Et gods kan ha utgjort en sentral handlingsramme for de menneskene som var tilknyttet det. Wendy Davies (1978, 1988) som har studert walisiske gods- og landsbysystemer i yngre jernalder, kaller dem for "small worlds" eller mikrokosmos.
Et gods er en romlig kategori som har gitt mening til samtidens mennesker. Det er også sosialt sett en relativ kategori. En godsherre vil se sitt gods med andre øyne enn bondens og trellens, og godset vil som handlingsramme være fylt av normer og regler knyttet til sosial posisjon, kjønn og alder (Harrison 1996, 1).
Et spørsmål blir hvorvidt det er mulig å dokumentere en sammenheng mellom de sosiale systemene vi mener å kjenne i middelalderen, og det materielle og mentale longue dureé-nivået knyttet til jordbrukssamfunnet. Er det et samspill, en dialektikk mellom disse to nivåene av strukturell varighet, slik Braudel hevder, eller er nivåene mer frikoblet?
Når det gjelder godsenes eierskap og utviklingen av dette, anser jeg et generasjonsperspektiv som fruktbart. Hvilke type endringer inntraff, f.eks. ved giftermål og arvedeling, og står disse i vekselsvirkning med dypere materielle og mentale strukturer? Valg av alliansepartnere kan f.eks. ha vært betinget størrelse på jordeiendom. Bygging av monumentale gravminner i form av hauger av ulik størrelse i yngre jernalder, kan hende og så eldre jernalder, uttrykker som nevnt trolig en ideologi knyttet til frie personer og samfunnets elite, og ser nettopp ut til å være koblet til arveskifter og overføring av eiendom. Avskaffelsen av trelleholdet, og endringer i synet på menneskeverd i tidlig middelalder kan dermed ha fått store konsekvenser for den fysiske organisering av godsene.
Når en godseiendom først var etablert, var den trolig underlagt de samme arve- og odelslovgivning som annen eiendom. Det er mer usikkert hvordan dette eventuelt slo ut for kongsætten, og hvilke arverettsregler som gjaldt i en tidlig fase. Tronfølge bygde på rettsmomentene arv og valg i alle germanske områder så langt dette kan følges bakover i tid (Imsen 1974, 689ff). Innen norsk forskning har arv og valg vært vektlagt ulikt i tolkningen av kongelegitimitet i yngre jernalder og tidlig middelalder. Særlig framholdt 1800-tallets historikere et opprinnelig arvekongedømme, mens rettshistorikeren Absalon Taranger snudde om på dette (Taranger 1934, 112). Han
3.2.2 Tabell 2. Kjente sentrale aktører: Lendmenn fra Agder til Sunnmøre på Vestlandet (1015–1308). Listen bygger på
Storm (1882) og Kleivane (1981) og omfatter samtlige lendmenn som kan plasseres geografisk innenfor fylke, bygd eller gård. I tillegg er det åtte lendmenn som hadde tilhold på Vestlandet, men på ukjent sted
* = lendmann under konge med denne regjeringstiden utn. = utnevnt til lendmann dette året
Lm? = lendmannsstatus usikker
hevdet et opprinnelig valgkongedømme med elementer av arv. Utviklingen gikk derimot i retning av et arvekongedømme, endelig nedfelt i tronfølgeloven av 1273, og hvor Sverre-ættens arverike, i alle fall formelt, besto fram til 1450. I yngre jernalder og tidlig middelalder synes kongens legitimitet å ha hvilt på tingallmuen aksept, ved såkalt konungstekja på alltingene, også for eventuelle erobringskonger og nye kongeslekter. 55 Når pretendenten ble hyllet, ble han også dømt til land og tegner, og arvet kongedømmet og kongeættens odelsgods (ibid). Mellom 1045 og 1157 er det kjent seks styringsperioder med samkonger i Norge. Denne vanskelige styringsformen, som framstår som et alternativ til enekongedømme og overkongedømme, gir ifølge Narve Bjørgo likevel inntrykk av å ha vært et elastisk fellesstyre som i liten grad førte til regional føydal oppsplitting (Bjørgo 1970, 18).
Samkongene arvet hverandre inntil den siste var død, ikke deres sønner. Trolig tok de veitsler av de samme kongsgårdene, eventuelt etter en viss regional inndeling, uten at krongodset eller riket ble delt av denne grunn (ibid).
Også for et jordeiende aristokrati ville det være i klar disfavør at deres maktgrunnlag over tid smuldret hen, pga. donasjoner, deling ved arv, og det kan ha vært mekanismer som motvirket dette. I et samfunn hvor slekten regnes ut fra individet og gjennom både mor og far, synes likevel overføring av jordeiendom i tidlig middelalder å følge patrilinære stukturer, men f.eks. gruppetilhørighet og allianser regnes bilateralt (Opedahl 2004, 75 m/ref.). Giftermål og arveskifte representerer handlinger med strukturell konsekvens for en godssamling på et konjunkturnivå, som gjentok seg for hver generasjon. Ønsket om å holde en godseiendom samlet over tid, var trolig viktig i forbindelse med arveoppgjør og valg av ektefelle innen et sjikt av jordeiere (L. I. Hansen 1994, 110). Mer usikkert er dette for krongods og større godssamlinger, og dette er et spørsmål jeg vil ha in mente i analysedelen.
Lendmennenes setegårder var trolig også del av en geografisk styringsstruktur, sammen med kongsgårdene. Av Figur 6 framgår at det var et én til to samtidige gårder med slike funksjoner innen hvert halvfylke på Vestlandet. Samtidig synes det å ha blitt etablert nye lendmannsseter i Agder, Nordhordland, Ytre Sogn, Sunnfjord og Nordfjord i perioden fra ca. 1100–1150, mens det i de andre områdene, muligens også Agder, trolig var lendmannsseter allerede på 1000-tallet. Kan hende er det en forbindelse mellom nyetablering av lendmannsseter og eldre kongsgårder som mistet administrative funksjoner. En slik hypotese kan i så fall sees som ledd i sentralisering av kongelig makt og statsdannelse, og framvekst av en ny type politisk og administrativ organisasjon på et strukturelt "mellomtidsnivå".
58 Teori og metode
| 55 | Det fremste hyllingstinget synes å ha vært Øyratinget i Nidaros, men også Borgarting og Haugating i Tønsberg, er omtalt som dette i sagalitteraturen (KLNM XVIII, 353, 380).
Figur 6. Tidsmessig og geografisk fordeling av lendmenn på Vestlandet, innen 1100-tallets Gulatingslag