. Etter departementets vur-dering bør aktsomhetsvurvur-deringer etter åpenhets-loven bestå av de samme trinnene, tilpasset åpen-hetslovens saklige virkeområde (grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsfor-hold). Departementet foreslår å synliggjøre trin-nene i lovteksten, og at det inntas en forklaring i merknaden til bestemmelsen. For en nærmere og mer konkret beskrivelse av de ulike trinnene, hen-vises det imidlertid til OECDs veileder. Her gis det også eksempler på praktiske tiltak relatert til hvert enkelt trinn. Tiltakene som nevnes er ikke ment å være en uttømmende avkrysningsliste for
aktsomhetsvurderinger. Det er ikke alle tiltak som vil være hensiktsmessige og relevante i enhver sammenheng, og det kan også i noen tilfeller være riktig å gjennomføre tiltak som ikke fremkommer av veilederen. OECDs veileder legger også noen sentrale prinsipper til grunn for plikten til å utføre aktsomhetsvurderinger, se boks 8.2. Etter depar-tementets vurdering skal de samme prinsippene gjelde for aktsomhetsvurderinger etter åpenhets-loven.
OECDs veiledere er dynamiske dokumenter og vil derfor kunne endres, noe som også vil inne-bære en endring i hva som vil forventes av virk-somhetene etter åpenhetsloven. Det er derfor vik-tig at virksomhetene holder seg oppdatert og føl-ger eventuelle nye versjoner av veilederen. Dette gjelder også eventuelle endringer i UNGP og OECDs retningslinjer.
Boks 8.1 Trinnene i en aktsomhetsvurdering OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for
ansvarlig næringsliv – En innføring beskriver de ulike trinnene i en aktsomhetsvurdering slik:
1) Forankre ansvarlighet i retningslinjer og sty-ringssystemer: Dette trinnet handler om å ha relevante retningslinjer og planer for akt-somhetsvurderinger vedtatt hos ledelsen.
Retningslinjer og planer bør omfatte hele virksomheten, leverandørkjeden og forret-ningsforbindelser. Det er viktig at ansvar for å gjennomføre aktsomhetsvurderinger er tydelig plassert og at alle involverte vet hva de skal gjøre. Dette trinnet handler også om å bidra til ansvarlig forretningsdrift hos leve-randører og forretningsforbindelser, gjen-nom avtaler og kontrakter.
2) Kartlegg og vurder negativ påvirkning/skade ut fra egen virksomhet, leverandørkjede og for-retningsforbindelser: Dette trinnet handler om å identifisere virksomhetens mulige og faktiske negative påvirkning eller skade, inkludert i leverandørkjeden, for å kunne pri-oritere den mest alvorlige risikoen for men-nesker, samfunn og miljø. Det handler om å først danne seg et overordnet risikobilde, for så å prioritere risikoområder for grundigere kartlegging og tiltak. Videre handler det om å vurdere hvordan bedriften er involvert i eventuell negativ påvirkning, for å fastslå rik-tig respons. Involvering av interessenter er sentralt.
3) Stans, forebygg eller reduser negativ påvirk-ning/skade: Dette trinnet handler om å hånd-tere funn fra kartleggingen, ved både å stanse egen negativ påvirkning, og å utvikle og iverksette planer og rutiner for å fore-bygge framtidig negativ påvirkning.
4) Overvåk gjennomføring og resultater: Dette trinnet handler om å sikre at bedriften har nok informasjon til å vurdere om det som gjøres faktisk fungerer. Gode systemer for å registrere og håndtere informasjon danner også grunnlaget for at virksomheten kan kommunisere eksternt.
5) Kommuniser hvordan påvirkningen er hånd-tert: Dette trinnet handler om å kommuni-sere eksternt om hvordan virksomheten håndterer risiko, og om hvordan skade i egen virksomhet og i leverandørkjeden eller hos andre forretningsforbindelser er hånd-tert. Kommunikasjon med berørte rettig-hetshavere er viktig.
6) Sørg for, eller samarbeid om, gjenoppretting og erstatning der det er påkrevd: Dette trinnet handler om å rette opp skade bedriften har forårsaket eller bidratt til. Det handler også om å sørge for, eller samarbeide om, at de som er skadelidende eller potensielt skade-lidende, har tilgang til en klageordning for å få sin sak hørt.
Flere høringsinstanser er opptatt av at virk-somheters aktsomhetsvurderinger, i tråd med UNGP og OECDs retningslinjer, bygger på prin-sippene om risikobasert tilnærming og forholds-messighet, og at dette synliggjøres i loven. Depar-tementet er enig i at dette er sentrale prinsipper for plikten til å utføre aktsomhetsvurderinger.
Den risikobaserte tilnærmingen innebærer at til-takene som en virksomhet iverksetter i aktsom-hetsvurderingen, bør samsvare med alvorlighets-graden og sannsynligheten til den negative påvirk-ningen. Når sannsynligheten og alvorlighetsgra-den er høy, vil det kreve mer av virksomheten.
Forholdsmessighet innebærer at forventningene knyttet til virksomhetenes aktsomhetsvurderin-ger vil variere på bakgrunn av virksomhetenes ulike omstendigheter, noe som blant annet skal ta
høyde for virksomheters ressurser og at virksom-hetene opererer i ulike bransjer og markeder, se også omtale i boks 8.2. Det vises til OECDs veile-der for aktsomhetsvurveile-deringer for ansvarlig næringsliv side 46 og 47 som gir eksempler på hvordan ressursbegrensninger i virksomheten kan håndteres og hvordan aktsomhetsvurderin-ger kan tilpasses virksomhetens kontekst. Depar-tementet er enig med høringsinstansene i at det med fordel kan tydeliggjøres i loven at plikten til å utføre aktsomhetsvurderinger bygger på disse prinsippene, og foreslår derfor å tydeliggjøre dette i loven.
Arbeids- og velferdsdirektoratet etterspør en forklaring på forskjellen mellom en aktsomhets-vurdering og en risikoaktsomhets-vurdering. Departementet understreker at virksomhetenes risikovurdering
Boks 8.2 Sentrale prinsipper for aktsomhetsvurderinger OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for
ansvarlig næringsliv – En innføring legger føl-gende sentrale prinsipper til grunn for aktsom-hetsvurderinger:
– Aktsomhetsvurderinger er forebyggende – For-målet er å unngå å forårsake eller bidra til negativ påvirkning eller skade på mennesker, samfunn og miljø.
– Aktsomhetsvurderinger er risikobasert og inne-bærer prioritering – Det vil sjelden være mulig å ta tak i all potensiell og faktisk negativ påvirkning på en gang. Enhver virksomhet vil måtte prioritere. Prioritering av risiko for menneskerettighetene gjøres på bakgrunn av alvorlighetsgrad, omfang og sannsynlig-het for potensiell negativ påvirkning eller skade.
– Aktsomhetsvurderinger er dynamiske – Akt-somhetsvurderingsprosessen er en pågå-ende, gjentagende prosess. Prosessen evalu-eres hele tiden slik at bedriften kan lære av hva som fungerte og ikke fungerte, og for-bedre prosessene.
– Aktsomhetsvurderinger blir styrket gjennom involvering av interessenter – Interessenter er personer eller grupper som kan påvirke eller påvirkes av bedriftens virksomhet («stake-holders»). Interessentdialog innebærer toveiskommunikasjon, ikke kun informasjon fra bedriften til interessentene. Meningsfull involvering av interessenter er nødvendig for å gjøre gode prioriteringer. Det handler om å
snakke med og lytte til de det gjelder. Eksem-pel på interessenter er arbeidstakere, arbeidstakerrepresentanter, fagforeninger, representanter fra lokalsamfunn, sivil-samfunnsorganisasjoner, investorer og bran-sje- og handelssammenslutninger.
– Aktsomhetsvurderinger flytter ikke ansvar – Alle bedrifter i et forretningsforhold har sitt selvstendige ansvar for å kartlegge og hånd-tere negativ påvirkning. Aktsomhetsvurde-ringer er ikke ment å flytte ansvaret fra myndigheter til bedrifter, eller fra en bedrift som forårsaker skade til en annen bedrift som er forbundet til denne virksomheten.
– Aktsomhetsvurderinger samsvarer med inter-nasjonale standarder for ansvarlig næringsliv – Aktsomhetsvurderinger kan bistå nærings-livet med å overholde nasjonale lover og internasjonale standarder for ansvarlig næringsliv.
– Aktsomhetsvurderinger avhenger av omsten-dighetene – Alle bedrifter har ansvar for å identifisere og håndtere negativ påvirkning, men hvilke tiltak som gjøres og omfanget kan variere på bakgrunn av bedriftens størrelse, kontekst, forretningsmodell, posisjon i leve-randørkjeden og type varer eller tjenester.
– Aktsomhetsvurderinger inkluderer kontinuer-lig kommunikasjon – Kommunikasjon rundt prosessen, funn og planer er del av en akt-somhetsvurdering i seg selv. Det er med på å bygge tillit til bedriften.
vil være en sentral del av virksomhetenes aktsom-hetsvurderinger. Aktsomhetsvurderinger består imidlertid også av andre trinn, blant annet å iverk-sette tiltak for å begrense og forhindre negativ påvirkning. Når det gjelder interessentdialog, understreker departementet at det i tråd med OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger vil være en naturlig del av aktsomhetsvurderingene.
Interessenter er personer eller grupper som kan påvirkes av virksomheten, for eksempel arbeidsta-kere, arbeidstakerrepresentanter, fagforeninger og folk fra lokalsamfunnet. Interessentdialog inne-bærer, ifølge OECDs veileder for aktsomhetsvur-deringer, interaktive involveringsprosesser med relevante interessenter, for eksempel gjennom møter, høringer eller konsultasjoner. Interessent-dialog er preget av toveiskommunikasjon, og omfatter blant annet å dele relevant informasjon til riktig tid, presentert på en måte interessentene har tilgang til, som de forstår og som gjør dem i stand til å ta informerte valg. Det vises til nær-mere omtale i OECDs veileder for aktsomhetsvurde-ringer for ansvarlig næringsliv side 48 til 51. Det er etter departementets vurdering tilstrekkelig at de seks trinnene som aktsomhetsvurderingene skal bestå av, følger av loven ettersom disse omfatter interessentdialog. Dette omtales også i merkna-den til lovbestemmelsen.
Departementet er opptatt av å unngå dob-beltarbeid ved at flere virksomheter utfører akt-somhetsvurderinger knyttet til den samme leve-randørkjeden. Virksomheter kan derfor samar-beide for eksempel på bransjenivå gjennom hele aktsomhetsvurderingsprosessen, selv om virk-somhetene alltid har ansvar for at deres egne akt-somhetsvurderinger gjennomføres. Ifølge OECDs veileder om aktsomhetsvurderinger kan virksom-hetene for eksempel samarbeide for å skape en felles kunnskapsbase, for å øke påvirknings-kraften og for å trappe opp virkningsfulle tiltak.
Det vises til at sektorsamarbeid kan gi besparel-ser og kostnadsdeling. Et slikt samarbeid vil også etter departementets vurdering gi virksomhetene større mulighet til å påvirke leverandørkjedene.
En virksomhet kan også legge en annen virk-somhets utførte aktvirk-somhetsvurderinger til grunn i sin aktsomhetsvurdering. Eksempelvis kan en virksomhet som får varer levert fra en større importør, basere seg på importørens risikokart-legging og vurderinger, så lenge virksomheten vurderer at importørens aktsomhetsvurderinger er av en god kvalitet. Virksomheten trenger da ikke kartlegge den samme risikoen i den samme leverandørkjeden som importøren, og kan da fokusere på øvrige deler av virksomheten i sin
akt-somhetsvurdering. Tilsvarende kan datterselskap i et konsern med norsk morselskap legge til grunn morselskapets aktsomhetsvurderinger, så lenge aktsomhetsvurderingene i tilstrekkelig grad dekker datterselskapet og dets leverandørkjede.
Se forslag til åpenhetslov § 4 første ledd bok-stav a til f og annet ledd.
8.2.3.4 Risikobegrepet – negative konsekvenser Etikkinformasjonsutvalget foreslår at virksomhe-tene skal gjennomføre aktsomhetsvurderinger for å kartlegge, forhindre og begrense «mulig negativ påvirkning». Enkelte høringsinstanser etterspør en klargjøring av hva som menes med «mulig»
negativ påvirkning.
Etter departementets vurdering skal plikten til å utføre aktsomhetsvurderinger praktiseres i tråd med anbefalingene i OECDs retningslinjer og UNGP. OECDs retningslinjer benytter «negative konsekvenser» som begrep, mens OECDs veile-der for aktsomhetsvurveile-deringer benytter «negativ påvirkning» som begrep. Etter departementets vurdering er det ingen materiell forskjell mellom begrepene, og departementet foreslår å benytte
«negative konsekvenser» i loven i tråd med ret-ningslinjene. Det vil si at virksomhetene skal håndtere negative konsekvenser på grunnleg-gende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Med «negative konsekvenser»
menes både faktiske og potensielle negative kon-sekvenser for den enkeltes menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Det vil si at virk-somhetene både skal kartlegge og vurdere nega-tive konsekvenser som har resultert i en skade (faktisk konsekvens), og risiko for negative kon-sekvenser som enda ikke har materialisert seg (potensiell konsekvens). Risiko vurderes ut fra hvor alvorlig konsekvensene er eller vil kunne være for de berørte og sannsynligheten for nega-tive konsekvenser. Den neganega-tive konsekvensen kan enten være forårsaket av virksomheten, være noe virksomheten har bidratt til, eller være direkte forbundet med virksomhetens forret-ningsvirksomhet, dens produkter eller tjenester gjennom en leverandørkjede eller forretningspart-ner, se også punkt 8.2.3.5. Når det gjelder hvilke negative konsekvenser virksomhetene plikter å gjøre rede for, vises det til nærmere omtale i punkt 8.2.3.6. I lovproposisjonen her benyttes begrepene «påvirkning» og «konsekvenser» uten at begrepene er ment å ha ulikt innhold.
Etter at faktiske og potensielle negative konse-kvenser er avdekket, tilsier prinsippene om risiko-basert tilnærming og forholdsmessighet at
virk-somhetene må prioritere hvilke faktisk og potensi-ell negativ påvirkning virksomheten skal arbeide videre med. Dette må vurderes konkret. Det vil være en viktig del av virksomhetenes arbeid med aktsomhetsvurderinger å prioritere hva de skal fokusere på videre, ut fra blant annet alvorlighets-graden og sannsynligheten for negativ påvirkning på menneskerettigheter og anstendige arbeidsfor-hold, jf. punkt 8.2.3.3.
8.2.3.5 Aktsomhetsvurderingens rekkevidde – Hvem står bak påvirkningen og hvem berøres
NHO etterspør klarhet i loven angående hvem man ser for seg skal stå for den negative påvirk-ningen, herunder om det er «egen virksomhet og virksomhetens leverandørkjeder» slik som utval-get har foreslått for kunnskapsplikten, eller om det eventuelt skal være en annen avgrensning.
NIM påpeker at plikten til å utføre aktsomhetsvur-deringer som utvalget har foreslått, skiller seg fra UNGP ved at kravene om aktsomhetsvurderinger etter UNGP knytter seg til alle av selskapets «for-retningsforbindelser», mens utvalgets lovforslag synes å bygge på en noe snevrere tilnærming ved at man bruker den mer avgrensede ordlyden
«leverandørkjeder». Departementet ser ingen grunn til å fravike UNGP og OECDs retningslin-jer på dette punktet. Dette har heller ikke etter
departementets vurdering vært utvalgets inten-sjon. Departementet foreslår derfor å presisere i loven at aktsomhetsvurderingene skal knyttes ikke bare til påvirkning fra egen virksomhet og virksomhetens leverandørkjeder, men også fra forretningspartnere. Når det gjelder det nærmere innholdet og rekkevidden av disse begrepene, vises det til punkt 7.4.3.1. Departementet påpeker at også råvareleddet anses som en del av leveran-dørkjeden, og omfattes således av aktsomhetsvur-deringene.
OECDs retningslinjer gjelder negativ påvirk-ning som virksomheten enten har forårsaket eller bidratt til, eller som er direkte knyttet til virksom-heten, eller virksomhetens produkter eller tjenes-ter gjennom en forretningsforbindelse. Etikkinfor-masjonsutvalget har lagt til grunn i merknad til bestemmelsen at tilsvarende skal gjelde for åpen-hetslovens plikt til å utføre aktsomhetsvurderin-ger. Departementet er enig i dette og foreslår at det tydeliggjøres i lovbestemmelsen om aktsom-hetsvurderinger. Forholdet mellom virksomheten og den negative påvirkningen, det vil si om somheten har forårsaket, bidratt til, eller om virk-somheten er direkte forbundet til påvirkningen gjennom en leverandørkjede eller andre forret-ningsforbindelser, er et viktig moment som avgjør hvordan en virksomhet skal reagere på den nega-tive påvirkningen, og om virksomheten er ansvar-lig for å rette opp, eller samarbeide om å rette opp Figur 8.1 Hvordan virksomhetens tilknytning til påvirkningen virker inn på håndteringen
NEGATIV PÅVIRKNING
FORÅRSAKET av bedriften
BIDRATT TIL av bedriften
RETT OPP
STANS ELLER FOREBYGG reell negativ
påvirkning STANS ELLER
FOREBYGG
potensiell negativ påvirkning
DIREKTE FORBUNDET gjennom bedriftens virksomhet,
varer eller tjenester levert av en forretningsforbindelse
bidrag
Bruk INNFLYTELSE for å redusere gjenstående skade i størst mulig grad
Bruk INNFLYTELSE for å få bedriften som forårsaker
skaden til å forebygge eller redusere skaden